Faksimile fra Klassekampen 31. august 2016: Reproduksjon i klimakrisens tid

Faksimile Klassekampen 31. august 2016.

Reproduksjon i klimakrisens tid

Som biologstudent må man på et eller annet tidspunkt velge hvilken retning man vil gå. Det aller første valget der jeg studerer, er å velge mellom å bli hvit eller grønn biolog. Kort sagt innebærer det å være hvit biolog at man sysler med små deler av den levende verden på laboratoriet, mens det å være grønn biolog vil si å sysle med den verden som er ute. Selv syntes jeg det var et vanskelig valg. Til slutt forstod jeg at det riktige for meg ville være å velge den grønne biologien, den som tar for seg økologien, det biologiske mangfoldet og livsgrunnlaget vårt. Skrekkscenarioet jeg så for meg om jeg hadde valgt den andre veien var å ende opp i en jobb hvor jeg måtte hjelpe ufrivillige barnløse mennesker med å skaffe seg barn ved hjelp av prøverørsmetode. Heller ville jeg være arbeidsløs enn å bidra til økt befolkningsvekst.

Samme dag som jeg leser ferdig Vi lager barn av Eivor Andersen Oftestad, en bok om reproduksjon fra reformasjonen til i dag, leser jeg også at Oslo universitetssykehus strammer inn reglene for hvem som skal få behandling for ufrivillig barnløshet. Den øvre aldersgrensen for hvem som skal få hjelp settes ned, og de som allerede har barn fra før havner bakerst i køen. Foreningen Ønskebarn reagerer og mener det vil skape klasseskiller blant folk. Skillet går mellom de som har råd til å gå til privatklinikk og de som ikke har råd. Ufrivillig barnløshet fremstår som en sykdom, som om et livsløp for et menneske skal inneholde barn, og at avvik fra dette er feil.

Debatten om etikken rundt de bioteknologiske hjelpemidlene for å få barn er som oftest preget av hva enkeltmenneskene føler og om et barns egenverdi. Samtalen er preget av kristenmoral, selvrealisering, frykt og lengsel. Mange uttrykker sin bekymring for hva slags samfunn vi vil få dersom vi åpner opp for at foreldre skal få kunne designe sine barn. Med Vi lager barn ønsker Oftestad å lage en debatt rundt bioteknologi og barn. Spørsmålet er om den tilfører debatten noe nytt.

Oftestad retter søkelys på hva som kan skje med samfunnet dersom summen av enkeltindividers behov blir for stor. Fortsatt handler altså debatten om enkeltindividers lengsler og behov versus sorteringssamfunnet, og er komplett ignorant ovenfor det faktum at vi befinner oss midt i en økologisk krise. Den verden vi alle er født inn i deler vi med 7, 3 milliarder andre mennesker. Den verden som vi alle er født inn i, som gir oss vann og mat, er begrenset, og vi deler den med et uvisst antall millioner andre arter. Et stort antall av disse trues i dag av årsaker som alle springer ut fra menneskelig aktivitet. Den største årsaken er fragmentering og degradering av areal. Jo flere mennesker vi blir, jo mer areal trenger vi. Dette er areal som vi tar fra våre medarter.

Andre viktige grunner til den sjette masseutryddelsen er overbeskatning (for stor høsting av arter), globale klimaendringer og fremmede arter. Jo flere mennesker vi er, jo større blir trykket på de andre som lever. Eksponentiell vekst kan ikke fortsette inn i evigheten inne i et lukket system. Det vet vi som har dyrket bakterier i petriskåler. Det er noe riv ruskende galt når disse fakta ignoreres i en debatt om bioteknologi og barn. Vi lager barn streifer ikke en gang innom dette. Når man leser om den industrielle revolusjonen i boken, kan man tvert imot nærmest få inntrykk av at menneskebefolkningen ble holdt nede – i og med at forfatteren ensidig fokuserer på en gryende aksept for familieplanlegging og prevensjon. Vi som har fulgt med i timen, vet derimot at det var under den industrielle revolusjonen at befolkningsveksten i verden virkelig tok av – til tross for familieplanlegging og prevensjon i ørsmå deler av verden.

Riktignok nevner Andersen Oftestad Thomas Malthus, som i 1799 besøkte kvinneforkjemperen Katti Anker Møllers morfar og mormor i Fredrikshald. Malthus’ teori om at matproduksjonen ikke ville holde tritt med befolkningsveksten har vi ennå ikke erfart. Det er kanskje nok areal til å produsere mat til en stadig voksende befolkning, men dette går på bekostning av våre medarter.

