Jeg prøver å svare livet

Denne spørsmålsgreia har jeg tatt fra bloggen Labyrinthine.

park

 berlin

DU

Hvilken hendelse i livet ditt har styrket deg mest som person?

Det halve året jeg var arbeidsledig. Jeg har nemlig tenkt til å aldri havne i den situasjonen igjen. Jeg unner ikke noen å være arbeidsledige, det er deprimerende og helt jævlig. Jeg skjønner godt at ledighet er roten til alt ondt.

Hvilken egenskap liker du minst hos deg selv?

Det er heller mangelen på egenskaper som plager meg, f.eks. egenskapen å konversere. Jeg er virkelig, virkelig dårlig på å snakke med folk jeg ikke kjenner godt. Jo, også er jeg helt ukapabel til å lyve. Jeg må alltid si sannheten (når jeg blir spurt). Det høres kanskje ut som en god egenskap, men det er det ikke. Mange ting bør man holde kjeft om; noen ganger er det best å dra en hvit løgn for å skåne andre. Det hender jeg også misliker meg selv når jeg i ren fråtseri spiser altfor mye. I tillegg er jeg utålmodig. Jeg er så utålmodig at jeg ikke venter på noen. Ender ofte opp med å gå og gjøre ting alene fordi jeg ikke gadd å vente. Virkelig, noe av det verste jeg vet er når folk sløser med andres tid.

Hva får deg oftest til å gråte?

Aviser. Både innenriks og utenriks.

Hva ler du av?
Jeg vet ikke. Det slår meg nå at det er sjeldent at jeg ler. Jeg ler av og til når jeg er glad, eller når noen forteller om noe morsomt som har skjedd. Jeg ler kanskje mest sammen med kjæresten min.
lol

hengeløye

Tror du på noe?

Nei.

Når er du ordentlig redd?

Når folk som burde ha tatt telefonen, ikke tar den over gjentatte ganger, og jeg begynner å sjekke nettavisene.

Hvilket låt skulle vært soundtracket til ditt liv?

'Hard Believer' av First Aid Kit.

OM

Om du fikk spise og drikke bare fem greier resten av ditt liv, hva ville du valgt da?

Skogsbær, sjømat, brød, kaffe og grønn te.

Om du fikk en overnaturlig kraft eller kunnskap, hva skulle du velge?

Jeg ville likt å fly.

Om du var en matrett, en farge og et klesplagg, hva skulle du være da?

Tror jeg hadde vært en wok med ris som tilbehør, arktisblå og et par svarte jeans. Hvis spørsmålet er hva jeg helst ville vært, så hadde det blitt en lakserett, marineblå og en kjole fra Karl Lagerfeldt.

Om du skulle være en foreleser, hva skulle du forelese i?

Litteratur. 
ville

hest

Om du fikk velge helt fritt, hva skulle være utsikten fra leiligheten din?

Havet. Og gjett hva, det er nettopp det utsikten fra leiligheten min er!

Om du var kjendis på turné, hva skulle du ønske å ha backstage?

Flasker med Moët & Chandon, femten år gammel Matusalem-rom, og fat med bær og oppkuttet tropisk frukt.

Om du fikk spise middag med hvem du ville i hele verden, hvem skulle du velge da??jo
Camille Paglia og Elizabeth Wurtzel. Favoritt(anti-)feministene mine.
kjole

f

Om du fikk gå tilbake i tid, hvor skulle du dra?

Det ville vesten i Amerika rundt 1850. (Og da skulle jeg helst vært gutt, eventuelt kledd meg ut som en gutt.)

7

Komponer en salat med sju ingredienser:

Avocado, tomater, pinjekjerner, spinat, sennepsdressing, sesamfrø, salat.

Nevn syv greier som utgjør en fantastisk sommerdag:ok
Sykkel, utholdelig varme, havet, en bra bok, bra mennesker, øl og en nordisk sommernatt i vente. Vent, hvor ble det av sjømat?!
vår

ute
Hva er dine syv favorittplagg?

