MYSTERIEAVENYEN av John Irving

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 2.2.2016.

Typisk Irving

Oppslukende om Maria-monstere og gjenferd, søppelfyllinger og transvestitter, løvetemmere og jesuitter.

Mysterieavenyen er på typisk irvingsk vis herlig absurd. Absurd uten å miste virkeligheten, til tross for mirakler og synske søppelbarn, barn oppvokst på søppelfyllingen i Oaxaca i Mexico. I en tid hvor litteratur synes å bare bli mer og mer selvbiografisk og jeg-konsentrert, er det forfriskende å lese en fortelling som er full av originale mennesker og episoder som det Mysterieavenyen inneholder, noe som romanen faktisk selv diskuterer, når hovedpersonen Juan Diego intervjues av sin tidligere student om verkene til Shakespeare og Mark Twain. Men ikke bli redd, dette er ikke en av de kjedelige lukkede romanene hvor en forfatter skriver om andre forfattere som skriver, fordi dette er det eneste vedkommende kjenner til. Tvert i mot! Denne romanen handler om en fantasifull og langt i fra kjedelig forfatter, og søppelfyllingene i Oaxaca, de katolske helligdommene i Mexico by og Manila i Filippinene fremstår som kjent. Man kunne kanskje si at Juan Diego fremstår som en slags mellommann, mellom det absurde og det realistiske, mellom de jesuittiske munkene, den ateistiske legen og de prostituerte, men så enkelt er det ikke. Det er ikke noe skille mellom det ene og det andre – fordi det ikke finnes. Også grensene for hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig viskes ut i Mysterieavenyen. Juan Diego tviler, uten at det fremstilles som noe negativt, en lærdom flere mennesker burde ta til seg. Ting er sjeldent svart-hvitt, tvil er et gode. Man skal aldri være for skråsikker på noe som helst her i verden. På subtilt vis beskriver Irving livene til hovedpersonene, de korte og de lange, hvor godt og vondt livet kan være – samtidig. Altfor ofte beskrives livet på enten det ene eller det andre viset, som om mennesket har glemt at universet er over 13 milliarder år gammelt. Tenk litt på dét, hvor absurd livet allerede er. Det er bare å la seg oppsluke av det.