Om å flytte fra Kristiansand til Bergen for andre gang

Jeg tenkte lenge på å skrive noe om å forlate Kristiansand for å flytte til Bergen, men jeg klarte ikke å skrive noe fordi jeg var stresset over hva jeg skulle ta med og slike andre praktiske ting; deretter, på plass i et nytt hus, klarte jeg heller ikke å skrive om det, om byen jeg nesten alltid har bodd i, om å forlate den. Kanskje er det fordi jeg ikke føler jeg har forlatt den, min tilknytning dit er så stor at det finnes ingen mulighet til å forlate den, det går ikke, den kommer alltid til å være min, og kanskje også fordi jeg ikke dro derfra alene, men sammen med min kjæreste, som også er kristiansander. Deretter tenkte jeg at jeg i stedet kunne skrive noe om ikke stedet jeg dro fra, men stedet jeg dro til, altså Bergen, min nye tilværelse, men heller ikke det klarte jeg. Enda vi har handlet møbler og allerede lagd flere måltider på kjøkkenet, altså begynt å menge oss i rommene uten at de er tomme og falt inn i begynnende vaner på kjøkkenet, klarte jeg ikke å tenke noen tanker om mitt nye bosted.

Å flytte skal liksom rokke ved noe i livet, man begynner på noe nytt, man vandrer i nye gater og fremmede steder, det burde være lett å finne noen tanker om det, men jeg finner dem ikke. Jeg har tenkt på fjellene, joda, det er fjell her og Vestlandet er vakkert, men jeg har ikke tenkt på byen Bergen. Jeg har gått i den, jeg har sett litt på den, jeg har drukket med den, jeg har hatt kaffeslabberas med den, men hva så, det er ikke noe nytt med det, jeg har gjort det før. Jeg har vanket her før, i Bergen, jeg flyttet hit for fire år siden og var her i et år. Nå er det samme greia på nytt. Jeg har flyttet hit for andre gang. Jeg kjenner ikke Bergen godt, men jeg vet navnet på de viktigste gatene  og hvor de ligger, jeg kan en håndfull med bussruter (hvis de ikke har byttet dem siden sist, kanskje), jeg vet hvor man får den billigste ølen, jeg vet hvor man får den beste kaffen, jeg vet hvor jeg bør spise pannekaker og drikke milkshake, jeg vet hvor man kjøper billetter til konsertene på Hulen, jeg vet at man kan sykle i loop på VilVite-senteret (og at jeg trenger årspass dit, hvis det finns, da skal jeg gå dit en gang i uka, MINST!), jeg vet hvordan det ser ut på toppen av alle de syv fjellene (for jeg har besteget dem alle sammen), jeg vet hvordan Fløi-banen fungerer, jeg vet hvilke butikker i sentrum som har søndagsåpent osv. Jeg er ikke helt ny her. Og det var kanskje det jeg tenkte det skulle bli å flytte denne gangen. Jeg forestilte meg å gå meg vill i gatene, gå på måfå inn i en kafé og bestille en kake og finne ut om det kunne være et sted å spise kake på lørdager (alle drikker kaffe og spiser kake på lørdager, sant?), gå på streif mellom utestedene, finne ut hvor man kan ta lange dagsturer ute i naturen, sånne ting, men så ble det ikke sånn. Jeg kom ikke inn på studier på en eller annen avsides plass i Norge som nesten ingen har vært, jeg kom inn på studier i Bergen. Og det var jo det som lå på toppen av ønskene mine på Samordna opptak, men jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle komme inn.

Jeg forberedte meg på å flytte opp til nord-Norge. Jeg forberedte meg til hvordan jeg skulle takle mørketid og kulde, jeg begynte å tenke på hvor mye plass termodressen kom til å ta i bagasjen jeg måtte ta med på flyet, for ja, nord-Norge, det er så langt unna Kristiansand at jeg måtte ha tatt flyet dit. Det var ikke snakk om noe tog. Det er så langt borte at om jeg hadde flyttet hadde jeg ikke bare kunnet kaste meg på en buss og besøke Kristiansand om et savn plutselig kom over meg. Å flytte til nord-Norge, det hadde vært å flytte til et nytt sted, det. I løpet av hele mitt liv har jeg bare vært der én uke. Der måtte jeg ha gjort meg kjent. Eller i Trondheim. Der har jeg heller nesten ikke vært i mitt liv. Av det jeg kan huske har jeg vært der i fem dager. Også der måtte jeg ha gjort meg kjent. Men så kom jeg inn i på Universitetet i Bergen og så behøvde jeg ikke å gjøre meg så kjent likevel. Og det at jeg var så mentalt forberedt på å flytte til et helt nytt sted, og så ende opp i Bergen, enda den er fin, kanskje Norges peneste by, er nok det som har gjort at jeg er såpass likegyldig til det hele. Det føles som en slags reprise.

Jeg leter etter en følelse av å ha dratt fra noe, til noe, men jeg finner den ikke, jeg føler bare at det hele er det samme, bare på en annen plass, og så prøver jeg å tenke på at jeg er et annet menneske nå enn den gangen for fire år siden, eller om ikke annet, så et forandret menneske. Jeg inntar denne byen på en annen måte enn sist. Jeg har andre og nye interesser, andre erfaringer. Jeg ser verden litt annerledes. Jeg prøver å gjenoppdage byen på nytt, gjennom nye øyne, men det interesserer meg ikke like mye som før, det å flytte til en by. Forbausende nok er jeg likegyldig, og jeg kan ikke tro det. For jeg er da ikke likegyldig, jeg tenker ikke sånt, jeg er jo et spekter av følelser, jeg har bastante meninger og tanker om hvordan og hvor og hvorfor og når, men nei. Ikke nå. Her bare bor vi. Den ene tilværelsen gled over den andre, jeg fortsetter å gå på biblioteket å låne med meg bøker hjem, leser dem, leverer dem tilbake, låner nye; spiser frokost, drikker den samme grønne teen, ser den samme solen utenfor skinne inn på tregulvet i stuen; sover sammen med den samme mannen; skriver, fortsetter, de eneste forskjellene jeg virkelig har gledet meg over begrenser seg til gleden over å endelig bo i et hus med en vaskemaskin og en ovn som fungerer. For det hadde vi ikke før. Det er alt, og så fortsetter livet sin vante gang, og det er verken veldig bra eller veldig dårlig, rett og slett bare helt greit, og så tenker jeg at jeg virkelig er forandret fra hvem jeg var for fire år siden til nå, før hadde jeg alltid noen ønsker om hva som ville vært bedre, nå har jeg ikke det.

Eller kanskje disse ønskene om hva som ville vært bedre er byttet om fra å gjelde selve tilværelsen og stedene jeg befinner meg på, til å gjelde andre ting. Til det konstante ønsket om å bli bedre til å skrive, eller ønsket om å lære noe nytt hele tiden, mens resten av tilværelsen er uviktig. Kanskje har jeg endelig innsett at ingenting blir bedre av hvor jeg befinner meg, kanskje det er derfor jeg er så revnende likegyldig til dette faktum at jeg har flyttet fra en by som nesten alle kristiansandere jeg kjenner sier de ikke orker å bo i. Det tilsier nemlig at jeg burde være veldig, veldig glad for å komme meg unna, men jeg, jeg er ikke det, jeg er verken veldig glad eller veldig lei meg for det, jeg føler bare et slags 'whatever.' Det har rett og slett ikke vært noe å si om det, annet enn at for to uker siden var jeg der, nå er jeg her.