Løpetightsene (men det betyr ikke at jeg går i dem hele tiden, bare når jeg løper); alle mine svarte jeans; et par svarte, stramme bomullsbukser med glidelås; turskoene; alle mine blå skjorter; et par svarte ballerina-ish flats i skinn (men de er mye bedre og finere enn den average ballerinaskoen); og hvite, lave Converse.

Om du fikk syv tusen å bruke i en og samme butikk, hvilken butikk skulle du bruke de i?

Löplabbet. Jeg trenger nye joggesko (ett par til å løpe ute med og ett til å løpe inne med), og som de blir slitt ut kunne jeg med fordel kjøpt flere par. Og noen treningstights.

Om jeg sier sju, hva tenker du på da?

Syvende far i huset.

LIVET

Hva gjør du helst på dager du er syk?

Spiser sjokoladekjeks, leser tegneserier og ser på TV-serier i senga.

Hvilke egenskap liker du minst hos andre?

Unnasluntring, likegyldighet, kunnskapsløshet som viser seg i dumme fordommer og ytringer, latskap og grådighet.

Hva synes du de fleste mennesker skulle trenge mer av?

Nysgjerrighet.
kaffe

Favorittid på døgnet?

Morgen og tidlig formiddag.

Hvordan vil du leve når du blir gammel?

Jeg håper at helsa er god og at jeg fortsatt går turer i skog, mark og fjell flere ganger i uka. Helst til den dagen jeg dør.

Ditt drømmescenario akkurat nå?
Skulle ønske jeg befant meg på en ranch i Wyoming eller Texas og skulle til å sale på hesten min (en mustang eller en pinto American Quarter horse) for å ri ut på prærien og samle kveg.

VILLE VEIER av Annie Proulx

Jeg vandret rundt på måfå på biblioteket da jeg så denne boken. Navnet Annie Proulx virket kjent, men jeg kunne ikke komme på fra hvor, og dessuten tiltrakk omslaget meg, et bilde av en bilvei i ørkenen som bare går og går, som forsvinner et sted i horisonten, hvor det også ligger noen fjell som man aldri kommer til, og over den er himmelen klar blå, du har aldri sett den så blå før, et landskap som gjorde dypt inntrykk på meg den ene gangen i mitt liv jeg reiste gjennom det. Under tittelen leste jeg dessuten undertittelen Nye historier fra Wyoming, og på omslaget leste jeg: «Annie Proulx er en mester i å skildre Amerika utenfor byene, utenfor mainstream. Hun viste det i novellesamlingen Brokeback-fjellet, og viser det igjen i Ville veier, med nye historier fra Wyoming.» Aha, det er der jeg har navnet hennes fra, det er hun som har skrevet novellen filmen Brokeback Mountain er basert på. Og Amerika utenfor byene, det vil jeg gjerne lese om. For jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest om vellykkede amerikanske middelklassefamilier fra New York, østkysten generelt eller Midwest den siste tiden. Sikkert er at det har vært mange. Å lese Ville veier (Bad Dirt på originalspråket) var et befriende avbrekk. Ville veier handler om trailer trash, rancheiere, cowboyer, indianere, bartendere, viltvoktere, trailersjåfører og svorne republikanere med gevær under armen. Ville veier handler om high school drop outs som tar seg småjobber og flytter inn i bobiler og får fire unger før de er tjue; om rancheiere som får det til (jeg begynner med en gang å tenke på Bush og en dokumentar jeg en gang så hvor han gikk rundt på ranchen sin i cowboyhatt og støvler, eller muligens det var i filmen W) og rancheiere som ikke får det til; om indianere som flykter langt fra et alkoholisert liv i reservatene; om fraskilte menn som gror skjegg og henger ved bardisken; om viltvoktere som ikke er nådige mot noen som skyter et dyr for mye; om folk som sliter for livets opphold; om gleden av å kjøre rundt i dette golde landskapet; og om sand og døende kveg.

