onsdag 29. oktober 2025

Bøkene som ble liggende, 10/10







Av alle bøkene jeg har lest i serien Bøkene som ble liggende, er Spor en av de jeg har hatt liggende kortest (sammen med Hannah Arendts Makt og vold, Thomas Bernhards Utslettelse og Kalles kopier av Bjarne Benjaminsen). En ting jeg liker å gjøre er å gå inn på nettsiden til bruktbokhandlere og plukke med meg "random" bøker. Litt som å gå langs hyllene på biblioteket og se om noe fanger interessen min, uten noen annen mål og mening. Hvem vet, kanskje leser jeg noe som viser seg å være kjempebra og som jeg ellers aldri ville ha funnet frem til. Spor la jeg i handlekurven en gang jeg klikket meg gjennom bruktbøkene til Bingen Bok, den gang de ennå het Gullberg & Bostadløkken. Jeg tror det var under covid at jeg tenkte: En over tretti år gammel roman om urinnvånere i et reservat i USA, interessant!

Imidlertid kjedet boka meg så mye at jeg den gang la den fra meg omtrent halvveis. Jeg klarte verken å henge med eller engasjere meg i noen av karakterene. (Kanskje skyldtes det ene det andre.) Av en eller annen grunn klarte jeg å engasjere meg litt mer da jeg nylig plukket opp boka på nytt, særlig i hun som bor sammen med nonnene og er så overdrevent from at hun syr seg underbukser av vadmel som rasper mot huden slik at hun hele tiden skal minnes Kristus' lidelser. Jeg synes det var ganske fornøyelig å lese de mange samtalene hun har, med både overnonnen og den gamle mannen Nanapush som forteller henne en grov historie om vannet for å understreke hvor latterlig kyskheten hennes er. Jeg synes også det var vemodig å lese kapittelet der Nanapush selv kommer til ordet, hans beskrivelser av familien og hvordan datteren valgte å gi fra seg sin datter igjen, som jeg tror er hun som ender opp med å bli en nonne, men det er vanskelig å si siden første halvparten av boka ligger et annet sted for meg, i tåken? 

En kan jo spørre hva som er vitsen med å lese sånn som dette, å ta opp igjen en bok jeg har lagt fra meg og glemt så mye av, av ulike grunner. I dette tilfellet, hvorfor ta opp igjen Spor når den kjedet meg så mye forrige gang? For å finne ut noe har forandret seg, om grunnen til at den ikke lot seg leses da hadde mer med min sinnsstemning å gjøre enn selve boka? En lignende opplevelse fikk jeg da jeg tok opp igjen Beckomberga, den var mer leselig for meg nå enn sist. Hva er grunnene til slike forandringer? 
Hva er grunnen til at Spor var mer leselig nå, var hjernen min kanskje litt for bløt den gangen jeg tok fatt på den, var jeg kanskje litt for trøtt, ukonsentrert? Godt mulig, for etter et litt kjapt søk finner jeg fram til at jeg var gravid da jeg først startet Spor og jeg husker at det var en tid hvor jeg var veldig sliten og trøtt. Rett og slett ikke i form til å utsette meg selv for noe jeg ikke kunne henge på en knagg. 

Er det ikke også litt gøy å lese bøker over tid, å lese litt her og litt der, uten å få med seg en sammenheng, omfavne kaoset, mangelen på en klar sammenheng? Er det nødvendig å få med seg absolutt alt? Hvor mye i livet går egentlig opp? Veldig lite. Så moro synes jeg det var at nå som dette lille prosjektet i er i mål, har jeg bestemt meg for å gjøre det samme til neste år, med ti (?) nye bøker. Fortsatt er det mange halvferdige bøker å ta av. Hva vil de fortelle meg om hva jeg har tenkt før og hva jeg tenker nå? 

onsdag 22. oktober 2025

Mer mann i monitor 2.8

Snart er det bare to måneder igjen av året og til jeg skal være i mål med mitt manneprosjekt. For et par uker siden tok jeg en liten opptelling, ble litt stresset av det og bestemte meg for å ta i et lite tak. Hvordan? Jo, jeg bestemte meg for å få opp tallet litt kjapt ved å lese et par diktsamlinger. Er det juks, sier du? Ikke i følge mine regler, jeg har aldri sagt noe om at bøkene jeg leser være romaner, så jeg leste følgende: 


Djup redsle. Djup ro av Karl Seglem
Kjente på økosorgen, likte jeg-personens beskrivelse av å komme hjem fra en reise i Asia uten å ha sett blå himmel: eg skal heim / eg skulle heim / utan å ha sett / blå himmel i austen. Det er også noe jeg har tenkt under og etter en reise i Asia, sist jeg var i Indonesia tilbrakte jeg tre uker i Jakarta uten å se en eneste flik av blått. 


