For noen uker siden herjet en syklon i det indiske hav. Den het Idai og traff Afrikas østkyst den femtende mars: Mozambique, Zimbabwe og Malawi. Hus og veier ble liggende under vann, avlinger ble ødelagt, mennesker døde. Byen Beira, hjem til fem hundre tusen mennesker i et av verdens fattigste land, ble så godt som ødelagt, liggende som en ensom øy med vann på alle kanter, totalt isolert fra resten av landet. Strøm var det ikke lenger å få. Nødhjelp var det vanskelig å få fram.
Den verste katastrofen på den sørlige halvkulen noensinne, i følge FN, stod det i en artikkel i Guardian. En humanitær krise på lik linje som i Syria, Yemen og Sør-Sudan, i følge Verdens matvareprogram (UN World Food Programme), med over tre millioner rammede og halvparten av dem barn. Likevel leste jeg ingenting om syklonens herjinger i de norske avisene. Kanskje var de norske mediene mest opptatt av støy rundt en justisminister, noe som har vært rimelig dagligdags de siste fem-seks årene. Kanskje var det hendig, fordi det er ubehagelig for oss å tenke på hva våre klimagassutslipp kan føre til.
En skal være forsiktig med å si at naturkatastrofer skyldes global oppvarming. Å knytte en enkelthendelse (været) opp mot et mønster (klima), er ikke nødvendigvis riktig, men det vi vet, er at det vil være flere slike hendelser som følge av global oppvarming, og at de naturkatastrofene som uansett hadde skjedd, vil, som en følge av våre klimagassutslipp, ramme hardere, voldsommere. Det er flere forskere som har vært ute og sagt dette om Idai: om ikke syklonen var et resultat av menneskeskapte klimaendringer, så ble dens herjinger større og sterkere enn om ikke.
Områder som allerede er utsatt, vil bli utsatt mer. Det er ikke første gang Mozambique rammes av en naturkatastrofe, og det er ikke den siste.
Noen uker etterpå, for noen dager siden, så pappaen din og jeg en film som het The Boy That Harnessed the Wind. Den handlet om en familie i Malawi som var bønder. De opplevde først at en flom ødela avlingene, og deretter en tørke. Det gikk dårlig med avlingene i hele landet, og når det går dårlig med avlingene i et fattig land, sulter menneskene i landet. Fattige land har ikke råd til å importere mat. Som om det ikke var ille nok at familien bare hadde noen få sekker med korn å fø seg på fra før, ble de frastjålet maten sin. Det er det som skjer når man sulter. Jeg tror jeg ville ha gjort det samme om det var jeg (eller du) som sultet, jeg ville ha stjålet mat fra dem som har.
Den fjorten år gamle gutten i familien, som var en smarting, kom på noe lurt da han så hvordan lyset på lærerens sykkel ble satt i gang ved hjelp av en dynamo. Han klarte å lure seg inn på biblioteket på skolen som han ikke lenger fikk gå på, fordi foreldrene hans ikke hadde råd til å ha ham der. Der leste han bøker om energi og bestemte seg for å lage en vindmølle. Han ville lage en vindmølle, slik at familien, og alle de andre bøndene i området, kunne få energi til å sette i gang en vannpumpe, og slik få vann tilgjengelig året rundt. Til dette fikk han hjelp fra vennene sine, og etter nok overtalelse, fikk han overbevist sin far om å ofre sykkelen. Til slutt fikk de laget en vindmølle. De fikk vannpumpen til å virke, og det ble avlinger selv om det var tørt. Filmen hadde sin lykkelige slutt, og jeg likte den, men etterpå tenkte jeg på at bøndene fortsatt ville være i trøbbel når det ikke er tørke, men flom. Slik fluktuerer jo været, fra det ene ekstreme til det andre. Jeg tenkte også på trærne som ble hogget ned i filmen, hvordan bøndene solgte skogene sine for kortsiktig profitt, og hvordan trærne ble hogget ned, noe som gjør at sannsynligheten for flom blir større, når det ikke lenger er vekster med røtter langt ned i jorda som holder på vannet.
Det var det som var bra med filmen, sa pappaen din, at den ikke direkte handlet om klimaendringer. Jeg var enig i det. Han sa at han ble rørt av filmen. Det ble jeg også.
Du derimot, skal bli født i et av verdens rikeste land. Du skal vokse opp i et land som ikke hva det vil si å sulte. Du skal vokse opp i den delen av verden som er skyld i ekstremvær andre steder. Det som mange kanskje tenker på som langt borte. Der hvor det bor mennesker som vi ikke ser, ikke omgås, ikke kjenner. Langt borte finnes det andre mødre og andre barn, og andre vordende mødre, som jeg, og andre ennå ufødt babyer, som du. De skal også inn i verden.
En politiker i Norge ytret forleden at et forslag om å gi klimaflyktninger asyl i Norge var absurd. Han sa: "Vi kan ikke gi folk asyl bare fordi det er dårlig vær der de bor."
Jeg synes i blant folk er så egoistiske, men det er jo jeg og. Jeg bestemte meg for deg. Du er jo til fordi jeg (og pappaen din) ville at du skulle bli til. Jeg tenker mye på om det er riktig å skaffe seg barn i en verden som dette. Før jeg traff pappaen din, ville jeg ikke ha barn. Jeg tenkte at et barn var enda et menneske som skulle forbruke og reise, ta plass i verden. Jeg tenkte også at jeg kom til å bekymre meg for barnet, for fremtiden til barnet, og jeg hadde rett, for det gjør jeg jo nå, nå som du er til.
For noen måneder siden, da du fortsatt var så liten at vi ikke ennå kunne snakke høyt om deg, i tilfelle du skulle forsvinne fra oss igjen, leste jeg en artikkel som handlet om hvordan folk i andre krisetider gjennom historien fikk barn. De fikk barn likevel, selv under andre verdenskrig og under den kalde krigen. Artikkelforfatterne hadde intervjuet flere mennesker som hadde fått barn under krisetider, og nybakte foreldre, mennesker som nylig hadde fått barn. Det gikk bra før, så hvorfor skulle det ikke gå bra nå, var det som om artikkelen sa, men både andre verdenskrig og den kalde krigen omhandlet ting som lå i menneskers hender. Det var krisetider som handlet om menneskenes samhandling med hverandre. De globale klimaendringene og den økologiske kollapsen handler ikke om det, her er det naturlovene som gjelder, fysikkens lover, økologien. Når en art er borte, er den borte, det er ikke noe vi kan reversere. Når den globale gjennomsnittstemperaturen har økt over en viss terskel, er det ingen vei tilbake. Alle følgene av den, må vi leve med.
En av følgene, kan være at det ikke lenger vil være bananer å oppdrive. Eksotiske frukter som vi er vant til at det bare er å gå på butikken og kjøpe, kan i fremtiden kanskje bli en mangelvare.
Grunnen til at jeg tenker på akkurat bananer, er at graviditetsappen nylig fortalte meg at du nå er på størrelse med en klase bananer. Dagen før appen fortalte meg det, var pappen din og jeg i butikken og kjøpte blant annet en klase med bananer. Nå ligger klasen på kjøkkenet og blir sakte, men sikker mindre, mens du blir større og større.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar