En cantaloupemelon

For noen dager siden, bare noen uker etter Idai, traff en ny syklon Afrikas østkyst. Kenneth het den, og var sterkere enn Idai. Hjemmene i Macomia-distriktet i Mozambique ble hardt rammet, ødelagte. I det voldsomme og tunge regnet som fulgte, ble tak blåst av de gjenværende husene, og trær revet opp fra jorden. Elvene steg, avlingene lagt under vann. Det var høysesong for avling i landet. Det blir ikke noe mat å få fra den lenger nå.

Ikke er det bare det som skjer umiddelbart når en syklon treffer som er ille, men også ettervirkningene. Sykdommer som kolera og malaria sprer seg raskere og fortere etter naturkatastrofer. De sprer seg med vannet.

Det har ikke skjedd før, at dette området i verden har blitt rammet av to sykloner i løpet av så kort tid. Ikke en gang to sykloner i løpet et år har skjedd før. Nå har det skjedd med bare noen ukers mellomrom. Det er en hendelse av sjeldenhet i verden.

I løpet av tiden som er gått fra den første syklonen til den neste, har du vokst fra å være på størrelse med et granateple til å bli på størrelse med en cantaloupemelon. 

I løpet av tiden tok Mozambique opp et lån fra Det internasjonale pengefondet. Det måtte de for å kunne klare håndtere skadene etter syklonen. Over atten hundre millioner dollar lånte Mozambique for å betale for skadene som skyldes klimagassutslipp hos oss. Det er mye for et land som regnes som et av verdens fattigste. Og så kom Kenneth.

Syklonen Kenneth og regnet som falt etterpå kan knyttes direkte til klimaendringene, sa en meteorolog på nyhetene. 

Da syklonen herjet, var pappaen din og jeg på et middagsbesøk. Vi ble servert marokkansk tagine med lam til hovedrett, og cantaloupe og dadler til dessert. Det var en ren tilfeldighet. Pappaen din spurte vertene om hva de syntes om Extinction Rebellion. Det er så mange som har uttalt seg om at de bare en mengde hvite middelklassemennesker som ikke har noe bedre å gjøre, som om det skulle diskvalifisere dem og deres sak. Hva annet kan man gjøre, når myndighetene og maktene fortsetter som de gjør? Finnes det noe bedre å gjøre enn å ta til gatene og kreve at katastrofen vi befinner oss i skal tas alvorlig? Nei.

Vertinnen svarte at hun støttet demonstrantene i Extinction Rebellion, men hun stilte seg tvilende til om det hjalp for noe. Hun kunne nemlig huske da over en million mennesker gikk i demonstrasjoner mot krigen i Irak i 2003, uten at det ble slutt på krigen av den grunn. Hun selv hadde vært med på å demonstrere. Jeg sluttet å være naiv etter det, sa vertinnen mens vi spiste dadler og drakk vin (det vil si at de andre drakk vin, jeg drakk alkoholfri øl).

This is a call to declare climate emergency, sa demonstrantene i Extinction Rebellion da de lagde kaos i gatene. Nå har flere av politikerne sagt at vi befinner oss i en nødssituasjon. Jeremy Corbyn sa at demonstrasjonene var en wake-up call, og statsministeren i Skottland har erklært ’climate emergency’. De sier det, men hva betyr det? Hva betyr det at de sier det? Jeg vet ikke hva det betyr, om det bare er ord. Ord som de sier. Det vil ikke være første gang ord og handling ikke samsvarer. Jeg tror det ikke før jeg ser det. 

(Slik var det med deg også, i begynnelsen. Jeg trodde nesten ikke på deg, at du fantes, før vi så deg på en skjerm. Nå kjenner jeg at du beveger deg dagen lang, lille cantaloupe. I blant kiler du til og med, og jeg må le.)

Jordens dag

Det er jordens dag og vi sitter på toget hjem fra Ipswich. Pappaen din plukket med seg en avis fra butikken i Orford. I den står det at det har vært rekordtemperatur flere steder i Storbritannia i påsken. Den varmeste påskedagen i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ikke så ille som det høres ut som når jeg leser at påsken er svært sen i år. Det er over ti år til påsken kommer til å være så sen igjen. Det er bare litt mindre enn antall år FN sier vi har på oss til å minske følgene av oppvarmingen. Det er ikke lenger snakk om å stanse oppvarmingen, det er for sent til det. Jeg husker at det var det vi snakket om før, da jeg var yngre, at vi måtte forhindre at gjennomsnittstemperaturen steg. Nå snakker vi bare om å forhindre at den stiger for mye.