Elementene av Morten Claussen 
Tja, jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg skjønner hva diktene prøver på, å koble sammen det lille og det store i verden, et liv i en bydel i Oslo med fjellene, vindene, himlene, månen. Jeg følte meg temmelig likegyldig mens jeg leste, helt til jeg kom til følgende strofe: Tro ikke / det er mørket / når jeg snakker / om sorg / ikke si fugler / når du mener / flukt. Kanskje fordi første linje (og delvis andre) straks bragte tankene mine til André Bjerkes "På jorden et sted", for så, ganske overraskende, når fuglene kommer inn, å være noe helt annet. Å, tenkte jeg, hva skjedde nå? Hvem sier fugler når de mener flukt? 



Det trenger ikke være så fint for min del
av Stian Johansen 
Jeg er svak for premisset å skrive om noe annet ved å skrive om mat, og jeg likte det også her. Mitt favorittdikt var den med tittelen "kyllingsalat i barnehagen / Kongo-Brasil-dagen". Følte meg truffet, for å si det sånn. I et annet dikt blir jeg-et instruert i hva han skal gjøre på kjøkkenet av ei kvinne som insisterer på at potetene skal være kokte, fordi norsk husmannskost er å mose /      kokte poteter i sausen, sier hun, hvilket høres ut som noe jeg sier hver gang min livspartner heller vil lage fries, potetmos eller gratinerte poteter, med ost i eller på. Hvorfor kan ikke potetene for en gangs skyld bare være kokte? Kokte og kjedelige!


Nå har jeg bare ti bøker igjen før jeg når målet. En gylden anledning til å endelig lese John Steinbecks Of Mice and Men!*





*En veldig tynn roman, for dere som ikke vet det. Omtrent hundre sider lang, bare er det kanskje derfor den har ligget i stabelen så lenge, den har simpelthen forsvunnet mellom tjukkere bøker?

tirsdag 30. september 2025

Litteratur i september: En fjord her og en fjord der

I mangel av bokbilder, her er et bilde av barna som
varmer opp før Storplena Rundt i NMBU-parken.

Mange flaggspetter å se i helga. 

Ny roman til våren! Gjett hva den skal hete? 



Akk, en av årets fineste måneder er snart forbi. Jeg gikk tur i Vigelandsparken og så RØD HØST På Grusomhetens Teater, et teaterstykke om Ragnhild Jølsen. Vi tente bål i skogen, reddet en blåmeis ut av huset, og De Grønne kom endelig over sperregrensen. Jeg løp Årungen Rundt og Solidaritetsløp for Palestina, hvis 10 km-løp var på godt over elleve. Jeg leste en roman om Svalbard, og den var slettes ikke verst, bedre enn de andre bøkene av Meyer Kroneberg som jeg har lest tidligere. Månedens favoritt var imidlertid Amongst women av John McGahern – en mann, tenk det!

Nå har jeg forøvrig bare fjorten bøker igjen til jeg når målet mitt, og tre måneder til å gjøre det på. Jeg begynner med Havet og giften av Endō Shūsaku, som jeg har pakket med meg i sekken. I morgen skal vi nemlig på hyttetur til den andre siden av fjorden. Jeg gleder meg!


PROSA
1. THE BOOKSHOP av Penelope Fitzgerald 
2. AMONGST WOMEN av John McGahern 
3. SVALBARDNOTATENE av Benedicte Meyer Kroneberg 

SAKPROSA

TEGNESERIE 
5. PIKETTY PÅ 1-2-3 av Esben S. Titland 
6. DØDEN I TRIESTE av Jason 

tirsdag 2. september 2025

Bøkene som ble liggende, 9/10


I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 


Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

mandag 1. september 2025

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

torsdag 14. august 2025

Bøkene som ble liggende, del 8/10

I januar 2018 skrev jeg her på bloggen om hvorfor jeg forlot Sara Stridsbergs Beckomberga halvlest. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å lese i den, hvor tungt og seigt den føltes, boka passet ikke med sinnsstemningen jeg var i på den tiden, jeg ser jo nå at det var rundt utgivelsen av debutromanen min, det er mulig det hadde noe med det å gjøre. Var jeg kanskje for oppspilt til å synke ned i Stridsbergs melankolske univers? 

