Falker

Jeg savner O litt, sier jeg til N mens jeg heller kaffe fra presskanna over på termokoppen. Jeg ler når jeg sier det, ler alltid av meg selv når jeg er sentimental. N har for lengst avslørt meg, jeg er ikke så kald som jeg liker å utgi meg for. Jeg sier til henne at denne følelsen er bedre enn den som var, hvor jeg gikk rundt og ikke skjønte noen ting, hele tiden tenkte jeg: hva vil han egentlig? Hver hendelse ble tolket i ti forskjellige retninger. Jeg veide opp de ulike teoriene opp mot hverandre, hvilken er den mest sannsynlige? (Det er ganske patetisk, men likevel et faktum.) Det er bedre slik det er nå, sier jeg. Det er leit, men jeg kan ihvertfall tenke på andre ting.

Vi pakker sekkene våre, vi skal begge på forelesning kvart over ti. Jeg skal på den siste forelesningen om fugler. Jeg tror vi begynner med slanger neste uke, sier jeg til N. Amfibier og reptiler. Vi går gjennom alle verdens virveldyr, med hovedvekt på de norske. Jeg fyller veggen på soverommet mitt med tegninger av norske fugler. Jeg lærer dem best når jeg tegner dem, for det er da man ser etter detaljer. Det går opp for en at vandrefalk og jaktfalk ikke er like, de har faktisk ulike mønstre på hodet. Mønsteret på bukene deres får meg til å tenke på islendere. Genseren. Som den M gav til meg en kveld jeg stod og frøs i tynn bluse og trenchcoat utenfor Tre Glass, utestedet som jeg alltid kaller To glass, fordi det høres mer riktig ut. Det er fordi du har bodd i Bergen, sa A en gang, der er det et utested som heter det, og hun har rett, for da jeg bodde der var jeg der stadig vekk, men det hadde jeg helt glemt.

Jeg har ikke lyst til å gi islenderen tilbake til M, den er så varm. Jeg går med den i noen dager før jeg leverer den tilbake. Den er så varm at det holder å bare ha på den, jeg trenger ikke noen jakke over. Jeg sitter med den på lesesalen og leser om gener, lager krysskjemaer for ulike egenskaper og slektstre med arvelige sykdommer. Noen ganger tenker jeg på at jeg kanskje kommer til å støte bort i O, det er det rette instituttet. Det er min favorittbygning på universitetet, det er så lyst, med store vinduer. Bygningen heter Sørhellinga. Det er kanskje den bygningen som ligger nærmest hjemme. Når vi skal dit trenger vi bare tjue minutter. Når vi skal til Tårnbygningen trenger vi trettifem minutter. Hver gang jeg skal dit tenker jeg at det er på tide å titte i kaféen i fjerde etasje, øverst, det skal visst være veldig fint og ha en fin utsikt, men jeg har fortsatt ikke vært der og sett. Jeg må alltid skyndte meg til et annet sted.

I blant når jeg er der tenker jeg på tårnfalker, men det bor ingen tårnfalker der, jeg tror noen ville ha sagt det dersom det var.