Noen vil kanskje si at det er mye å be mennesker som ønsker prøverørsbarn om å avstå fra å få barn for å «redde verden.» Disse barna utgjør bare en brøkdel av alle barna som blir født i denne verden. Men i motsetning til de fleste andre er de laget av middelklassen i stater med god velferd – altså i familier og i land hvor forbruket er høyest. At disse barna lages må også sees i sammenheng med befolkningsveksten og barnepolitikken for øvrig. Vi er altfor mange, og i mange deler av verden er det fortsatt status med så mange barn som mulig. Selv i Norge går politikere med jevne mellomrom ut i media og oppmuntrer folk til å få barn. Høyres likestillingsutvalg med Tina Bru i spissen gikk ut tidligere i år og sa at kvinner burde få barn tidligere for å spare statens kostnader til prøverørsbehandlinger (Aftenposten, 10. mars). Her var premisset at kvinner i løpet av livet skal ha barn. Enten tidlig eller sent. Hvor ble det av alternativet aldri? Hvis staten virkelig vil spare penger, burde sterilisering av kvinner være gratis. I dag må man betale over sekstusen kroner for et slikt inngrep. Viktigst av alt sparer man også naturen, kloden, økosystemene for ytterligere belastning.

Hvert eneste nye menneske som kommer til er nemlig en belastning for denne kloden. Når foreningen Ønskebarn går ut og sier at restriksjonene til Oslo universitetssykehus er «uheldige» og at dette tydeligvis er en sak som mange blir opprørt over, tenker jeg at disse menneskene heller burde være glade for at prøverørsbarn i det hele tatt er tillatt. Hvordan det har blitt det, og ikke minst forblir tillatt, er for meg ufattelig. At det offentlige bruker ressurser, kompetanse og økonomi på å lage nye mennesker i en verden hvor det allerede bor altfor mange – og at ikke flere reagerer og er villige til å diskutere det, er i bunn og grunn merkelig. Hvis man ønsker seg en minkende befolkningsvekst, sender det å bruke ressurser på å lage prøverørsbarn ut motstridende signaler. Hvorfor skal man velge et barn mindre, det som er så lett å lage for de fleste, når andre stadig går på barneverksted?

Det er viktig å huske på at man ikke gjør et ufødt barn noen tjeneste ved å velge at det blir født. Ingen barn trenger å bli født. Det som skjer er at man fødes inn i en verden man aldri har bedt om. Her befinner man seg i et kort blaff av jordens alder – i alt dette vakre, fantastiske, nydelige og fascinerende. Noen av oss vil være i stand til å glede seg over det, andre ikke. Andersen Oftestad skriver om reproduksjon under reformasjonen, hvordan alle ble ansett født med arvesynd gjennom seksualakten. I dag snakker vi ikke så mye om den. Men jeg våger å påstå at det finnes en annen slags «arvesynd»: Skylden over å være et menneske i denne verden. Det er vanskelig å vandre på jorden i dag uten å bære med seg en sorg, en sorg over at det biologiske mangfoldet er i ferd med å gå tapt for oss.

Det finnes også et mer humanistisk argument mot prøverørsbarn: I denne verden finnes det allerede mange barn som ikke har noen foreldre. Å lage et barn på laboratorium når disse foreldreløse barna allerede finnes fremstår for meg som fullstendig grotesk. Sammen med det nevnte presset på vår jord utgjør dette argumenter mot bioteknologi som sjeldent diskuteres, men som tydelig viser hvordan det å lage barn på laboratorium er menneskearten på sitt verste og mest dekadente.

Kritikken mot bioteknologien i seg selv finnes allerede. Det jeg savner er en større diskusjon om etikken rundt bioteknologi og barn, en som sees i lys av vår jords økologiske krise og som tar vårt levesteds tilstand på alvor. Jeg sier ikke at frykten for et sorteringssamfunn ikke er verdt å ta på alvor – men at det finnes andre aspekter ved reproduksjon og det Andersen Oftestad kaller «barneavl» som er minst like alvorlige.

I denne verden ønsker alt som lever å bli mange og å fortsette livet i verden gjennom å spre genene sine – også mennesket. Det ligger i vår biologi. Gir det oss retten til å ture fram som vi vil Det er mange ting vi gjør og ikke gjør som er fjernt fra vår natur. Hva med hjernen vår og vår evne til å reflektere, er ikke den verdt å lytte til? Hva har skjedd med menneskene, som skal ha alt de ønsker seg, for enhver pris? Hvor ble det av ydmykheten? 

Hvem vil si følgende til sine barn: Det finnes ikke store pattedyr og regnskog lenger, vi lengtet sånn etter deg.