Jeg skriver melankolsk og ikke deprimerende fordi jeg noen ganger spør meg om Stridsberg fremstiller de ulykkelige familiene i et litt vel vakkert lys; ikke det skinnende dagslyset, og slettes ikke under de grelle institusjonslysrørene som Jim så ofte befinner seg under, men ettermiddagslyset, når sola er på vei ned og gir rommene en glød av oransje? Eller, gjør hun det? Jeg er ikke sikker. Jeg never det likevel fordi jeg endelig har lest ferdig Beckomberga, som denne gangen, over sju år senere, verken var seig eller tung å komme inn i, men overraskende lett, kanskje fordi jeg leste Farväl til Panic Beach i våres og allerede var akklimatisert? For å tre inn i Beckomberga var jo som å lese Farväl til Panic Beach; stemningen er den samme, familiekonstellasjonene er de samme, byen er den samme, problemene er de samme, alkoholismen er den samme. Jeg tenkte er dette to versjoner av samme roman? Er Matti den samme som Jim, er Siri den samme som Lone, og er Nina den samme som Jackie? 

Om det så er, så irriterte det meg likevel ikke, jeg tenkte bare ok, jeg blir gjerne likevel her, i den melankolske stemningen. Å lese de to bøkene inngav litt av den samme følelsen som å se på havet: Havet forandrer seg jo ikke grunnleggende fra gang til gang man står og betrakter det, men man blir jo ikke lei det av den grunn. En kan alltid komme tilbake til havet, og sånn føltes det å lese den siste halvdelen av Beckomberga. Alt strev jeg kjente da jeg forsøkte å lese romanen den første gangen, var som forduftet. 



fredag 1. august 2025

Mellom: Nordisk litteratur i oversettelse


  En gang i juni kom årets første nummer av Mellom ut, med tema nordisk litteratur i oversettelse. Jeg fikk det imidlertid ikke i hendene før noen dager siden, så her fikk den posere med squash fra kjøkkenhagen. 


  I tidsskriftet kan man lese dikt fra finlandssvenske Emma Kanckos' De jordbundna, oversatt av undertegnede.

Jeg skrev også en følgetekst til oversettelsen. Ellers er litteratur fra et spekter av Nordens språkhjørner representert i nummeret, her er dansk og færøysk poesi, Oliver Lovrenski på svensk, kvensk romankunst og grønlandsk kunst, islandsk oversetterduell og en anmeldelse av en samisk roman. Tips til litt sen sommerlesning der, altså!

torsdag 31. juli 2025

Litteratur i juli: Rock pools, hevngudinner og Kensington Gardens

PROSA
1. DYRKING AV SYDLIGE VEKSTER ETTER MITSJURINS METODE av Weronika Murek
2. FURIES av Sandi Toksvig (red.) 
3. AUDITION av Katie Kitamura  

SAKPROSA 
4. WHY LOOK AT ANIMALS? av John Berger 


Siste dag i juli og jeg teller fire bøker lest. Med andre ord fikk jeg ikke lest særlig mye i løpet av de tre ukene i England. Flere bøker ble med på reisen, men var fortsatt ikke lest da vi kom hjem i forgårs og jeg kjente at jeg godt kunne hatt en ferie etter ferien, men heldigvis er det snart helg. Jeg akter å ikke gjøre noe annet enn å henge i nabolaget. Kanskje løpe en parkrun. Helst også lese noe som som er kjempebra, for jeg følte ikke at noen av bøkene jeg leste i juli var en stor begivenhet. 

Jeg gledet meg til Audition, men etter noen kapitler forstod jeg at jeg antagelig ikke kommer til å åpne en roman av Kitamura igjen. Hun bruker den samme stilen og teknikken i hver eneste roman, det er utrolig fascinerende i begynnelsen; de lange setningene, den kjølige distansen til det jeg-et observerer, som om hun er en slags edderkoppkvinne (eller et annet leddyr med ekstremt detaljert syn) som klarer å se og bemerke alt som skjer til tross for at hendelsene bare tar noen sekunder, men til slutt blir jeg alltid lei, omtrent halvveis, og i Audition til og med før, det tok ikke lang tid før jeg bare syntes stilen var irriterende og pretensiøs. mange omstendelige setninger for å si lite. Jeg hat-leste resten og lot romanen bli igjen i bokhylla i cottage-en ved Robin Hood's Bay, mens jeg lot en roman av Barbara Pym bli med hjem, kanskje det er den jeg skal lese i helga? 