Det er et tøft landskap, det er beinhardt, det går ikke bra med alle, det går bra for noen; jeg har lyst til å bruke ordet realisme, samtidig skjer det underfundige ting, ting som ikke er særlig realistisk i det hele tatt, som f.eks. historien om hun som ønsker seg en grevlingkåpe. Det skjer også svært overraskende ting; jeg skal ikke røpe noe, men det har noe med et kveg på ville (av)veier å gjøre, og så skjer det fæle ting som beskrives på en nøktern måte, som om det bare var noe som måtte skje, hadde vi lesere forventet noe annet, kanskje? Jeg tror ikke det var en eneste novelle jeg ikke likte, men jeg vil gjerne trekke fram 'Dominoeffekten', 'Hva slags møbler ville Jesus valgt?' og 'Mann kryper fram fra trærne.' Ja, det er sant, helt fri for middelklasseamerikanere fra østkysten er denne boka ikke, sistnevnte novelle handler faktisk om et newyorker-par som bestemmer seg for å flytte til Wyoming, til livet i vest. Livene deres blir naturlig nok helt annerledes etter det.

Wyomings prærie. Kilde: nationalgeopgraphic.com

Annie Proulx hopper fra generasjon til generasjon, og mange av personene møter vi flere ganger. Noen av hovedpersonene dukker opp som bipersoner i andre noveller senere, og motsatt. Og alle sammen husker jeg. Jeg tenker ikke «Hvem var nå det igjen», jeg husker hvem de er, alle sammen. Spesielt Deb Sipple, spesielt han.

Da jeg bare hadde én novelle igjen av boka, gikk jeg for å spise lunsj med en venninne. Hun kunne fortelle om en annen venninne, en felles venninne av oss begge, som snart skulle dra til USA for å treffe en fyr, ja, de hadde noe på gang, en amerikaner, og jeg spurte hvorhen da. Hun kunne ikke svare på det, det var i en by hun ikke kunne huske navnet på, men det var stress å komme seg dit, det var ikke bare å sette seg på et fly. Og jeg sa: å, jeg vil også dra til USA, jeg vil bo i en campingbil i Texas og jobbe på en ranch! Hvorpå hun ristet på hodet, hva skal man med det. Jeg mente selvsagt ikke evigvarende, jeg hadde sikkert blitt lei, det hadde sikkert blitt et kulturkrasj uten like, om ikke med en gang, så etterhvert; noen tøffing er jeg heller ikke, og i et avsnitt i en av novellene i Ville veier beskriver Annie Proulx hvordan han som har et bibliotek hjemme blir sett på, ja, ikke at de ikke liker han, men at det er så fremmed for dem at noen kan ha en hylle med bøker hjemme hos seg, hvordan i helvete har han dessuten fått tak i alle disse bøkene? Og de setter jo pris på den ene boka som kommer fra samlingen, den som bartenderen går for å finne for å få slutt på alle spørsmålene om et visst emne som florerer i baren under et veddemål, et veddemål som jeg faktisk ikke husker hvem som vinner, men nå er det jo ikke det som er det viktigste, det er det veddemålet i seg selv som er. Og det er også livene til menneskene i Ville veier, det er det som skjer på veien dit de kommer fram som er det viktigste, hva som skjer senere kan Annie Proulx finne på å bare nevne i to setninger, som om: å, det er så lenge til, det trenger vi ikke bry oss om nå. Selv om de runger der, de få setningene, nesten som en slags skjebne. 

I teorien er jeg interessert i alt, men ikke i praksis. 
- Édourd Levé

Sommerrapport 5

Den siste sommerrapporten hadde jeg tenkt til å skrive på toget til Bergen, på vei til et nytt studieår, men så ble pc-en min infisert med virus, og uansett var det et tog uten internett. Jeg ble i stedet sittende med Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson av Camilla Paglia i stedet. Overhørte turistene foran meg også, alle sammen kunne fransk, spansk og italiensk virket det som. Av og til forstod de ikke hverandre, og da måtte de ty til engelsk.

