onsdag 12. november 2014

Selvløsheten

Etter å ha vært ute og løpt, hentet pakke på posten i samme slengen, dusjet og skjært grønnsaker til middag og lurt på hva jeg skal se på nå som HBO Nordic har stoppet meg fra å se episoder av noe som helst før jeg fikser betalingsinformasjonen min, kommer jeg på hva en venn minnet meg om dagen før: I morgen kommer Knausgård på Brenner & Bøkene! Det blir det. Brenner & Bøkene, jeg har notert meg det bak øret, at jeg skal se på det, må se på det, har bare ikke gjort det ennå, til tross for at jeg fikk med meg hva Espedal sa i første episode, snakket om det på telefonen en dag jeg gikk rundt i Oslo på jakt etter dobbelsidig teip, fant det ikke, men kjøpte flere LED-lykter til sykkelen i stedet, gikk på Litteraturhuset etterpå og drakk øl, hørte om årets Nobelprisvinner, men tankene gikk, tenkte veldig ofte på helt andre ting, som f.eks. her sitter jeg og drikker øl, nesten ingen andre drikker øl, og ingen er på min alder, halvparten har grått hår, og andre ting som ikke hadde noe med akkurat stedet og nået å gjøre, tankene gikk, kanskje tenkte jeg på hvordan, hva, hvem er jeg, hvorfor lever jeg, hvorfor sitter jeg her, må jeg sitte her for å være lykkelig, hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør, hvordan kan livet bli bedre av at jeg sitter her; den evige strømmen av livsanalyse som pågår inne i hodet, som Knausgård snakker om i episoden: Den stadige jakten etter mening, den stadige slitsomme jakten etter mening, det plagsomme jeg-et; Jeg. Her. I verden. Han sier, til Brenner, at det finnes noen ting han gjør her i livet, hvor jeg-et blir borte, man slutter å tenke på jeg-et fordi man blir helt oppslukt. Han sier at for ham er de tingene skriving, fotball, å spille i band og å fiske. For meg er de tingene: å ri, være sammen med hester, regne matematikk og bli med botanisk forening ut i skogen. De tingene ligner på hverandre [...], hva er felles for de tingene? Jo, du tenker ikke på deg selv, på hva du holder på med, de tingene finnes ikke, du er helt oppslukt med det du er inne i. Han kaller tilstanden å være selvløs, og det er godt, det er en god ting. Det er det han leter etter. Det er som i barndommen, man er selvløs; har man det vondt kommer grunnen utenfra, ikke innenfra; har man det vondt i barndommen er det ikke på grunn av en selv, men på grunn av noen andre, i motsetning til når man er voksen og bevisst over seg selv, når man går rundt i livet og hele tiden tenker på sin plass i verden, seg selv i forhold til alle andre, hva er meningen med det jeg gjør nå, kan jeg ikke bare være glad? Nei. Det går ikke. Jeg-et presser seg fram. Det er som Knausgård sier: Jeg har av og til sagt at det er barnas tilværelse som er meningen med livet, og vi er deres tjenere. Som er fint, som er sant, for det er jo den samme følelsen vi lengter etter som voksne, følelsen av å være selvløs, av å bare leve, uten å tenke over det; en tilstand som vi som voksne kan finne fram til i korte perioder av gangen, men ikke alltid, ikke hele tiden, langt i fra. Vi kan oppleve den igjen noen timer, og så: Så kommer jeg-et igjen. Som følger med en overalt, nesten overalt. Inn på Litteraturhuset, på toalettet, i baren, inn i Wergelandsalen, på stolen, sitter sammen med meg og venter på at samtalen på scenen skal begynne; det er selvbevisstheten jeg drikker øl med, livets følgevenn, her sitter vi.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Dette er så fint skrevet.

Astri sa...

Dette er så bra at jeg faktisk blir rørt. Og enda er selvbevisst.

Anonym sa...

Her sitter vi.
Pleier også å tenke sånn, særlig når jeg er alene (og det er jeg ganske ofte) for da blir det mindre ensomt, eller ikke egentlig ensomt i det hele tatt; vi er jo vi, og har ofte nok med oss sjøl.

Trine sa...

SÅ BRA!! Slike tanker har jeg gått rundt med selv i det siste - denne evige analysen om hva og hvorfor. Fin beskrivelse.