En annen bok jeg leste og som ikke direkte gav meg misnøye, men som jeg ikke lot meg begeistre noe særlig av, var novelleantologien Furies. Spennende tema, hvor hver novelle handlet om dyriske og mytologiske skikkelser i vår moderne verden, med bl.a. forfattere som Ali Smith, Helen Oyeyemi og Margaret Atwood. Likevel, mens jeg leste antologien klarte jeg ikke å fri meg fra tanken om at dette er sikkert veldig bra, samtidig som ingen av novellene, utenom én, fenget meg noe særlig. Kanskje er det sjangeren som gjør det, at det å lese en antologi med seksten noveller på rappen føles som å stå ved et samlebånd, hvor hver novelle forsvinner like fort som den kom, eller så var antologien kanskje litt strømlinjeformet? Den eneste novellen som satte seg var "Churail" av Kamila Shamsie. Noen uker etter at jeg leste den kom jeg stadig til å tenke på den der vi vandret rundt i Kensington. (Novellen handler om en vanvittig rik innvandrerfamilie som bor i nabolaget til dronningen, de har den nest største hagen i London, påstår fortelleren, hvor det gror et tre som huser en churail, jeg-personens døde mor.) Overraskende, siden jeg har lest Kamila Shamsie før og husker at det var en nokså grunn affære. Eller kanskje ikke, for jeg påstår ikke at "Churail" var fantastisk, men den gav meg i hvert fall noe å tenkte på. 

Apropos mytiske skikkelser, jeg fikk med meg mye folklore fra steder vi besøkte i Yorkshire, og i Whitby kom jeg tilfeldigvis over en bok om planter og folklore som jeg leste i, men langt i fra ble ferdig med. Den begeistret meg, så det stemmer likevel ikke helt at hele juli var døll på lesefronten. Hurra for det, og jeg tror sannelig den er en av bøkene jeg skal lese i de kommende dagene. 



En av tingene jeg gjorde i sommer i stedet
for å lese bøker: Lete etter krabber og eremittkreps
 i rock pools. 

En sjørøverbåt i Diana Memorial Playground
i Kensington Gardens, en lekepark basert på J. M.
Barries Peter Pan in Kensington Gardens, som, i motsetning
 til det mange tror, er en kjempetrist bok. Et veldig ungt
familiemedlem måtte reddes ned fra masten flere ganger. 
En bok jeg leste i en lekeplass i Yorkshire. Legg merke
 til det tørre gresset, det var hetebølge og
vanningsforbud de første elleve dagene vi var der.

Da det endelig begynte å regne søkte vi
tilflukt på et koselig, lokalt bibliotek. 

Brimham Rocks, et kjempegøy sted!

mandag 30. juni 2025

Litteratur i juni: Filosofer og bading

I juni tilbragte jeg en uke i Berlin, hvor jeg syklet og skrev, drakk vin og leste bøker. Jeg løp halvmaraton, så Arv og miljø på Det norske teatret og leste på sommerfesten til Bingen Bok (tidl. Gullberg & Bostadløkken) og de andre butikkene/galleriene i Salgshallen. Mange av bøkene jeg leste i juni har jeg allerede skrevet litt om, som dere ser, men jeg kan likevel nevne at det å lese Hannah Arendt har vært det aller gjeveste. The Human Condition blir med på ferie, muligens sammen med den nyeste til Katie Kitamura. Apropos, jeg leste et morsomt essay om filosofer i badedrakt i Bokmagasinet i helga, signert Even Teistung. Mye bading blir det likevel dessverre neppe, for i juli skal vi tilbringe tre uker i England og der bader ikke folk i tide og utide på samme måte som her, rett og slett fordi så mye av sjøen er forurenset, og utilgjengelig, regner jeg med. Uansett, jeg gleder meg til å ta med barna til The British Museum, men først skal jeg bade i fjorden hjemme. God sommer!


Inngangen til DnFs leilighet i Berlin. 

Deler av Kassandras skrivekrets venter på å få lese på sommerfest. 