Apropos engelsk, så leder det til noe av det jeg har gjort den siste sommerferietiden: jeg så nemlig på OL! Jeg så på OL i sprangridning da England vant sitt aller første lag-gull noensinne i denne sporten. Jeg trodde England hadde vunnet det sykt mange ganger før, hestesportnasjon som de der, men neida. Og apropos sport, så løp jeg Sommerløpet (halvmaraton) på lørdag. I dag er det onsdag og jeg kjenner det i leggene ennå. Da de ikke gjorde vondt lenger, klarte jeg selvfølgelig å tryne på sykkelen, så nå har jeg vondt i låret i stedet.

Andre ting jeg har gjort: drukket grønnkålsmoothie (som er mye bedre enn det høres ut som!) og spist av salatbaren på Tilstede (de har en skikkelig fin takterrasse), spist min første biff på mange år (jeg ble kjøtteter igjen i mai) og fjernet virus fra pc-en min helt på egenhånd! Jeg føler meg sykt smart (selv om det sikkert er veldig lett, egentlig). Jeg føler i hvertfall en stor lettelse! Jeg trodde et øyeblikk at jeg måtte begynne på studiene igjen UTEN pc. O, skrekk og gru!

(Nå skulle jeg til å skrive jaja, nå er høsten i gang og bla bla, for en fin sommer, det skjedde mye, om ikke alltid moro, så interessant eller innbringende, men det hadde blitt feil, for her i Bergen er det sykt varmt og jeg må bare ligge på gresset hele dagen og drikke iskaffe og lese i en bok. Akkurat nå holder jeg på med novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx og skulle ønske jeg var i USA hver gang jeg ser på coveret).

Jeg har aldri angret på at jeg har reist alene, men det har hendt at jeg har angret på at jeg har reist sammen med noen. 
- Édouard Levé

Slipp deg løs! Slipp alt! Mist alt! Ta avstand. Ta til havs. Ta bokstaven. Hør: intet er funnet. Intet er mistet. Alt er å finne. Gå, fly, svøm, storm frem, sus nedover, far gjennom, elsk det ukjente, elsk det usikre, elsk det som ennå ikke er sett, elsk ingen, det du er, det du blir, forlat deg selv, befri deg fra gamle løgner, våg det du ikke våger, det er der du føler nytelse, lag aldri ditt her av annet enn et der, og fryd deg, fryd deg over redselen, vær der du er redd for å gå, kast deg frem, det er riktig vei.
-Hélène Cixous

BRØDTEKST av Mattis Øybø (red.)

I sommer har jeg mer eller mindre sporadisk lest i en bok som heter Brødtekst. Jeg fant den tilfeldigvis i mine foreldres bokhyller en gang i våres, og den fanget naturligvis min interesse, så glad i mat og litteratur som jeg er. Brødtekst er nemlig en samling med tekster om mat, av kjente og mindre kjente forfattere. Noen av tekstene hadde jeg lest før, som odene til Pablo Neruda, Bjørnebos beskrivelse av fiskesuppe og italiensk mat, plommediktet til William Carlos Williams (som jeg gjerne leser igjen og igjen, på originalspråket riktignok), Roald Dahls krimnovelle 'Dypfryst' og Arne Garborgs kåseri 'Hanna Winsnes's kogebog' som jeg skrev om i en semesteroppgave om essaysjangeren nå i våres. Andre tekster var helt nye for meg, som f.eks. Jan Erik Volds dikt 'Tale til loffen' og Odd Børretzens 'En gang skulle jeg ha skrevet et dikt om Hanna Winsnes.' Begge deler likte jeg svært godt, apropos poesi, så hadde jeg lest Bjørneboes 'Sjøsnegler og stekte reker' før, men ikke diktet 'Om steder på jorden og mat jeg liker', et dikt som fikk meg til å ville dra til Italia og sitte i kveldssolen med en vinflaske og noen modne, ferske pærer. Og jeg er ikke en gang særlig begeistret for verken pærer eller Italia!

