Jeg er der om ti minutter, sier H til meg på telefonen, trikken kommer om ett minutt. Jeg står inne i en bokhandel fredag kveld og venter, vil ikke sette meg på et utested og vente fordi jeg er redd for at jeg skal bli sittende for lenge alene. Det vet du ikke, sier jeg, det kan skje ting i verden som du ikke har kontroll over. Hva skulle det være?, sier H og ler av meg og min engstelighet. Det er uklart om det er den generelle engsteligheten min eller om det er fylleangsten, jeg drakk tross alt ganske mye dagen før. Jeg sier til henne at det kan hende trikken hennes krasjer. H svarer: Hva er sjansene for det? Det skjer ikke! Hun sier jeg bare skal vente i bokhandelen, så er hun der snart, vant som hun er til at jeg er nevrotisk og dramatisk. Ok, sier jeg og vi legger på. Jeg går langs reolene og ønsker meg en bok som jeg bare kan lese i hele dagen i morgen, hjemme, for meg selv. Jeg har avlyst alle planene jeg hadde for resten av helgen. Det har vært så mye i det siste, jeg trenger å være for meg selv. Jeg ser den nyeste romanen til Jonathan Franzen på et av bordene og tenker at jeg skal kjøpe den til lesebrettet mitt når jeg kommer hjem. Han skuffer meg aldri. Det ringer igjen. Det er H, hun sier: Du kommer ikke til å tro på dette, men trikken min krasjet nettopp i en annen trikk! Ja, det var det jeg sa, sier jeg og er ikke overrasket. Det skjer alltid, sier jeg. Kødder du? Opplever du dette ofte, eller?, sier H. Hun må gå og finne en annen trikk. Etterpå, når vi sitter inne på Fru Hagen forteller hun meg at det kom brannbiler kjørende. Jeg har aldri opplevd at to trikker krasjer i hverandre før, sier hun som har bodd i Oslo i nesten tjuesyv år. Jeg forteller henne at sånn er livet, det er alltid sånn. Jeg tror ikke på at noe skal skje før det skjer. Jeg har kanskje lært det av mamma, som stadig sa
inshalla da jeg vokste opp. Uavhengig om man tror på gud eller ikke, er det sant at man aldri skal være for sikker på noe som helst.
Jeg forteller H at greia mellom O og jeg er over. Det er mindre enn én uke siden hun satt i stuen min søndag morgen og jeg lå i sofaen og brukte tre timer på å spise et rundstykke med makrellitomat og majones; fyllesyk og kvalm, mens det eneste jeg klarte å snakke om var en viss mann, tolket ned og tolket opp i mente. Hva mener han med det, hvorfor er han sånn og andre ganger slik? Jeg blir gal!, sa jeg. N var der også og sa at det er nettopp det som er moroa, å ikke vite alt som skjer. Jeg er egentlig enig, men ikke akkurat da. Jeg orker ikke mer, sa jeg. Jeg orker ikke å bruke så mye tid på å tolke et menneske når jeg egentlig bare vil lære meg alle Norges fugler utenat. Vi skal bare være venner nå, sier jeg til H. Vi vurderer om vi skal prate mer eller dra på kino og se Gaspar Noés nye film. Jeg orker ikke mer øl og H er småsyk, så vi går for det siste. Det er chill og vi observerer minst tre par som drar fra kinosalen i løpet av filmen. Vi lurer på om de gikk fordi de hatet den eller om de bare måtte gå og ligge med hverandre. Vi gjetter på det første. Jeg elsker filmen, men H må tenke litt på den først. Jeg sier at det er akkurat sånn kjærligheten er, og H sier at det ikke er noe rart at jeg synes det, i og med at forholdet mitt til E var helt fucka. Det er ikke rart jeg mener kjærligheten er slik. Destruktiv, desperat og nedbrytende. Men jeg tenker ikke på det slik lenger. Av en eller annen grunn tenker jeg nå på den som lys og lett, full av glede. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke trenger å være mørkt og jævlig. Er det mørkt, forlat det.