POESI 
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset 

PROSA
4. SEE NOW THEN av Jamaica Kincaid 

Kassandras skrivekrets: Siste side

Neimen, hva er dette for noe? 
 
En konvolutt? 

Siste side?
En konvolutt med kort inni?

Flere kort med siste sider, resultatet fra en workshop med tidsskriftet Forloren skilpadde

Aha, en litterær utgivelse! Skrevet av Kassandras skrivekrets, utgitt av Bingen Bok (tidligere Gullberg & Bostadløkken) i samarbeid med tidsskriftet Forloren skilpadde. Til salgs hos nettopp Bingen Bok!

søndag 22. juni 2025

Bøkene som ble liggende, del 7/10

Her kan dere se hvor jeg sluttet å lese for seks år siden. Den ene flappen har til nå beskyttet halvparten av boka fra vær og vind (eller hva det nå er som gjør sidene mørkere når den nesten bare har ligget i en kasse eller i en bokhylle?).





















Våren 2019 var jeg på Cambridge Literary Festival. Foruten blant annet Ali Smith og Helen Oyeyemi, overvar jeg også en litterær samtale med forfatteren Daisy Johnson. Hun hadde nettopp gitt ut sin debutroman Everything Under, som jeg begynte å lese på omtrent samme tidspunkt. Jeg husker Johnson sa at boka var en slags omvendt Demeter og Persefone-fortelling, men det til tross syntes jeg den var så kjedelig at jeg sluttet å lese i den omtrent halvveis. Siden har den vært med på flere flyttelass, til den nå ble med i kofferten til Berlin. Litt fordi jeg tenkte "Hvilke bøker kan jeg ta med som det er greit at jeg leser ut og bare lar ligge igjen i tilfelle jeg skaffer meg nye bøker og det blir for tungt å ta med alt hjem?" Nå har jeg lest Everything Under ferdig og jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg synes den er så kjedelig: Det er flinkis-litteratur på engelsk. Jeg kjenner flinkis-litteratur best fra norske forhold, men her er et eksempel på engelskspråklig flinkis-litteratur. Det er tydeligvis godt nok til å havne på kortlista til Man Booker-prisen, men ikke for at jeg skal like den. Jeg kan også konkludere med at det ikke var noen spesielt elegant "omvendt Demeter og Persefone"-fortelling. Hva var det omvendte, egentlig? Jeg sier som Ariana Grande: thank u, next. 

lørdag 21. juni 2025

Bokfrokost cxxi


Start og mål for Hasenheide parkrun i Berlin. 


kaffe. 
granola med jordbæryoghurt og bjørnebær. 
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

I går var jeg på det jødiske museet og ble bokstavelig talt svimmel av arkitekturen og kunstverkene. Var først litt usikker på om jeg skulle ta turen, men nå er jeg glad for at jeg dro. Etterpå satt jeg i parken og leste Arendt. Fortsatte å lese Arendt i dag morges før jeg syklet av gårde til min aller første parkrun, i Volkspark Hasenheide. Det var gøy og varmt, jeg løp min nest raskeste 5 km noensinne (!), noe som var overraskende, for jeg følte ikke at jeg pushet meg selv så veldig, men jeg løper tydeligvis mye fortere i løp når jeg kan henge meg på andre. Skal definitvt løpe flere parkrun-løp! 

torsdag 19. juni 2025

Mer Mann i monitor 2.7



















Jeg har selvfølgelig fått med meg at det er Thomas Mann-år i år, så da jeg skulle pakke kofferten til  Berlin, grep jeg anledningen til å ta med meg Døden i Venedig. Det angrer jeg absolutt ikke på. Jeg leste i en anmeldelse at det er årets sommerbok*, og det kan jeg gå med på. En sommerbok full av uhygge!