Noe jeg imidlertid er begeistret for, uten først å ha lest noe, er hamburgere. Jeg har vært hekta på hamburgere siden mai. Jeg våknet en dag og sa til min kjæreste (det var det første jeg sa): Jeg har så lyst på hamburger. Da hadde jeg ikke spist det på flere år. Vi kunne ikke annet enn å lage oss burgere. En vegetarianervenninne av meg spurte meg noen uker siden om jeg ikke kunne spise veggisburger. Det er ikke det samme, sa jeg, for det har jeg gjort og likevel våknet jeg opp og hadde lyst på hamburger. Jeg har spist mange veggisburgere de siste årene, en hamburger er noe helt annet. Da jeg fikk min første lønn fra sommerjobben tok jeg med kjæresten min og Ena for å spise byens beste burger i Ravnedalen, den er kjent for å være det. Generalens spesial heter den og foruten selve hamburgeren, som de lager selv på restauranten, innholder retten sopp og urtedressing, jeg er ikke sikker på hva det er, men det er en veldig god smak av noe, det må være en urt. Egentlig serveres den med bacon på, men jeg ba om å få uten for jeg liker ikke bacon. Pommes fries fikk vi også til. Etter middagen spiste jeg jordbæris fra Hennig-Olsen mens vi gikk opp til Baneheia for å bade. Jeg sier til alle som ikke vet at det ikke er jordbærsyltetøy i jordbærisene til Hennig-Olsen, men faktisk rørte jordbær. Det visste ikke jeg før noen fortalte meg det i sommer. Det forklarte jo hele saken, hvorfor de har så god jordbæris. 

Uansett, det jeg skulle si nå var at det er en tekst av Roland Barthes i Brødtekst. 'Biff og pommes fries' heter den.

Ja, jeg vet selvføleglig at biff er noe annet enn hamburger. Og biff og franskmenn får meg til å tenke på bernaise-saus. Jeg hadde en venninne som hadde bodd i Amsterdam en liten stund, og når hun var i Norge og vi var ute på byen og skulle kjøpe pommes fries mellom byens stengetid og nachspiel, hadde hun alltid bernaise-saus på pommes frien (det var noe folk i Amsterdam pleide å gjøre). Jeg prøvde meg på det selv i ettertid, fordi jeg tenkte på henne, hadde et minne om en sånn kveld ute og fikk det for meg at jeg hadde likt bernaise-saus på pommes frien, men der husket jeg feil. Jeg liker rett og slett ikke bernaise-saus i det hele tatt. Jeg har også laget mengder av den på jobben i sommer, de spiser den til entrecôten, er ikke det en slags biff? Jeg vet ikke, jeg vet svært lite om kjøtt, jeg har ikke vært en kjøttspiser på mange år, og da jeg var det sist, var jeg ikke opptatt av mat (jeg ble ikke opptatt av mat før jeg ble veganer, det fulgte liksom med) og visste derfor ingenting om slikt.

Jeg skriver forresten denne teksten mett på hjemmelagde burgere med salat fra hagen som tilbehør og et glass med bringebærsaft fra Askim frukt- og bærpresseri. Jeg har også drukket kaffe.

Jeg savner en tekst om kaffe i denne samlingen, men det er kanskje nok av bøker som hyller kaffe. Ikke like mange som hyller løkpai, som Paul Auster gjør i teksten 'Løkpai', hvor han skriver om det året han og en kjæreste passet på en vingård i Frankrike og ikke hadde penger til å kjøpe mat, eller ålgryte, som Pablo Neruda hyller i en av odene. Apropos franskmenn, jeg er ikke ferdig med dem, så er også Karen Blixens 'Babettes gjestebud' å finne i samlingen, og den var delvis kjent for meg. Jeg har lest utdrag av den flere ganger, men aldri lest hele. Ikke før nå. Da jeg hadde lest den måtte jeg gå tilbake og lese enkeltpassasjer av den på nytt. Jeg liker denne novellen svært godt. Ja, 'Babettes gjestebud' er en av de beste leseopplevelsene jeg har hatt i sommer.