Jeg tror mennesker blir ulykkelige fordi de prøver å oppnå det å ikke være alene, når det er et faktum at vi alltid er alene, sier jeg. Vi fødes alene og vi dør alene, og å prøve å bryte med dette gjør mennesker ulykkelige. Når man endelig bare innser at man alltid - hele livet - vil være alene og aldri kjenne et annet menneske fullt og helt, da vil man ikke lenger være ulykkelig. Når man endelig bare omfavner at man er alene i verden og at livet ikke har noen mening, istedenfor å lete etter en mening med det hele og å prøve å oppnå å ikke være alene, da vil man endelig være fri. Og alt som skjer da vil bare være det det er, ikke noe mer, ikke et forestilt skinn av noe man ønsker seg, men som er uoppnåelig. Når man aksepterer at ting er som de er og gleder seg over det, fremfor å hele tiden ønske at det skal være noe annet og bedre. H er enig, men klarer ikke helt å løsrive seg fra ønsket om kjæreste likevel. Hun ønsker seg både mann og barn, hele pakka, ekteskap, bryllup, alt det der. Jeg sier at jeg ønsker meg en hytte langt inne i skogen ved siden av en liten innsjø hvor jeg kan isbade hver dag om vinteren - og hester og geiter. Ingen hund?, spør H. Nei, sier jeg. Jeg trodde du skulle skaffe deg hund, sier hun. Ikke nå lenger, sier jeg, jeg passet en hund i ukevis i sommer, og N som jeg bor med jobber med hunder og nå har jeg skjønt at hunder ikke er noe for meg. Hva med katt?, spør H. Ingen katter, sier jeg, de dreper småfugler. Jeg elsker katter, men å slippe katter ut i norsk natur er som å slippe ut en invasiv art.
Første gang det gikk opp for meg hvor mye huskatter har å si for ville fugler, var i Freedom av Jonathan Franzen. Den ene karakteren er svært opptatt av fugler. Det var lenge før jeg begynte å studere biologi og økologi. Tanken om at et kjæledyr kunne være en trussel for biodiversiteten hadde aldri slått meg før. Først tenkte jeg at det var en overdrivelse, katter kunne ikke ha så mye å si. Men det har de. Én død rødlista fugl er én for mye, med mindre det er en vill, naturlig art som har drept den. De må få drepe som de vil. Katten hører ikke til i den norske naturen. Jeg vil bo i skogen, og hvis ulven kommer og tar geitene mine, er det greit. Sånn er livet, sånn er naturen.
Det er ikke alltid jeg vil bo i en hytte i skogen. Noen ganger er tanken på å være langt borte fra folk ikke en særlig fristende tanke. Da ser jeg for meg noe annet. Men som oftest er det småbruket jeg tenker på, og den friske luften. Lyset fra solen klokken tjuetre på kvelden om sommeren, myggen. Lukten av skogen i juli, når det er tørt. Fisken jeg skal spise til middag. Lukten av hestene. Og vinteren når den kommer, all snøen. Det blir nok hardt, men verdt det. Stå opp klokken syv hver morgen for å gi dyrene mat. Lyden av hester som spiser inne i boksene sine. Om vinteren skal jeg gå på ski innover i skogen og himmelen vil ikke være forstyrret av kunstig lys.
Jeg forstår meg ikke alltid på deg, sier H. Du er engstelig for å sette deg på et utested alene, men å spontant dra til Førde for å aksjonere og å eksponere deg i media med ytringer som folk ikke liker er helt greit. Jeg trekker på skuldrene, jeg har ikke noen forklaring på det selv en gang. Du elsker å være alene, men ingen blir så gal som deg når du blir forelska. Det finnes bare ytterligheter hos deg, sier H. Outliers, sier jeg som er blitt så opptatt av statistikk. Standardavviket mitt ville vært ekstremt stort.
På toget hjem hører jeg på Amason mens jeg nesten sovner. De gangene jeg sovner våkner jeg alltid av meg selv like før Ås. Jeg forstår ikke at jeg ennå ikke har opplevd at en konduktør vekker meg i Moss, og jeg som må bli der natten gjennom fordi siste tog strekningen Moss - Oslo har gått. Hver gang jeg våkner like før Ås tenker jeg på hva som kunne ha skjedd og sender en takknemlig tanke til min kropp som på et eller annet vis aldri lar meg i stikken, antagelig er det hjernen. Også denne gangen kan jeg gå over broen eller gjennom undergangen, over på riktig side av jernbanen, gå hjem og sove i min egen seng. Denne gangen tenker jeg på at det er første gang på ganske lenge at jeg skal våkne opp lørdag morgen i min egen seng uten å være fyllesyk. Jeg skal spise rundstykker til frokost og lese Purity fra begynnelse til slutt. Jeg skal ikke på fest, jeg skal si at jeg ikke føler meg så bra, for det er sant. Jeg føler meg ikke så veldig bra i psyken. Det er ikke noe alvorlig, jeg trenger bare å hvile det av meg til mandag. Det blir som å hvile av seg en forkjølelse. På mandag vil jeg (forhåpentligvis) være klar til å lese om fuglene igjen.