I heiene i nærheten av der hvor en av oldemødrene dine bor, har det vært brann i påsken. Det står i nyhetene at området er et spesielt terrengdekkende myrhabitat med mange hekkende fugler. Det står i nyhetene at brannen ble startet av en grill. Da må det ha vært tørt der i utgangspunktet. 

I fjor vår og sommer var det hetebølge over store deler av Europa. Det var tørt og varmt i månedsvis. Jeg badet i havet i mai, og det var komfortabelt. Jeg svømte rundt lenge sammen med Biffy under kveldssolen, før vi gikk opp på land hvor pappaen din satt og leste og Lady gikk rundt og snuste blant steinene. Det var ikke kaldt å stå og tørke seg, som det vanligvis er når man bader i midten av mai. Flere ettermiddager og kvelder den våren dro vi med bussen til havet. Andre kvelder gikk jeg tur med hundene i skogen. Det luktet så godt, det luktet sommer. Tørt og varmt. Det luktet som juli, men det var mai. I nabolaget blomstret syrinene. En ettermiddag pappaen din jobbet, tok jeg med hundene til huset til noen venner hvor vi spiste middag lagd av ville vekster: brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, rundstykker med ramsløksmør, mjødurt-te, og salat av skvallerkål og marikåpe. 

Det ble juni og varmen fortsatte. I noen dager yrte det, men aldri noe særlig lenge. Jeg fikk en melding fra kommunen om at det var vanningsforbud. Plenen ble gul. Syrinene ble ferdige med å blomstre. Kronbladene falt ned på asfalten.

I juli brøt det ut hundrevis av skogbranner over hele Skandinavia. Verst var det i Sverige. Over åtte hundre skogbranner brøt ut i Norge, men det var ingenting i forhold til skogbrannene i nabolandet. Norske helikoptere og brannmannskap dro over for å hjelpe. Det ble tordenvær, og lynene som slo ned i trestammene forverret brannene. Det var frykt for at brannene skulle nå et militærområde med sprengstoff. Sverige måtte be NATO om hjelp. Helikoptere fra sør i Europa fløy nordover for å hjelpe. Temperaturer på over tretti grader ble registrert nord for polarsirkelen, og det begynte å brenne. Der hvor det knapt finnes trær, ble det skogbrann. Skogbrann i Arktis! 

Ikke bare plenen i nabolaget ble gul, men også det ville gresset i skogen, og bladene på trærne ble gule. Når jeg så på dem, tenkte jeg at de så ut som trærne gjør om høsten, men lukten sa noe annet: det luktet tørt og brannfarlig. Det var så varmt at det beste var å være inne, hvor det var svalere. Vi holdt hundene inne. Bare om morgenen og om kvelden kunne vi gå lengre turer med dem, for bakken brant. Asfalten vi måtte gå på for å komme oss til skogen var glovarm. Jeg tenkte flere ganger på at jeg ville prøve å steke et egg på asfalten, men det ble med tanken. Det var så varmt, jeg orket nesten ingenting. Det gjorde ikke hundene heller. 

I slutten av juli måtte en reaktor i Sverige stenges fordi sjøvannet fra Kattegat var for varmt til å kjøle det ned. Skogbrannene fortsatte. Bøndene måtte slakte kyrne sine lenge før tiden fordi det ikke var nok grovfôr til dyrene. Selv hester ble slaktet fordi høy ble verdt sin vekt i gull. Meterologisk institutt erklærte sommeren for den varmeste og tørreste sommeren som noensinne hadde blitt registrert. Mediene var schizofrene. De vekslet mellom å bringe nyheter om skogbranner og desperate bønder, til overskrifter om tidenes beste sommer. 

Det var vanskelig å sove om nettene. Vi lå og kastet oss i varmen. 

