(August)

Står på jordet og noterer ned oppførselen til to utvalgte sauer hvert femte minutt, jeg har to stykk som har gått i hver sin retning, det er derfor vi står midt på, har gjort det vanskelig for oss selv. Vi snakker om gård og gårdsbruk; én skal leve av det, to skal drive en liten gård på deltid, jeg skal ha småbruk for gøy, bare noen hester og geiter. Noen kommer fra gård, kan mye mer om beiteforhold og sauer og kyr enn det jeg kan, jeg som kommer fra byen, har bodd i byen hele mitt liv, til nå; har trasket asfalt og kjøpt overprisede ting på 7-eleven til alle døgnets tider, har hørt lyden av kollektivtrafikk utenfor vinduet til sent på kveld, ungdommer som hoier og skåler med ølflasker, sittet på bibliotek og lest og ønsket meg andre steder, sett flere duer og måker enn husdyr. Det eneste jeg kan ganske mye om, det eneste jeg er på linje med de andre om, er det jeg vet om hester, og hjertet mitt svulmer opp hver gang jeg ser en, som om jeg liksom ikke skulle være vant til dem, er som en tiåring i hjertet, tenker på den tiårige meg og vet hun hadde blitt glad og fornøyd, at jeg endelig har begynt med det hun så for seg. Har tatt med meg salen som har ligget og støvet i kjelleren til mamma og pappa siden hesten min døde, ikke fordi jeg har tenkt til å bruke den i nærmeste fremtid, skal ikke kjøpe hest igjen sånn med en gang, om noen år, men har tatt den med som et slags symbol på at årene uten hest i livet er over, som går hånd i hånd med bylivet og alt jeg gjorde som ikke var dette her, et liv jeg egentlig ikke ville ha og som til slutt knuget så mye i brystet at jeg ble syk og full av en anger, har ikke hastverk med å legge den ned i boden, når jeg går forbi kjenner jeg en lukt av noe velkjent, en ro, det er beroligende. Og når foreleseren i husdyrfag forteller om hvordan dyr gjenkjenner kjente, ikke bare av sin egen art, men også andre arter, tenker jeg på hesten min som alltid kom bort til meg fra paddocken, ikke til de andre, bare meg, og i boksen, fordi jeg var jeg og ingen andre. Var ikke fordi jeg hadde med en bøtte mat, som sauene vi skal studere atferden til, som vi må lokke til oss fra enden av det store jordet, for å komme bort til oss, hvorfor skulle de ellers komme bort, de kjenner oss ikke, kanskje muligens foreleseren, og vi står der, ser på dem i to timer, i to timer står vi der i solskinnet og ser på sauene, hva de gjør, for det meste ligger de og hviler eller spiser, det er mest de to tingene, av og til breking, av og til løping, en gang ser vi gjensynsglede, sauer som ikke har sett hverandre på en stund som løper mot hverandre, speiding, nysgjerrige tryner, på oss, hva gjør vi her, hvorfor står vi rundt dem, vil vi være med i flokken? Vi står der og henger og noen av oss står midt på jordet, sauene våre er på hver sin side, heldigvis gjør den ene ikke mye ut av seg, sover mest. Vi snakker om radio, hva vi hører på og alle hører på kjasekanaler eller musikkanaler og jeg sier jeg hører på P2, unnskylder: det er mye kultur der, men de andre skjønner ikke hva som er interessant med det; har nettopp nettopp revet ut Oktobers høstliste og hengt den opp på veggen hjemme fordi det er så mye der jeg vil lese, jeg blir helt oppglødd, men er ikke noe vi snakker om her, er ikke et tema, og det er helt greit, tenker ikke på litteratur hele dagen lang som før, alles eksistensielle kriser, død og livets meningsløshet, tenker mer på den fantastiske verden, hvordan ting blir til, alt som finnes og lever, tenk at alt dette finnes!, oppstått av seg selv, grunnstoffer, over millioner av år, blir rørt og står under store trær når det regner, holder meg tørr, tenker på planteliv, og kanskje når jeg kommer hjem spiser jeg en brødskive og hører jeg på podcasts om bøker før jeg legger meg.