En tekst til jeg vil nevne er Johan Borgens 'Hvetebrødsdager.' Jeg tror ikke jeg har lest noe av Johan Borgen før, men dette var en fin introduksjon. Jeg tror i hvertfall det, jeg vet i hvertfall at jeg likte denne teksten om det merkelige ekteparet veldig godt. Tore Renbergs 'En julefortelling' gav meg en fornemmelse av angst, jeg kjenner nemlig også på det at jeg må bare spise hele tiden. Jeg er redd for å bli tjukk, men jeg elsker mat. Egentlig burde jeg ha vært mye tjukkere enn jeg er, jeg spiser nemlig mye. Kanskje det går greit fordi jeg er så høy. Jeg er glad jeg er høy og det der, så kan jeg spise mer. Tenk om jeg var en liten kvinne, da kunne jeg ikke spist så mye heller, da ville jeg i hvertfall ha vært tjukk.

Hjelp. Det er så irriterende med mennesker som klager over at de er tjukke. De kan bare gjøre noe med det, sant, slutte å spise så mye, begynne å mosjonere. Det er lett å si. Av og til kan ikke jeg slutte å spise heller. Kjøper jeg f.eks. en pose med Sørlandschips og sitter for meg selv (med den og en film), så spiser jeg jo hele. Selv om jeg kanskje ble mett av den da halvparten var over. Men posen er der, er der og nærmest ber om å spises. Og jeg har jo fortsatt lyst på det, på en måte. Selv om jeg er mett av det. Det er litt av problemet til hovedpersonen i 'En julefortelling.' Så ikke alle tekstene er hyllester til maten, men ser på maten som et problem, og i Kafkas novelle 'En sultekunstner' handler det jo om å avstå helt og totalt fra mat. Det er på den motsatte siden av skalaen. Men det er ingen tekster om folk med spiseforstyrrelser i denne samlingen, kanskje fordi det er skrevet lite bra (som også er skjønnlitterært) om det.

Det hører forresten med at denne boken ble kastet vegg i mellom under en frokost her en dag. En part hadde spist frokost for lenge siden og satt og drakk kaffe. Den andre parten hadde ennå ikke spist frokost, men var  på vei til å innta et måltid bestående av to brødskiver med gräddost, litt mutt fordi den andre parten hadde brukt opp den siste bananen og all den skumma kulturmelken som var igjen til sin frokost, og tom mage gjør folk i denne nevnte husholdning svært irritable. Kaffeflekker har boka også fått, men det må ha vært av min skjødesløshet når det gjelder å ta vare på bøker. Det er kaffeflekker på sikkert halvparten av bøkene mine. Jeg tar ikke et øre for å tørke opp kaffeflekker på bord med den boka som befinner seg nærmest. Det er ikke snakk om å gå og hente papir. Skal jeg gidde å gå ut av forelesningssalen for å hente papir på det nærmeste toalettet? Nei. Jeg har mer lyst til å sjekke ut den nye artikkelen om Weetzie Bat på rookiemag.com (jajaja, guilty pleasure), eller hva redaksjonen i The Paris Review svarer på spørsmål fra leserne (jeg sendte et spørsmål til dem for noen uker siden, men de har ikke svart! jeg skrev sikkert på veldig dårlig engelsk, så de trodde sikkert jeg var en white trash american som egentlig ikke leser bøker. Jeg skulle signa med 'greetings from foreigner'), eller lese bloggen til Flamme Forlag eller, siden vi snakker om mat og litteratur, bloggen Paper and Salt som er en blogg hvor kvinnen bak det heler finner oppskrifter fra litteraturen og lager dem selv. Jeg skulle likt å spise mye av maten i Francesca Lia Blocks bøker. Raw food og angel hair pasta i Hollywood. Jeg lurer forresten på om noen av leserne mine har noen heite litteraturtips angående det: skjønnlitteratur om mat, som når man leser det får en til å få vann i munnen?