*Riktignok en anmeldelse av en ny, nynorsk oversettelse av boka, men jeg mener det gjelder også denne gamle oversettelsen utgitt i 1992. 

onsdag 18. juni 2025

Bokfrokost cxx



kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 


Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

tirsdag 17. juni 2025

Bøkene som ble liggende, del 6/10


Det er en stund siden jeg begynte å lese i Hannah Arendts Makt og vold, og det vet jeg med sikkerhet fordi jeg siterte henne i De jordbunde, hvis utgivelse det allerede er gått halvannet år siden. Jeg tror jeg trengte tid for å klare å konsentrere meg om den, hvilket jeg tydeligvis ikke har hatt så mye av, men altså hadde i dag, her i forfatterforeningens leilighet i Berlin. Jeg leste hennes teori om at makt og vold er motsatte av hverandre med stor interesse og begeistring her jeg satt med vinduene åpne og hørte (og luktet) på bylivet, det var til og med en brannbil som stoppet med blinkende lys i krysset like ved  en stund. Jeg vet ikke hva som skjedde, men nå har den kjørt, og jeg har lest ferdig Arendt. Hør her: "Makt og vold er motsetninger; der den ene hersker absolutt, er den andre fraværende. [...] Dette innebærer at det ikke er riktig å tenke om det motsatte av vold som ikkevold; å snakke om ikkevoldelig makt er faktisk overflødig. Vold kan ødelegge makt; den er fullstendig ute av stand til å skape den." 

Og i morgen sykler jeg til Topographie des Terrors, hvor jeg til tross for flere Berlin-besøk, aldri før har vært. 

søndag 15. juni 2025

Mer mann i monitor 2.6

I går reiste jeg på dagstur til Lillehammer for å løpe Birken, og siden jeg ankom startområdet i god tid, fikk jeg lest ferdig Embrace Fearlessly the Burning World. Essaysamlingen er sortert i flere deler, hvor den ene delen, Sky, inneholder fire essays om California, den kaliforniske naturen og det kaliforniske landskapet, de tamme duene Barry snekrer et hønsehus til som barn, men også om overgrepene han i flere år ble utsatt for før moren giftet seg på ny og hele familien flyttet til New York. Jeg orker ikke å lese om dette, tenkte jeg først, men så tok jeg meg i det, disse tingene skjer jo mot barn nettopp fordi voksne mennesker vender seg bort, de orker ikke å ta inn over seg det grusomme, akkurat som i Arv og miljø, som jeg så tidligere denne uka, og som med Christoffer, som ble funnet død i sin egen seng, åtte år gammel, jeg leste Jeg tenker nok du skjønner det sjøl tidligere denne måneden. I alle historiene er det voksne mennesker som vender seg bort. Jeg syntes også det var interessant hvordan menneskene Lopez fortalte om saken til da han ble eldre, forsøkte å dysse ned alvorlighetsgraden, ved å fortelle ham at det hadde jo tross alt gått ganske bra med ham i livet, da gjorde det kanskje ikke noe om overgriperen ikke fikk sin straff? Eller hun som jobbet sammen med overgriperen på et rehabiliteringssenter for alkoholikere, som sa at overgriperen hadde gjort utrolig mye for samfunnet i sin stilling der, og at alkoholisme jo var et større problem enn seksuelle overgrep mot barn, og derfor kunne hun ikke fordømme ham helt, akkurat som naboene til familien til Neige Sinno i Trist tiger, som når de får vite at stefaren forgrep seg på henne i en årrekke, omtrent hele barndommen, sa at stefaren for dem bare var en hyggelig nabo, de ville derfor ikke ta avstand fra ham. Jeg synes det virker som om unnvikelse er normalen mer enn den ikke er det. Volden jeg selv opplevde som barn ble senere unnskyldt ved at gjerningspersonen ble fremstilt som et menneske uten ansvar, "det var bare sånn hun var", at volden ikke kunne være så ille, at det ligger i fortiden, hvorfor dvele ved det, eller til og med det at jeg selv (et barn) var like mye delaktig som den voksne i det som hendte med meg, så det er en trist gjenkjennelse. 

Anyways, sist jeg løp Birken var for elleve år siden, og denne gangen løp jeg fjorten minutter fortere. Til min store glede fant jeg også ut at sluttiden var så god at jeg burde ha løpt i en raskere pulje. Ganske fornøyd med meg selv kunne jeg sette meg på toget til Oslo S med en ny bok (ikke en mann) og en podcast-episode av Dannet uten piano (ikke menn). I morgen reiser jeg til Berlin, og jeg skal nok både få løpt og lest litt der også. 

torsdag 12. juni 2025

Mer mann i monitor 2.5




















Det er tolvte juni og jeg har lest den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter i år. Det, i tillegg til at dette innlegget er mitt sjette om saken, betyr at jeg har nådd halvparten av målet mitt i tide, og enda er det over to uker igjen til halve året har gått. Hurra for meg. 

