En cantaloupemelon

For noen dager siden, bare noen uker etter Idai, traff en ny syklon Afrikas østkyst. Kenneth het den, og var sterkere enn Idai. Hjemmene i Macomia-distriktet i Mozambique ble hardt rammet, ødelagte. I det voldsomme og tunge regnet som fulgte, ble tak blåst av de gjenværende husene, og trær revet opp fra jorden. Elvene steg, avlingene lagt under vann. Det var høysesong for avling i landet. Det blir ikke noe mat å få fra den lenger nå.

Ikke er det bare det som skjer umiddelbart når en syklon treffer som er ille, men også ettervirkningene. Sykdommer som kolera og malaria sprer seg raskere og fortere etter naturkatastrofer. De sprer seg med vannet.

Det har ikke skjedd før, at dette området i verden har blitt rammet av to sykloner i løpet av så kort tid. Ikke en gang to sykloner i løpet et år har skjedd før. Nå har det skjedd med bare noen ukers mellomrom. Det er en hendelse av sjeldenhet i verden.

I løpet av tiden som er gått fra den første syklonen til den neste, har du vokst fra å være på størrelse med et granateple til å bli på størrelse med en cantaloupemelon. 

I løpet av tiden tok Mozambique opp et lån fra Det internasjonale pengefondet. Det måtte de for å kunne klare håndtere skadene etter syklonen. Over atten hundre millioner dollar lånte Mozambique for å betale for skadene som skyldes klimagassutslipp hos oss. Det er mye for et land som regnes som et av verdens fattigste. Og så kom Kenneth.

Syklonen Kenneth og regnet som falt etterpå kan knyttes direkte til klimaendringene, sa en meteorolog på nyhetene. 

Da syklonen herjet, var pappaen din og jeg på et middagsbesøk. Vi ble servert marokkansk tagine med lam til hovedrett, og cantaloupe og dadler til dessert. Det var en ren tilfeldighet. Pappaen din spurte vertene om hva de syntes om Extinction Rebellion. Det er så mange som har uttalt seg om at de bare en mengde hvite middelklassemennesker som ikke har noe bedre å gjøre, som om det skulle diskvalifisere dem og deres sak. Hva annet kan man gjøre, når myndighetene og maktene fortsetter som de gjør? Finnes det noe bedre å gjøre enn å ta til gatene og kreve at katastrofen vi befinner oss i skal tas alvorlig? Nei.

Vertinnen svarte at hun støttet demonstrantene i Extinction Rebellion, men hun stilte seg tvilende til om det hjalp for noe. Hun kunne nemlig huske da over en million mennesker gikk i demonstrasjoner mot krigen i Irak i 2003, uten at det ble slutt på krigen av den grunn. Hun selv hadde vært med på å demonstrere. Jeg sluttet å være naiv etter det, sa vertinnen mens vi spiste dadler og drakk vin (det vil si at de andre drakk vin, jeg drakk alkoholfri øl).

This is a call to declare climate emergency, sa demonstrantene i Extinction Rebellion da de lagde kaos i gatene. Nå har flere av politikerne sagt at vi befinner oss i en nødssituasjon. Jeremy Corbyn sa at demonstrasjonene var en wake-up call, og statsministeren i Skottland har erklært ’climate emergency’. De sier det, men hva betyr det? Hva betyr det at de sier det? Jeg vet ikke hva det betyr, om det bare er ord. Ord som de sier. Det vil ikke være første gang ord og handling ikke samsvarer. Jeg tror det ikke før jeg ser det. 

(Slik var det med deg også, i begynnelsen. Jeg trodde nesten ikke på deg, at du fantes, før vi så deg på en skjerm. Nå kjenner jeg at du beveger deg dagen lang, lille cantaloupe. I blant kiler du til og med, og jeg må le.)