I slutten av juli begynte det å brenne i Hellas. Mennesker ble fanget i husene sine og brent inne. Brannene var så voldsomme at folk døde selv bare noen meter fra stranden. Til sammen ble over hundre mennesker drept. Enda flere ble sendt til sykehus. I mediene ble det sagt at brannene var påtent, og noen påstod dermed at de som hevdet brannene skyldtes global oppvarming tok feil. Skogbrannene i Attica ble regnet som en av de verste og største skogbrannene i nyere tid. Ingen brann blir så stor og voldsom av at noen tenner på en fyrstikk uten at skogen på forhånd er blitt knusktørr. 

Det tenker jeg på når jeg leser om brannen i myra. Det skal ganske mye til for å få en myr til å brenne. En myr er per definisjon et område med mye vann, et område hvor grunnvannet ligger høyt. 

Det er noen måneder siden vi besøkte denne oldemoren din, hun som bor i nærheten av myra som brant. Hun er din pappas farmor. Sist gang vi besøkte henne var også den gangen hun først fikk høre om deg. Hun fortalte at da hun hadde vært gravid (med farfaren din) og var på vei til sykehuset for å føde, hadde de truffet naboen som hadde blitt sjokkert over at hun skulle føde, fordi det ikke så ut som om hun var gravid. Sånn er det med meg også. Det var ingen som reiste seg for å gi meg en plass å sitte på toget fra Orford til Ipswich. Se gravid ut, sa pappaen din med hendene fulle: en koffert, en ryggsekk, en stor jakke, og båndet til den store hunden. Nei, det går bra, sa jeg, det er bare et stopp. Jeg ble stående i midtgangen med lunsjen vår i en pose i den ene hånden, og båndet til Lady i den andre. 

Lenge før du fantes, mente jeg at gravide ikke skulle tas så mye hensyn til. Det er ingen samfunnstjeneste å bære fram barn, tenkte jeg. De får stå, sa jeg, ha det ukomfortabelt og slitsomt, slik at de kanskje velger å ikke få flere barn siden. Det var sånt som jeg kunne si til folk, samtidig som jeg alltid holdt døren åpen for gravide kvinner og folk med barnevogner. Jeg ville sikkert også ha reist meg om jeg så en gravid kvinne på et fullt tog (men det skjedde aldri). Kanskje sa jeg de tingene jeg sa mest for å provosere, sette ting på spissen. Det var sant det jeg mente om at det å få barn ikke er en samfunnstjeneste. Det mener jeg ennå. Mennesker setter store økologiske fotavtrykk på jorden. Jeg gjør det, pappaen din gjør det, du kommer til å gjøre det. Selv hundene gjør det. De spiser mat, de og, og vi har dem med på bussen, på toget, og i bilen pappaen din og jeg i blant leier når vi drar på hytta. Det er mange hunder i verden, over tre hundre millioner hunder holdes som kjæledyr. Alle disse hundene finnes på grunn av oss, menneskene. Til sammenligning finnes det bare omtrent tre hundre tusen gråulv i verden. At de i det hele tatt finnes, er mer på tross av oss. 

Det var tungt å stå med deg i midtgangen. Om det hadde vært mer enn ett stopp før vi skulle av, hadde jeg kanskje spurt noen om å få sitte. Selv om du ikke er så synlig under klærne, er du like stor som en ananas nå, i følge graviditetsappen. Pappaen din foreslo at jeg skulle bruke litt strammere klær, men jeg liker ikke stramme klær.

Etter et stopp var vi framme på stasjonen i Ipswich. Jeg satt på en benk på en av plattformene og passet Lady og tingene våre mens pappaen din gikk ut av stasjonen for å ta en røyk og la Biffy gå på do. 

I toget på vei hjem fra Ipswich varmer solen gjennom vinduet. Det var varmt i går, og det er varmt i dag. Pappaen din døser mens han hører på en podcast. Vi har drukket opp alt vannet vi tok med, og appelsinjuicen også. Jeg håper det ikke blir hetebølge denne sommeren, når du kommer. At den blir vanlig, alminnelig (i den grad det går an å kalle noe alminnelig lenger, det gjør jo egentlig ikke det). 

Årets skjønnlitterære Pulitzer-vinner

I går vant Richard Powers Pulitzer-prisen for beste skjønnlitterære verk med den fantastiske romanen The Overstory. Om det uttalte han:

“If this prize has any meaning for me, it’s not for this book alone but for a push among those literary writers who want to broaden our scope of concern from the personal and the domestic to the environmental and everything that lies beyond the world that we’ve created.”

Noen korte fra Cambridge Literary Festival

Denne helga gikk Cambridge Literary Festival av stabelen, og dette er litt av det som skjedde.


HELEN OYEYEMI

1. Intervjueren spør Helen Oyeyemi om romanen Gingerbreads parallell til eventyret om Hans og Grete, siden det så ofte blir nevnt av kritikere. Oyeyemi svarer at det ikke er noen parallell - til tross for at pepperkaker har en så sentral rolle i romanen, og en av romanens karakterer heter Gretel. Man må jo få lov til å kalle en karakterer Gretel uten at det skal bety noe mer, sier Oyeyemi. Det er jo et navn som faktiske mennesker heter. Så sier hun at det også er en brønn i novellen, og er det en brønn i eventyret om Hans og Grete, kanskje? Nei.

2. Oyeyemi beskriver pepperkakene i romanen som 'delicious, but creepy.'

3. Oyeyemi forteller at hun var en annen forfatter før hun leste Barbara Comyns. Hun forteller at hun hadde skrevet fire bøker og var litt lei av å skrive da hun oppdaget Comyns og leste alt av henne. Etter det ble det gøy å skrive igjen.

(Oyeyemi signerte sin første bokkontrakt da hun fortsatt gikk på skolen - en millionkontrakt.)

4. Oyeyemi sier at hun skriver i senga, så hun dupper hele tiden av, og at det kanskje er derfor det hun skriver virker så drømmeaktig.

5. Oyeyemi sier at hun bakte og spiste mye pepperkaker mens hun skrev Gingerbread, men at hun har sluttet å bake noe særlig nå. Hun sier også at Comyns bakte mye, og jeg lurer på hvordan hun kan vite det, siden jeg trodde jeg hadde lest alt om Comyns som er å finne. Vet kanskje Oyeyemi om en biografi om Comyns som jeg ikke vet om? I så fall, hvordan er det mulig?

6. Noen i salen spør Oyeyemi om hun synes det er ensomt å være forfatter og skrive for seg selv. Oyeyemi svarer kort og kontant: nei. Deretter: 'It's great!'

7. Noen i salen spør Oyeyemi om hvordan hun klarer å skrive så mange ulike og varierte karakterer. (Den som spør bruker det engelske ordet diverse.) Oyeyemi svarer: 'I don't know, I just write about people.'

8. Jeg spør Oyeyemi (mens hun signerer Gingerbread for meg) hvilken roman av Comyns hun liker best. Hun svarer The Skin Chairs. Den handler om en kvinne som oppdager to stoler trukket med menneskeskinn, og som bruker hele romanen på å finne ut hvordan hun kan leve i en verden hvor disse stolene eksisterer. Oyeyemi er også veldig glad i Who Was Changed and Who Was Dead. Hun spør meg hvilken roman jeg liker best, og jeg svarer at det er The Juniper Tree, eller The Vet's Daughter. 

9. Jeg finner noen på internett som selger en brukt (og ikke altfor dyr) utgave av The Skin Chairs og bestiller den med en gang.

10. Jeg leser Gingerbread, og det er virkelig en merkelig roman.


YMSE

11. Under forfattersamtalen med Daisy Johnson, kommer det fram at en av personene i Everything Under heter Gretel. Jeg har lest over halve boka, men det har gått meg hus forbi. (Det kan jo hende at det ikke nevnes før andre halvdel.)

12. Å skrive en roman er som å være i en stor, mørk grotte, mens det å skrive en novelle er som å komme ut i lyset, sier Daisy Johnsen. Lyset er 5000 ord!

13. I novellesamlingen Fen av Daisy Johnson er det blant annet en novelle om en kvinne som spiser menn, bokstavelig talt, og en annen novelle om en kvinne som blir forvandlet til en sel. Jeg liker ikke romanen Everything Under så godt, men kanskje jeg må lese Fen likevel.

14. Jeg er på et arrangement hvor Ali Smith presenterer tre debutanter hun synes vi bør lese, og de tre debutantene leser og forteller om bøkene sine, uten at jeg blir noe særlig nysgjerrig på bøkene deres. Jeg tror kanskje at 'historiske romaner' ikke helt appellerer til meg.