Eller? Jeg kan nemlig ikke si at den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter begeistret meg noe særlig. Jeg fattet interessen etter å ha hørt en av Litteraturhusets podcaster tidligere i år, en samtale mellom Vigdis Hjorth og Lars Ramslie, om foreldres tilstedeværelse i voksne barns liv. Ikke at Fjellet, geværet, vannet er mitt første møte med Ramslie, jeg har lest Fatso, men jeg hadde liksom glemt ham, til da. Jeg trenger ikke å lete lenge etter det riktige ordet for å beskrive denne leseopplevelsen, for det ordet som kommer til meg er ordet kjedelig. De stadige rockereferansene kjedet meg. De stadige årstallene kjedet meg. Bruken av ordet du kjedet meg. Noen partier interesserte meg, som for eksempel der jeg-et beskriver stemoren, sinnet hennes, og konkurransen i å være det beste foreldreparet, men stort kjedet romanen meg. 

(Tilfeldighetene skal ha det til at jeg samme uke, altså i forgårs, så Kjersti Horns oppsetting av Arv og miljø på Det norske teatret, hvilket helt klart ikke kan beskrives med ordet kjedelig, selv om stykket mer enn romanen, stilte seg mer sikker til Bergljots opplevelser, og at den kanskje drøyde litt lenge på slutten.) 

Likevel! Likevel vil jeg si at jeg gleder meg til å fortsette på dette prosjektet. Jeg vil få det til, og det finnes interessante og gode bøker skrevet av menn, jeg må bare finne de riktige. Jeg er f.eks. glad for å ha lest Utslettelse. Alt er ikke kjipt og kjedelig, selv om mye er det. 

onsdag 11. juni 2025

Bøkene som ble liggende, del 5/10

 


I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling
Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 





















Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 






*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

søndag 1. juni 2025

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon


De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Mer mann i monitor 2.4


Det er første juni og bare én måned igjen til jeg bør ha lest minst halvparten av
de 44 bøkene skrevet av menn jeg har tenkt til å lese i år. I fjor klarte jeg ikke å nå 22 bøker før langt utpå høsten. I skrivende stund kan jeg med glede si at jeg er i rute, i og med at jeg allerede har lest atten bøker skrevet av menn. Jeg skal nok klare å lese fire til i løpet av en måned, særlig siden jeg allerede er halvveis i Barry Lopez' essaysamling Embrace Fearlessly the Burning World*, og godt i gang med PTSD-klassikeren The Body Keeps the Score av Bessel van der Kolk.

Den siste av bøkene jeg leste for å komme meg videre i oppnåelsen av målet, var Tarantell av Eduardo Halfon. Altså, mannete fortellerstemme til tross, jeg tror jeg er fan. Halfon skriver aldri noe kjedelig. Og hvor vilt er ikke premisset for boka, en reenactment av en konsentrasjonsleir på en sommerleir for jødiske barn? Herregud. Jeg noterer meg bak øret av jeg bare har lest tre av bøkene hans, og at jeg, dersom jeg skulle bli stående fast senere i år, kan plukke opp enda en av bøkene hans, så kommer jeg meg antagelig videre. 





*Apropos kvinner og menn, essaysamlingen har et forord av Rebecca Solnit. 

mandag 5. mai 2025

Mer mann i monitor 2.3



















Hittill i år har jeg lest femten bøker skrevet av menn. Den siste var De få utvalgte av Peter Høeg, som jeg endelig leste ferdig i går, her avbildet ved siden av en nydelig bukett tulipaner som vi plukket på arbeidernes dag. Jeg plukket romanen opp fordi en annen mann (Donald Maass) skrev om den i The Emotional Craft of Fiction. Jeg tror han nevnte De få utvalgte som et eksempel på hvordan tiden er en antagonist, men nå som jeg har lest den forstår jeg ikke helt det. Jeg tror jeg må ha husket feil, han må ha sagt noe annet. 

De få utvalgte bestod av melodramatisk jabbing fra ende til annen, om hvor løgnaktig tiden er, at den kanskje ikke er lineær, bla bla bla. Ikke at jeg er fremmed for tanker om at tiden er noe annet enn det den utgir seg for å være, det var bare ikke spesielt interessant eller intelligent tatt opp her. Bortkasta tid, men som jeg har lest flere steder i det siste, hva blir livet til hvis man hele tiden skal styre unna alt som er dårlig.