Jeg sier snart må jeg kjøpe togbilletten

Jeg har ikke lest alle bøkene jeg ville lese, jeg har ikke handlet rundtsykker og avocado og ligget i parken slik vi gjorde før, en tidligere sommer, denne har foregått i ræserfart; jeg har stått på en veranda og snakket med en venninne og det føltes som fem minutter, men var i realiteten to timer; jeg skulle ta en tur med rutebåten over til en øy, men det regnte den dagen, og en annen dag syklet jeg i stedet; jeg har badet i ferskvann og saltvann og blitt trukket til isdisken inne på Kiwi som en magnet mot en annen, jeg har hørt på jubelen til jenter som ser på sport mens jeg har drukket rødvin, en flaske jeg åpnet, men ikke fikk drukket opp, for før den var over måtte vi gå; jeg har ventet på en fortauskant mens jeg har lest Michel Houellebecq, men ikke lenge nok til at den jeg ventet på rakk å komme, jeg dro videre før det, vi måtte ringes senere for å nå hverandre; hvor er tålmodigheten?, jeg har ikke sendt opp seilflyet, for det har blåst sånn, og en dag skulle vi på museum, men noen våknet så sent og da noen våknet, skulle noen ha frokost nede i byen, så vi rakk aldri å dra dit, nå er utstillingen tatt bort; jeg har ikke skrevet noe noen har fått lese, jeg brukte flere uker på å svare på et brev; jeg har kommet for sent hjem til å spise middag (vi har lagd middag på vårt eget kjøkken fire ganger); vi lå en time ved sjøen, jeg sovnet, da jeg våknet føltes det som om vi hadde vært der et øyeblikk, bortsett fra at jeg var litt ør i hodet, det bevitner en lengre tid; jeg skulle gjerne sagt mer, jeg skulle gjerne sovet lengre om morgenen oftere, jeg skulle gjerne ligget i gresset en dag til; hver gang jeg drar fra tenker jeg at jeg ikke var der lenge nok; jeg sier nei til overtid, jeg har ikke tid, penger er ikke alt; ta sykkelen, så slipper du å gå, sier noen til meg når jeg skal på butikken og kjøpe sigaretter og pære-is; jeg sykler fra en konsert (i skogen) til en annen (på en takterrasse); jeg venter utålmodig på vaskemaskinen, på at den skal bli ferdig; jeg sier snart må jeg kjøpe togbilletten, før den blir for dyr, men det er for sent, den har blitt dyr (jeg må kjøpe den likevel); nå er det gått to måneder siden vi dro, nå drar vi snart igjen, vi har vært her i to måneder, han har ikke malt verandaen (det har aldri vært tre dager med sol på rad); jeg har ikke drukket all hylleblomstsaften i kjøleskapet; jeg har ikke vært på den økologiske kaféen og spist lørdagsbrunsj, jeg har ikke vært på raw food-restauranten og spist rå middag og drukket smoothie, men jeg har spist mange burgere; jeg har min siste dag på jobb på torsdag, etter det må jeg levere kortet tilbake; jeg har ikke reist noe sted; jeg har ikke bestilt et nytt mobiltelefonabbonnement, selv om det er en måned siden jeg sa jeg skulle det; vi har tre Barbapapafigurer oppå skapet på kjøkkenet og mange kinderegg i magen; vi har glemt å tømme søpla denne gangen også; jeg vet ikke hva jeg skal ha med når jeg drar, jeg lurer på om jeg kommer til å finne en skrivepult på Fretex, det er viktigst av alt, viktigere en seng; jeg lurer på om jeg kan få tak i en japansk sovematte, jeg vil heller ha det enn en seng; jeg har valgt tre emner til det kommende semesteret, ett for mye, jeg lurer på om jeg kommer til å få det til, et av dem er på et annet fakultet enn det jeg regner som mitt; jeg vet når vi sees igjen; plutselig er det ikke flere penger på kontantkortet og jeg må vente på at andre ringer meg, jeg kan ikke nå ut; jeg har sett halvparten av alle filmene vi har satt på, avbrutt av trøtthet; jeg har pusset tannbørsten i stykker, men ikke tenkt på å kjøpe en ny; jeg har spist mange nektariner mens jeg har sittet på bussen og tenkt eller lest; jeg har fortsatt flere kasser med bøker å bli kvitt, har solgt tre og gitt bort tre, to av dem havnet på et gavebord sammen med en flaske malibu, den ble borte etterhvert; jeg var redd du skulle bli borte; jeg hørte på biene på verandaen, var av og til redd og gikk inn, andre ganger dumdristig og da ble jeg sittende i en av de hvite plaststolene.