15. Lisa Appignanesi blir spurt av noen i salen om hvordan hun klarte å leve alene etter at mannen hennes døde. (Siden hun skrev hele Everyday Madness fordi ektemannen hennes gjennom trettito år døde). Den som spør, opplevde nemlig selv at mannen hennes døde på omtrent samme tid som Appignanesi. Jeg synes spørsmålet er skikkelig trist, og kommer ikke til å huske hva Appignanesi svarer.

16. Madeline Miller sammenligner Donald Trump med King Lear og sier at å oppdra barn burde fremstilles mer episk enn det gjøres, fordi det er en stor ting å oppdra barn. (For den som ikke vet, så har Miller skrevet en roman om Kirke. Ja, hun som i Odysseen liksom kaster seg over Odyssevs og forvandler menn til griser.)

17. Jeg er på en samtale mellom Caroline Criado-Perez og Helen Lewis, og synes fortsatt at alle bør lese Invisible Women! 

18. Italo Calvinos Six Memos for the Next Millennium er den beste boka om å skrive som Smith har lest. (Men grunnen til at hun nevner den, er at Six Memos for the Next Millennium bare inneholder 5 notater. Det er fordi Calvino døde før han ble ferdig. Det kan hende henne også, at hun ikke blir ferdig med siste bind av årstidskvartetten, slik at den bare blir bestående av Autumn, Winter og Spring. Man vet aldri hva som skjer i livet, sier Smith.)

19. Våren er den vanskeligste årstiden, sier Ali Smith. Man kan være i mørket med sine vanskelige ting, men når lyset kommer blir det bare verre. 'Dere vet, April is the cruellest month,' sier hun.

20. Håp kommer når desperasjonen er på sitt sterkeste, sier Ali Smith.

En klase bananer

For noen uker siden herjet en syklon i det indiske hav. Den het Idai og traff Afrikas østkyst den femtende mars: Mozambique, Zimbabwe og Malawi. Hus og veier ble liggende under vann, avlinger ble ødelagt, mennesker døde. Byen Beira, hjem til fem hundre tusen mennesker i et av verdens fattigste land, ble så godt som ødelagt, liggende som en ensom øy med vann på alle kanter, totalt isolert fra resten av landet. Strøm var det ikke lenger å få. Nødhjelp var det vanskelig å få fram.

Den verste katastrofen på den sørlige halvkulen noensinne, i følge FN, stod det i en artikkel i Guardian. En humanitær krise på lik linje som i Syria, Yemen og Sør-Sudan, i følge Verdens matvareprogram (UN World Food Programme), med over tre millioner rammede og halvparten av dem barn. Likevel leste jeg ingenting om syklonens herjinger i de norske avisene. Kanskje var de norske mediene mest opptatt av støy rundt en justisminister, noe som har vært rimelig dagligdags de siste fem-seks årene. Kanskje var det hendig, fordi det er ubehagelig for oss å tenke på hva våre klimagassutslipp kan føre til.

En skal være forsiktig med å si at naturkatastrofer skyldes global oppvarming. Å knytte en enkelthendelse (været) opp mot et mønster (klima), er ikke nødvendigvis riktig, men det vi vet, er at det vil være flere slike hendelser som følge av global oppvarming, og at de naturkatastrofene som uansett hadde skjedd, vil, som en følge av våre klimagassutslipp, ramme hardere, voldsommere. Det er flere forskere som har vært ute og sagt dette om Idai: om ikke syklonen var et resultat av menneskeskapte klimaendringer, så ble dens herjinger større og sterkere enn om ikke.

Områder som allerede er utsatt, vil bli utsatt mer. Det er ikke første gang Mozambique rammes av en naturkatastrofe, og det er ikke den siste.

Noen uker etterpå, for noen dager siden, så pappaen din og jeg en film som het The Boy That Harnessed the Wind. Den handlet om en familie i Malawi som var bønder. De opplevde først at en flom ødela avlingene, og deretter en tørke. Det gikk dårlig med avlingene i hele landet, og når det går dårlig med avlingene i et fattig land, sulter menneskene i landet. Fattige land har ikke råd til å importere mat. Som om det ikke var ille nok at familien bare hadde noen få sekker med korn å fø seg på fra før, ble de frastjålet maten sin. Det er det som skjer når man sulter. Jeg tror jeg ville ha gjort det samme om det var jeg (eller du) som sultet, jeg ville ha stjålet mat fra dem som har.

