Vepsesommer

Hver dag jeg våkner tenker jeg: hvorfor sitter jeg ikke ute i hagen mer enn det jeg gjør. Sommeren er ikke over selv om det er blitt august, det er bare tropevarmen som (endelig) er over. Drar fortsatt på meg shorts og T-skjorte, stikker føttene i slip-ons i brunt skinn. Lager frokost, rister brød, har på makrell-i-tomat og jarlsberg, agurkskiver. Tar med avis og bok ut. Så husker jeg det. Det er vepsen. Jeg har såvidt rukket å sette meg ned før fire stykk svirrer rundt meg, summingen deres som skjærer meg i øret, aggressiviteten, de er overalt. Flyr langs ubeskyttet hud, bena og armene, svirrer rundt hodet. Vil de ha maten min, er jeg en trussel, forstyrrer jeg, her jeg sitter og spiser, har sommeren vært så lang at de trodde de skulle være døde for lenge siden? Klekket ut tidlig, en gang i mai, april, altfor tidlig, varmen som trengte inn til hunndronningen i dvale, sa: nå kan du lage deg et bol og en sverm. Altfor tidlig. Er det det altfor lange livet til vepsen som gjør den så sint og påtrengende, er det derfor den ikke bryr seg om jeg kommer til å vifte med armene, det er bare enda bedre, da kan den stikke meg og dø. Er vepsen klar for et slags selvmord, har den gjort det den skal med livet sitt, er den lei av å være slave? 

Kan det ikke bare bli høst, er det som de mener. Kan det ikke bare bli høst, sier jeg på telefonen til E. Jeg er så lei av dette her. Det virker ikke som han skjønner hva jeg mener, alle mennesker liker vel sol og varme, og en dag kommer det jo til å ta slutt, vi bor jo ikke på Jamaica, sier han. Jeg lurer på hvorfor han sier akkurat Jamaica, ingen av oss har vært der. Jeg tenker på reggae og grønn og gul og kokosnøtter og menn som bruker ord på frukt for å beskrive kvinnelige kroppsdeler. Jeg vil ha på meg langbukser igjen, sier jeg. Kanskje han synes jeg klager. Han sier det er fint med høsten da, da begynner ting liksom på nytt. Ja, sier jeg, for de som går på skole eller studerer ihvertfall, kanskje ikke like mye for de som ikke gjør det. Har han glemt alle de årene han ikke studerte, tenker jeg. Da ville han ha sagt det samme om det var noen andre som kom med den påstanden. Du må huske at ikke alle studerer. Sagt det med en liten nedlatenhet. Å, du, bortskjemte middelklassejente. Tror du virkelig livet ditt er representativt for alle? Det er så typisk ham, tenker jeg, men jeg vil ikke diskutere det mer. Vi har blåst ting opp i proporsjoner før.

Han sier han leser spalta til Vigdis Hjorth i Bokvennen. Han sitter på toget på vei til vestlandet. Jeg leser også Vigdis Hjorth, sier jeg. En av hennes litt dårligere bøker. Den ligger oppslått på magen min. Jeg ligger i hammocken, det er blitt så sent på dagen at vepsen ikke er like påtrengende som tidligere. Solen har vandret over på den andre siden av huset, jeg ligger i skyggen. Noen sider har vært så lite fengende at jeg bare har skummet gjennom dem. Da jeg så romanen tilfeldig på biblioteket visste jeg ikke en gang at hun hadde skrevet en bok med denne tittelen. Nå vet jeg hvorfor. Han forteller litt om sommeren sin, jeg forteller ikke om min. Sier bare at vi gikk til et annet utested den gangen vi plutselig møttes på Vaktbua, tilfeldig, det var derfor jeg forsvant. Det var en fin dag, sier jeg, men han vet ingenting om hva jeg gjorde den dagen, før han kom gående med en venn inn i kaféens uteområde og jeg gjenkjente ham; konturen, skjegget, T-skjorta, måten han gikk på, annet enn at S og jeg drakk øl ved husveggen. Utvekslet noen ord før han satte seg ved et annet bord. Så rart, sa S senere, at det er blitt sånn. Ja, sier jeg. Rart, men ikke trist. Ikke trist, ikke vemodig. Det bare er sånn.

Selv i vannet følger vepsen etter oss, svirrer rundt hodene våre mens vi svømmer. Det er bare én ting å gjøre: Dukk! Svøm under vann! Jeg har aldri vært særlig god på å svømme under vann, og i ferskvann må jeg holde meg for nesen. Alle stupebrettene i Kristiansand er tatt vekk. Vannstanden har minket, det har vært stupeulykker hvor folk har truffet bunnen og sykebilen har kjørt til bryggekanten. Jeg har aldri stupt, kanskje fordi jeg er så redd for at slike ting skal skje. Jeg hopper bare fra halv meter eller flåter. Jeg er ganske pysete sånn. Men jeg er ihvertfall ikke redd for tang lenger, som noen andre er. Det er bare havets gress, sier vi til de som er skeptiske. Tenk på hvor skummelt det egentlig er i gresset hvis du ser nøye etter, men likevel ligger vi i det hele tiden, sier vi mens vi dupper i vannet og de redde står på land og ser etter et sted å komme seg ut som ikke er for ille. Det er kanskje flere skumle vesener i gresset enn i tangen, sier vi. Det er bare å tråkke uti! 

I det minste har det vært få brannmaneter. Vannet har vært altfor varmt, de har sluppet seg selv ned i dypere vann.