Bøkene jeg leste i august

Denne måneden har jeg tatt et intensivkurs i bevaringsbiologi, som endte i en eksamen i dag. Jeg har derfor lest noen bøker om klima og andre miljøutfordringer. Apropos det så ble også essaysamlingen Evig barnefri utgitt denne måneden. Det kan kanskje være litt kleint å sette opp bøker man selv er med i på lista over bøker man har lest, men det er jo en essaysamling med mange flere skribenter i, så det må være lov. 

Noen på Twitter skrev at bokhøsten nå var over, men hun mente vel at alt som skal utgis i høst nå er sluppet. For min del har den ikke begynt ennå, men det er mange bøker jeg gleder meg til, bl.a. til at Kjell Askildsen kommer med en ny novellesamling, og til Knausgård, selvsagt.

Jeg har lagt merke til at det visstnok er god stil å løfte opp noen debutanter, si at jeg gleder meg til en av dem, men jeg har ikke god stil. Jeg må overbevises først. Jeg har sjeldent troa. Eller så er jeg bare smålig. Eller, vent, jeg gleder meg faktisk til Bienes historie av Maja Lunde. Vet dere at det faktisk finnes folk som jobber som pollinatorer? De jobber med å ta på blomster. Hele dagen. 

Så blir det høst og de må finne seg noe annet å gjøre. 

Men det er uansett ikke det som er problemet her. Problemet er biene. Andre pollinatorer er også viktige. Til våren skal jeg ha insekthotell på verandaen. 

Men altså, bokhøst først!



PROSA
1. ET EGET ROM av Lotta Elstad
2. UNDERKASTELSE av Michel Houllebecq
3. HER INNE ET STED av Roskva Koritzinsky
4. IMOT NATUREN av Tomas Espedal
5. FUTURE PERFECT av Mara Lee
6. BARE ET MENNESKE av Kristine Næss
7. AVSLØRT av Renée Knight

SAKPROSA
8. EVIG BARNEFRI av Heidi Helene Sveen (red.)
9. KULTURELT NØDVERGE av Peter Wessel Zapffe
10. THIS CHANGES EVERYTHING: CAPITALISM VS. CLIMATE av Naomi Klein
11. THE GOD SPECIES: HOW THE PLANET CAN SURVIVE THE AGE OF HUMANS av Mark Lynas

ANNET
12. MITT PRIVATLIV av Tomas Espedal

--

DEN BESTE BOKA
Kulturelt nødverge av Zapffe og Mitt privatliv av Espedal. 


DEN KJIPESTE BOKA
Her inne et sted av Roskva Koritzinsky, fordi den den var dritkjedelig. Jeg glemte den to sekunder etter å ha lest den. 

Du skal ikke drepe, heter det, for du vet ikke hva døden er. Men vet vi da, hva livet er? Og forbys vi av den grunn å yngle?
- Peter Wessel Zapffe

The earth is not our prisoner, our patient, our machine, or, indeed, our monster. It is our entire world. And the solution to global warming is not to fix the world, it is to fix ourselves. 
- Naomi Klein

Statskog selger sin skog

... og det Zapffe sa i 1970 er dessverre fortsatt aktuelt:

Efter Stortingets løpende forræderi mot hjemlandet er Eidsvoldssøilen blitt parodisk. Hvad vi trenger er en skamstøtte nedenfor Løvebakken (hvad slags "løver" er det den symboliserer?) med navnene på alle dem som solgte våre herligheter til utenlandsk kapital.

Sitroner

1. En dag går jeg forbi jordet der jeg bor og ser siloballene stå overalt, spredt. Det er varmt, jeg har på meg en sommerkjole, er på vei hjem fra en forelesning i naturforvaltning. Gående, jeg fikk så lyst til å gå i dag, høre på musikk, istedenfor å suse avgårde på sykkel. Jeg tar et bilde av jordet i det N kommer syklende forbi meg og tror at jeg tar en selfie. Jeg sier at sånt gjør jeg da ikke i offentligheten, før jeg sier at vi sees hjemme, jeg må på butikken. Jeg må på butikken og kjøpe egg, jeg har tenkt til å lage lemon curd. På fredag kjøpte jeg sitroner og smør. På lørdag kjøpte jeg sukker. I dag kjøper jeg egg. (Det er det som skjer når man bare skummer gjennom en oppskrift.) Jeg pleier sjeldent å kjøpe egg og blir stående og se på alle de ulike pakningene. Hvilke egg er de beste eggene? Jeg har hørt at økologiske egentlig ikke er så bra, kyllingene får riktignok leve lenger, men hva skal man med et langt liv når det ikke er godt? Jeg har hørt at frittgående høns hakker på hverandre, men han som sa det til meg kom fra en gård hvor de hadde hatt kyllingproduksjon. Han var medlem av Senterpartiet og var i mot ulv. Han visste at jeg var en naturverner, så vi lot temaet ligge. Men hvilke egg skal jeg kjøpe? Jeg kjøper de økologiske, og gulost og brunost på tilbud, fire øl.

