Bøkene jeg leste i august, del 1

Denne måneden har jeg lest en god del bøker av forfattere som jeg kjenner fra før av. Og en haug med diktbøker. Jeg tror kanskje det er fordi jeg flyttet til Bergen denne måneden, slik at jeg lånte bare en masse fliser av bøker, sånn at jeg kunne være sikker på å lese dem ferdige før jeg ble nødt til å levere dem tilbake til biblioteket i Kristiansand før jeg dro. Kanskje. Eller jeg vet ikke. Kanskje jeg bare hadde lyst til å lese dikt, simpelthen.

1. FORDI DET ER SLIK JEG ROR av Mia Berner ¤ ¤ ¤ ¤
For en liten tid tilbake leste jeg Mia Berners Tretten, og der ble Fordi det er slik jeg ror nevnt. Og siden jeg likte Tretten så godt som jeg gjorde, dro jeg med meg denne hjem da jeg så den ligge fremme på biblioteket. Og bra var det, for denne likte jeg enda bedre enn Tretten. Mia Berner var helt vill og sykt åpen for livet. For ikke å snakke om vågal, intelligent, selvstendig og bekymringsløs (på en ikke-ansvarsløs måte). Og selve boken, som er en samling av forskjellige tekster: jeg liker beskrivelsene hennes veldig godt. Spesielt likte jeg teksten Hvittingfangst og makrellgarn.

2. PIXLEY MAPOGO av Tore Renberg ¤

Her sitter jeg på hytteterassen et sted i den sørlandske sommeridyll og leser min siste Tore Renberg-bok ever.

Unnskyld meg, men jeg fatter ikke at dette har blitt gitt ut. Pixley Mapogo er et makkverk. Her følger vi Jarle Klepp fra bøkene Mannen som elsket Yngve (2003), Kompani Orheim (2005) og Charlotte Isabel Hansen (2008). Kunne det ikke stoppet der, med Charlotte Isabel Hansen? Nei. Tore Renberg skriver Pixley Mapogo. Jeg hadde hørt på forhånd at den var dårlig, men det hørte jeg også om Charlotte Isabel Hansen, men den viste det seg jo at jeg likte, så jeg valgte å trosse det jeg hadde hørt om Pixley Mapogo også. Skulle jeg ikke gjort. Jeg satt med en flau smak i munnen gjennom hele boka, som bare er en masse svada og pinlige karakterer. Og greit det, Jarle Klepp er jo en klein fyr, men i Pixley Mapogo er han bare for klein. Sjarmen er borte. Jeg tror neppe jeg plukker opp en ny Tore Renberg-bok etter dette. Det er over. Slutt.

3. GENANSE OG VERDIGHET av Dag Solstad ¤ ¤ ¤ (¤)
Hva skal jeg si? Dag Solstad er så veldig Dag Solstad. Uten at det er noe dårlig med det. Denne boka handler om en norsklærer. Først begynner det med en episode i et klasserom på en videregående skole, deretter følger digresjon på digresjon, vi ender langt vekk fra norsktimen (hvor jeg forøvrig kommer til å tenke aldri, aldri i livet måtte jeg ende opp som norsklærer og undervise om Ibsen), til en liten familie som får meg til å tenke på den like lille familien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en vandring i hovedpersonens tidligere studentliv i Oslo og mennesker som likesom ut av det blå tar plutselige valg, og dermed skjer det vendinger som jeg ikke forstår, jeg blir overrasket og undrer meg over hvorfor gjør han dette? Og sånn er det hver gang jeg leser Dag Solstad.

4. I DE BRENTE RESTENE AV ALT DU HAR LOVET MEG av Nils Chr. Moe-Repstad ¤ ¤
En diktbok om guder, eventuelt selve Guden. En veldig gudelig bok. Herregud, har jeg ikke noe mer å si enn det? Nei.

5. LOW MOON & ANDRE HISTORIER av Jason ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har vært borti Jason tidligere, men aldri helt skjønt greia. Før Sofia en dag dro den opp av veska og lånte meg denne, sa jeg burde lese den, og jeg leste den, denne tegneserienovellesamlingen, og så skjønte jeg det. Jeg ble fascinert og og bergatt av stemningen, tegningene, historiene. Så rart og merkelig - og orginalt. Jeg likte den kjempegodt, fikk lyst til å lese mer. Jeg fortalte om det til kjæresten min, jeg har lest Jason nå, det er bra, du har vel lest det, hvorså han viste meg en mappe i hylla full av Jason-blader, som jeg ikke rakk å lese da, men som jeg kom på igjen nå, og jeg håper han tar dem med seg i flyttelasset hit.