Butternut squash, del 2

Mest sparker du om morgenen og kvelden. Om morgenen pleier jeg å ligge i senga en liten stund fra jeg våkner til jeg står opp for å kjenne på deg. Sent i går kveld leste jeg et kapittel for deg fra Everyday Madness av Lisa Appignanesi. Jeg ventet på at pappaen din skulle komme hjem fra Canada.

Kanskje sparker du om natta også, uten at jeg merker det. Jeg sover ganske godt, det har jeg alltid gjort, det skal ganske mye til for at jeg ikke klarer å sove.

På Facebook er jeg med i en termingruppe hvor folk utveksler erfaringer, spør etter råd, eller bare klager litt over alle plagene de har som gravide. Når jeg leser der, får jeg inntrykk av at alle har bekkenløsning, halsbrann, spyr hele tiden, eller ikke får sove om natta. De tre første månedene var ganske plagsomme, men nå har jeg det helt fint. Det gjør meg heller ingenting når det er fullt av passasjerer på toget og jeg ikke får sitte, det går helt greit å stå med deg. Jeg skjønner at jeg er ganske heldig som ikke har noen plager, det eneste er at jeg begynner å synes at det er litt anstrengende å bøye meg ned for å plukke opp hundebæsj etter hundene våre.

I det siste har termingruppa diskutert noe de kaller for 'henteklær.' Det er visst et spesielt sett med klesplagg som man kler babyer i når man tar dem med seg hjem fra sykehuset etter fødselen. Det er et helt nytt ord jeg har lært meg, jeg hadde aldri hørt det før. Jeg klarer ikke å interessere meg for de tingene, det er det samme for meg hva du har på deg når vi tar deg med hjem, så lenge du verken er for kald eller for varm. Du er sikkert (for meg) kjempepen uansett. Jeg gleder meg skikkelig til å se deg, lukte deg og holde deg. Jeg gleder meg kanskje litt mindre til å høre på deg, eller jo, jeg håper du lager masse lyd når du blir født, for det er et godt tegn. Det pleier alltid mammaen min å si. Hun har fortalt meg at da jeg ble født, skrek og skrek jeg så hele Bærum sykehus kunne høre det, og at det var bra, for det betydde at jeg var frisk og fin.

Jeg vil selvfølgelig at du skal skrike og si i fra om hva du vil ha, sånn at vi kan gi deg det, men jeg må innrømme at hver gang jeg hører babyskrik, så vrenger det seg helt inni meg. Det er en grusom lyd. Det blir annerledes med deg, på hvilken måte vet jeg ikke. Om jeg fortsatt vil synes lyden er grusom, men akseptere det, vende meg til det, siden den kommer fra deg og jeg er mammaen din, eller om jeg faktisk kommer til å føle noe helt annet når jeg hører den, fordi det er du som skriker.

Det var litt ubehagelig å skrive dette, jeg føler at man kan tråkke feil dersom man sier at det er noe man ikke gleder seg til. At noen skal tenke at jeg ikke passer til å være mamma. At det ikke er sånn man skal tenke når man skal bli mamma. Du skjønner, alt blir så ekte når jeg skriver. Samtidig leste jeg et sted at 'den romanen en forfatter tror hun har skrevet, ikke nødvendigvis er den romanen hun har skrevet.' Det jeg har skrevet er ikke nødvendigvis det folk leser.

Jeg håper vi kommer til å forstå hverandre. Eller i hvert fall at jeg forstår deg, det er viktigst. Du skylder meg tross alt ingenting, det er jo vi som har valgt deg, ikke du oss.