Jeg leser om naturvern på verandaen. På verdensbasis blir det brukt seks milliarder dollar i året på naturvern på landområder, og Verdensbanken er den største sponsoren. Til sammenligning brukte USA i 2010 738 milliarder dollar(!) på militæret sitt. Ett eneste hangarskip koster seks milliarder dollar. Selv om jeg er voksen, rasjonell og ikke tror at fred i verden er mulig, er det vanskelig for meg å forstå disse tallene og jeg må lese dem mange ganger. 

Jeg bryr meg ikke så mye om penger, sa jeg en gang da jeg var yngre. Si det til noen som ikke har dem, sa mamma. Det jeg mener nå er at så lenge man har nok, får det holde. Men hva er nok, det kommer an på hvem en spør. Mye vil alltid ha mer, sier N. Vi snakker om kasjmirindustrien i Sentral-Asia og hvordan bøndene aldri kan få nok geiter. Jo flere geiter, jo mer kasjmir, jo mer fortjeneste. Dess mindre plass og planter til den utrydningstruede saiga-antilopen. Saiga-antilopen, arten hvis ene populasjon falt døde som fluer like før sommeren. På mystisk vis døde 134 000 saiga-antiloper i Kazakhstan i løpet av to uker. 

2. Menneskene er så redde for hverandre. Det de heller burde være redde for, er seg selv. 

3. Jeg hører på Kaja Gunnufsen mens jeg lager lemon curd på kvelden med verandadøren åpen. Hun synger sanger om å være singel og tragisk. Jeg blir nesten litt irritert. Synes slettes ikke det er noe stusselig ved et liv alene. Friheten er stor og vakker. Den er som et åpent landskap og en flokk ville hester. 

4. Neste dag lar jeg også sykkelen stå. Når jeg går hjem er jeg sulten og trøtt og ser at alle siloballene på jordet er borte. I løpet av et døgn er de blitt borte. Jordet ligger igjen ribbet for det gresset som vokste opp der i vår. Gresset som jeg har sett på nesten hver dag. Gresset som jeg har tenkt på hver dag de siste månedene. Jordet som jeg har fulgt med på i et år. Det er omtrent et år siden jeg flyttet til Ås. Da jeg kom hit så jordet akkurat slik som det ser ut nå. 

Jeg lager en mislykket frittata til middag, med eggene og eggehvitene som er igjen, kantarell fra i fjor, brokkoli, soltørka tomater, valnøtter og paprika. Har baileys med appelsinsmak i kaffen etterpå. Deretter drar vi ut. Jeg hilser på førsteårsstudenter og er glad det ikke er jeg som går usikker rundt. Herregud, for en lettelse det er, sier jeg til A. Det er hardt å være ny. Å ikke vite hvor stedene er. Å ikke vite hvor tingene ligger. Å måtte skaffe seg venner og en bekjentskapskrets. Det er hardt og vanskelig, sier jeg. Men man må bare gjøre det. Og det er jo litt gøy også, å bli kjent med nye mennesker. Faktisk er det mer enn bare litt gøy. Det er nødvendig. På sitt beste er det spennende, interessant og fint. 