Den fjorten år gamle gutten i familien, som var en smarting, kom på noe lurt da han så hvordan lyset på lærerens sykkel ble satt i gang ved hjelp av en dynamo. Han klarte å lure seg inn på biblioteket på skolen som han ikke lenger fikk gå på, fordi foreldrene hans ikke hadde råd til å ha ham der. Der leste han bøker om energi og bestemte seg for å lage en vindmølle. Han ville lage en vindmølle, slik at familien, og alle de andre bøndene i området, kunne få energi til å sette i gang en vannpumpe, og slik få vann tilgjengelig året rundt. Til dette fikk han hjelp fra vennene sine, og etter nok overtalelse, fikk han overbevist sin far om å ofre sykkelen. Til slutt fikk de laget en vindmølle. De fikk vannpumpen til å virke, og det ble avlinger selv om det var tørt. Filmen hadde sin lykkelige slutt, og jeg likte den, men etterpå tenkte jeg på at bøndene fortsatt ville være i trøbbel når det ikke er tørke, men flom. Slik fluktuerer jo været, fra det ene ekstreme til det andre. Jeg tenkte også på trærne som ble hogget ned i filmen, hvordan bøndene solgte skogene sine for kortsiktig profitt, og hvordan trærne ble hogget ned, noe som gjør at sannsynligheten for flom blir større, når det ikke lenger er vekster med røtter langt ned i jorda som holder på vannet.

Det var det som var bra med filmen, sa pappaen din, at den ikke direkte handlet om klimaendringer. Jeg var enig i det. Han sa at han ble rørt av filmen. Det ble jeg også.

Du derimot, skal bli født i et av verdens rikeste land. Du skal vokse opp i et land som ikke hva det vil si å sulte. Du skal vokse opp i den delen av verden som er skyld i ekstremvær andre steder. Det som mange kanskje tenker på som langt borte. Der hvor det bor mennesker som vi ikke ser, ikke omgås, ikke kjenner. Langt borte finnes det andre mødre og andre barn, og andre vordende mødre, som jeg, og andre ennå ufødt babyer, som du. De skal også inn i verden.

En politiker i Norge ytret forleden at et forslag om å gi klimaflyktninger asyl i Norge var absurd. Han sa: "Vi kan ikke gi folk asyl bare fordi det er dårlig vær der de bor."

Jeg synes i blant folk er så egoistiske, men det er jo jeg og. Jeg bestemte meg for deg. Du er jo til fordi jeg (og pappaen din) ville at du skulle bli til. Jeg tenker mye på om det er riktig å skaffe seg barn i en verden som dette. Før jeg traff pappaen din, ville jeg ikke ha barn. Jeg tenkte at et barn var enda et menneske som skulle forbruke og reise, ta plass i verden. Jeg tenkte også at jeg kom til å bekymre meg for barnet, for fremtiden til barnet, og jeg hadde rett, for det gjør jeg jo nå, nå som du er til.

For noen måneder siden, da du fortsatt var så liten at vi ikke ennå kunne snakke høyt om deg, i tilfelle du skulle forsvinne fra oss igjen, leste jeg en artikkel som handlet om hvordan folk i andre krisetider gjennom historien fikk barn. De fikk barn likevel, selv under andre verdenskrig og under den kalde krigen. Artikkelforfatterne hadde intervjuet flere mennesker som hadde fått barn under krisetider, og nybakte foreldre, mennesker som nylig hadde fått barn. Det gikk bra før, så hvorfor skulle det ikke gå bra nå, var det som om artikkelen sa, men både andre verdenskrig og den kalde krigen omhandlet ting som lå i menneskers hender. Det var krisetider som handlet om menneskenes samhandling med hverandre. De globale klimaendringene og den økologiske kollapsen handler ikke om det, her er det naturlovene som gjelder, fysikkens lover, økologien. Når en art er borte, er den borte, det er ikke noe vi kan reversere. Når den globale gjennomsnittstemperaturen har økt over en viss terskel, er det ingen vei tilbake. Alle følgene av den, må vi leve med.

En av følgene, kan være at det ikke lenger vil være bananer å oppdrive. Eksotiske frukter som vi er vant til at det bare er å gå på butikken og kjøpe, kan i fremtiden kanskje bli en mangelvare.

Grunnen til at jeg tenker på akkurat bananer, er at graviditetsappen nylig fortalte meg at du nå er på størrelse med en klase bananer. Dagen før appen fortalte meg det, var pappen din og jeg i butikken og kjøpte blant annet en klase med bananer. Nå ligger klasen på kjøkkenet og blir sakte, men sikker mindre, mens du blir større og større.

Reading is a passionate act. If you read a story not just with your head, but also with your body and feelings and soul, the way you dance or listen to music, then it becomes your story. And it can mean infinitely more than any message. It can offer beauty. It can take you through pain. It can signify freedom. And it can mean something different every time you read it. 
- Ursula K. Le Guin

Butternut squash, del 2

Mest sparker du om morgenen og kvelden. Om morgenen pleier jeg å ligge i senga en liten stund fra jeg våkner til jeg står opp for å kjenne på deg. Sent i går kveld leste jeg et kapittel for deg fra Everyday Madness av Lisa Appignanesi. Jeg ventet på at pappaen din skulle komme hjem fra Canada.

Kanskje sparker du om natta også, uten at jeg merker det. Jeg sover ganske godt, det har jeg alltid gjort, det skal ganske mye til for at jeg ikke klarer å sove.

På Facebook er jeg med i en termingruppe hvor folk utveksler erfaringer, spør etter råd, eller bare klager litt over alle plagene de har som gravide. Når jeg leser der, får jeg inntrykk av at alle har bekkenløsning, halsbrann, spyr hele tiden, eller ikke får sove om natta. De tre første månedene var ganske plagsomme, men nå har jeg det helt fint. Det gjør meg heller ingenting når det er fullt av passasjerer på toget og jeg ikke får sitte, det går helt greit å stå med deg. Jeg skjønner at jeg er ganske heldig som ikke har noen plager, det eneste er at jeg begynner å synes at det er litt anstrengende å bøye meg ned for å plukke opp hundebæsj etter hundene våre.

I det siste har termingruppa diskutert noe de kaller for 'henteklær.' Det er visst et spesielt sett med klesplagg som man kler babyer i når man tar dem med seg hjem fra sykehuset etter fødselen. Det er et helt nytt ord jeg har lært meg, jeg hadde aldri hørt det før. Jeg klarer ikke å interessere meg for de tingene, det er det samme for meg hva du har på deg når vi tar deg med hjem, så lenge du verken er for kald eller for varm. Du er sikkert (for meg) kjempepen uansett. Jeg gleder meg skikkelig til å se deg, lukte deg og holde deg. Jeg gleder meg kanskje litt mindre til å høre på deg, eller jo, jeg håper du lager masse lyd når du blir født, for det er et godt tegn. Det pleier alltid mammaen min å si. Hun har fortalt meg at da jeg ble født, skrek og skrek jeg så hele Bærum sykehus kunne høre det, og at det var bra, for det betydde at jeg var frisk og fin.

Jeg vil selvfølgelig at du skal skrike og si i fra om hva du vil ha, sånn at vi kan gi deg det, men jeg må innrømme at hver gang jeg hører babyskrik, så vrenger det seg helt inni meg. Det er en grusom lyd. Det blir annerledes med deg, på hvilken måte vet jeg ikke. Om jeg fortsatt vil synes lyden er grusom, men akseptere det, vende meg til det, siden den kommer fra deg og jeg er mammaen din, eller om jeg faktisk kommer til å føle noe helt annet når jeg hører den, fordi det er du som skriker.

Det var litt ubehagelig å skrive dette, jeg føler at man kan tråkke feil dersom man sier at det er noe man ikke gleder seg til. At noen skal tenke at jeg ikke passer til å være mamma. At det ikke er sånn man skal tenke når man skal bli mamma. Du skjønner, alt blir så ekte når jeg skriver. Samtidig leste jeg et sted at 'den romanen en forfatter tror hun har skrevet, ikke nødvendigvis er den romanen hun har skrevet.' Det jeg har skrevet er ikke nødvendigvis det folk leser.

Jeg håper vi kommer til å forstå hverandre. Eller i hvert fall at jeg forstår deg, det er viktigst. Du skylder meg tross alt ingenting, det er jo vi som har valgt deg, ikke du oss.