Jeg forteller H mens vi sitter ute i augustnatten at jeg som oftest blir irritert når venner av meg prøver å spleise meg med noen de kjenner. Ikke fordi jeg synes det er irriterende å bli forsøkt spleiset, men fordi de som prøver seg på det alltid velger en person jeg så opplagt ikke vil like. Jeg blir fornærmet av at de i det hele tatt kunne tro at jeg ville finne denne andre personen spennende og verdt min tid. Jeg sier det fordi han prøver å ymte fram om en venn av seg. Det som skjer, skjer, sier jeg, man trenger ikke å tenke så mye på det. Det finnes to typer mennesker, sier jeg. De som leter etter en kjæreste, og de som aldri tenker på det å ha kjæreste før de faktisk møter et spesielt individ. Jeg er av den siste typen. Poenget er ikke å ha en kjæreste. Poenget er å være sammen med et meget spesielt menneske. Om det er for noen måneder, noen år eller mange spiller ingen rolle. Noen har kortere holdbarhetstid enn andre, men det betyr ikke at kaka var mindre søt, mektig, frisk, alt ettersom. (Med fare for å høres ut som noe fra et dameblad: Macademianøttpai eller sitronkake?)

5. Det lukter sitron i leiligheten etter at jeg lager lemon curd. Jeg vet ikke om jeg har klart å lage den riktig, for jeg har aldri laget det før og jeg har heller aldri smakt det før, som jeg kan huske. Jeg har ingenting å sammenligne det med. Jeg bestemte meg bare for å lage det. Jeg vet bare at de snakket om det på MasterChef hele tiden, at jeg elsker sitroner og at det stod en oppskrift i Morgenbladet, som fikk meg til å tenke på det igjen, som gjorde at jeg kjøpte en pose sitroner på butikken. Samme dag gikk jeg forbi en blomsterbutikk og kjøpte med meg tre planter. Grønne. Uten blomster. Jeg liker ikke å ha blomster. De bare dør og jeg må feie opp kronbladene som ligger tørket på gulvet. Etterpå ser det ut som om planten mangler noe. Det beste er å bare ha de utelukkende grønne med en gang. De som ikke blomstrer. Når jeg kommer hjem ser jeg at jeg ikke har nok potter. Men det gjør ikke så mye, det er plantene som er vakre. Da jeg var liten og mamma sa at jeg måtte vanne plantene sa jeg: Når jeg blir stor skal jeg aldri ha planter. 

Det er lenge siden jeg skjønte at ingenting er hugget inn i stein, heldigvis, men når sant skal sies glemmer jeg ofte å vanne plantene. Selv et lite tre i en krukke på verandaen har dødd i min varetekt. For cirka et år siden fikk jeg det av min mamma, nå står det der og er helt brunt og tørt. Når jeg siden treffer D som prøver å rekruttere meg til å delta i en øko-hage, sier jeg at jeg ikke har grønne fingre. Han skal si at det ikke gjør noe, det er ingen som har det, man lærer seg fram til grønne fingre. Jeg synes han er så hyggelig at jeg ikke har hjerte til å si at jeg ikke vil ha grønne fingre. Det vil si at det hadde vært gøy å klare å holde liv i planter og å dyrke dem, dersom det hadde kommet lett til meg, men når jeg skal være helt ærlig er ikke det å dyrke planter en ting jeg er særlig interessert i. Det er altfor mange andre ting jeg synes er mer interessant og som jeg heller har lyst til å bruke tiden på. Det er veldig fint å kunne dyrke sine egne grønnsaker, men jeg vil helst bare kjøpe dem. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å stå i jorden og så. Jeg har ikke kjærlighet nok til å få noe til å gro. Jeg er totalt mislykket som et praktisk menneske. Men det sier jeg ikke til D. (Det er nemlig slettes ikke noe å skryte av.) Jeg sier heller at jeg skal komme på dugnad i kjøkkenhagen, dersom jeg har tid. Det er en slags løgn. Man har nemlig tid til alt man virkelig har lyst til, og jeg vet allerede når jeg sier det at jeg ikke kommer til å ha tid til å være med i en øko-hage. 

Jeder sei auf seine Art ein Grieche! Aber er sei's!

(Enhver får være greker på sin måte, bare han er det!)

- Goethe

Lørdag, fine anmeldelser og gode nyheter

Våknet opp på en lørdag, av meg selv. Jeg er blitt ganske flink til det i det siste, slutte å ha på vekkeklokka i helgen. Man trenger ikke å være helt fascist heller (mot seg selv). Men jeg våknet altså, til sol på verandaen og tenkte: Skulle hatt Klassekampen nå. Til frokosten.

Jeg leste det nyeste nummeret av Vinduet i stedet, om Tomas Espedal og en fin reiseskildring fra Balkan og Hellas. Spesielt gøy var det siden det ikke er så lenge siden jeg selv besøkte mange av stedene som var beskrevet. Bitola, Skopje, Athen.

Så fikk jeg vite at det var en anmeldelse av Evig barnefri i dagens Klassekampen (i Bokmagasinet), og da måtte jeg jo bare skaffe meg dagens avis. For å få tak i den måtte jeg sykle til nabokommunen. I Ås er det bare abonnementer som får lese Klassekampen.

Jeg kjøpte en is, en avis og satte meg på en benk utenfor kjøpesenteret. Jeg ble glad over at anmeldelsen var fin, og tenkte på hva jeg skulle si til folka som stod på partistands dersom noen av dem skulle komme og gi meg noe. En rose for eksempel. Da skulle jeg ha svart: Nei, takk, jeg vet allerede hva jeg skal stemme på. For er det noe som også gjør meg glad, så er det at Miljøpartiet De Grønne stiger på meningsmålingene og at de får velgere fra alle mulige andre partier. Det forbauset meg litt hvor glad det faktisk gjorde meg. Som oftest er jeg ganske oppgitt og pessimistisk, trist og sint, men det finnes altså gode nyheter også!

UNDERKASTELSE av Michel Houllebecq

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 11/8 - 2015. 

Grunt om Frankrike under islamsk styre

Houllebecqs dystopiske roman om hvordan Frankrike kunne ha sett ut dersom et islamsk parti tok over makta har endelig blitt utgitt på norsk, men om det er verdt ventetiden er ikke så sikkert. I Underkastelse ses skrekkscenarioet gjennom den patetiske akademikeren François' øyne. Patetisk fordi han i en alder av noen-og-førti finner ut at livet er meningsløst, som om det å bruke syv år på Huysmans forfatterskap ikke på noen måte har fått ham til å stusse over dette eksistensielle problemet tidligere. Hvordan er det mulig?! Dessuten er François' tro på parforhold både naivt og patetisk, selv om han også har sine argumenter for at det ikke er helt perfekt det heller. Da er det mye bedre slik det blir når det Muslimske Brorskap tar over makta: Fire koner, hvor stas er ikke det, nå kan han velge en eldre kone til å ta seg av husstell, mens resten av kvota kan brukes på femtenårige jenter som han kan gjøre andre ting med.

Flere ganger savner jeg synet på det tenkte politiske klimaet i Frankrike sett fra andre øyne enn de som lar seg innsvøpe i religionens forførende kappe. Hvorfor karakterene lar seg henfalle til islam blir ikke særlig godt beskrevet, annet enn at det ligger egoistiske mannsjåvinistiske grunner bak, noe som synes litt for enkelt, det må da være noe mer enn dét? Ingen av karakterene tar til motmæle for den nye regjeringen, og kvinnene er så godt som stemmeløse. Samtidig er jeg klar over at romanen er skrevet i førsteperson, og som enhver rasjonell leser bør vite, er ikke meningssynet i en roman det samme som forfatterens. Å lese romanen som et bilde på Frankrike eller/og den jevne europeer kan virke skremmende: «Hvis man ikke gjør noe med dette inntoget av religion nå, kan det bli for sent.» Men det man må huske på er at François ikke har noen venner og at han ikke bryr seg noe særlig om politikk. I verden utenfor ham ville de som tar til motmæle ha en stemme, og kvinnene ville ikke vært objekter. Idéen og tematikken bak romanen er med andre ord interessant, men sett fra François' synsvinkel er den liten og endimensjonal. 

Vi ligner litt på en bakteriekoloni

...er tittelen på essayet mitt i essaysamlingen Evig barnefri som ble utgitt på mandag. Den er redigert av Heidi Helene Sveen og utgis på Humanist forlag. Tittelen henviser til en sammenligning av vår befolkningsvekst med veksten av bakterier i en petriskål. 

Minerva har anmeldt essaysamlingen, og i dag har lederen i KrFU skrevet at han ikke synes noe særlig om at jeg slår et slag for færre mennesker i verden. Til det har jeg dette å si: Jeg ønsker aldeles ikke at det skal bli slutt på menneskene her på jorden, jeg ønsker bare ikke at det skal være så mange av oss. Jeg ønsker heller ikke at staten skal bestemme hvor mange barn hver familie skal få. Men det er en forskjell på at staten skal bestemme det eller om den skal slutte å oppmuntre til flere barn. Det er to forskjellige ting. Jeg har fått med meg Hans Rosling og hans teori om at befolkningen kommer til å stabilisere seg på 11 milliarder mennesker. Om det viser seg å stemme er det fortsatt veldig mange mennesker, og veldig mange mennesker vil ta sin plass her på jorden. Man kan si at det vil være mat nok til alle sammen, ok, la oss si det, men det vil ta en forferdelig mengde areal på bekostning av andre som var der først og har like stor rett til å være og leve på jorden som oss.

Ellers håper jeg at folk vil lese essayet mitt, som heldigvis lar meg si mye mer enn hva 5000 tegn i en kronikk på NRK Ytring lar en gjøre.

Augustblokk

Første studiedag etter ferien: Vi står i en ring med rylliker i hendene og ler av Sylvi Listhaug som vil plante ut svartelistet gran, gran som botanikkprofessoren røsker opp med forakt når vi er ute og går, de små som ennå ikke er blitt store trær.

Det føles ut som i forrige uke at jeg dro hjem fra forrige feltkurs i botanikk. Da vi satt i bussen hjem til Ås og jeg skulle treffe han som ikke lenger ville ha meg for å få et svar. Matt av å ha bladd i floraer i dagevis, sliten, trist, glad på samme tid over å ha lært så mye, lettet over å være ferdig. Det er sjeldent det bare er én følelse om gangen. Også nå, når jeg tenker at dette blir for mye for meg, jeg kan ikke ha et botanikkfag ekstra. Jeg hadde gledet meg, snakket om det, dette er det faget jeg gleder meg mest til. Men der vi sitter i klasserommet og der vi går ut i skogen og ser på blomster allerede første dag tenker jeg: Dette er ikke overkommelig. I morgen skal vi opp på fjellet og være der i dagevis. Jeg tenker: Allerede? Jeg var jo nettopp på feltkurs. Jeg har lyst, men også ikke lyst. Ikke glem floraene deres, sier ansvarlig lærer, og jeg tenker på floraen i sekken min som nesten gjorde meg helt gærn. Jeg elsker og hater den. 

Jeg tenker mye på det, skal jeg ta dette faget eller ikke. Det kommer på toppen av alt annet, det er ikke obligatorisk. Jeg kommer til å sitte med fag helt til tolv hver dag. Hva med alt det andre jeg også skal? Skrive, lese Zapffe og Simone de Beauvoir. Hva med hestene? Jeg kjefter litt på meg selv: Men botanikken! Hva med den? Jeg beroliger meg selv: Det er flust av andre botanikkfag, husker du. Holder det ikke med to? Du trenger ikke å ta tre. Men jeg har aldri begynt på et fag og så gitt det opp etter en dag. Ta det som dette: Du har ikke en gang begynt. Du fikk bare informasjon i dag. Så avgjorde du det. Nei, det er ikke tid, og hvorfor skal du gjøre noe du blir sliten av å tenke på? Du kan ta det en annen gang, når det passer bedre. 

Dessuten er det et annet fag som lokker istedet. Bevaringsbiologi. Politikk, jus og samfunnsspørsmål knyttet til naturvern. Jeg har mye mer lyst til det. Kom igjen, må du følge en plan? Du vet jo at tilfeldighetene fører med seg de beste tingene. Ditch planen. Gjør heller det du har lyst til nå. 

Jeg lar lystene få vinne. Jeg sender en E-post til ansvarlig lærer i botanikk og sier at jeg melder meg av kurset, jeg blir ikke med på fjellet for å se på planter. Jeg har mer lyst til å krangle med medstudenter om hva som er best for naturen. At jeg nettopp har hatt en kronikk om overbefolkning som har resultert i et hissig kommentarfelt, Twitter-meldinger og en haug av E-poster i innboksen er ikke nok. Dessuten er det alltid bra å ha kunnskapen på sin side når man mener noe. Jo mer, jo bedre. Jeg legger floraen i hylla, den får vente en liten stund til. I morgen begynner vi. 

Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. 

Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 

- Marguerite Duras