Ad fontes

Desember totusenogelleve, slutten på polaråret, jeg har nettopp hatt eksamen i litteraturvitenskap og drar på arktisk/antarktisk aften på Cinemateket, ser svart/hvitt filmer fra polekspedisjoner og tenker på at jeg har så fryktelig lyst til å dra til Antarktis eller Arktis, tenker at livet mitt skulle vært å dra til slike steder og se på pingviner og hvaler og isen, den enorme, mektige, hvite, av og til blå, isen. Var det det skulle vært, istedet tråkker jeg på brosteiner i en by jeg aldri riktig kommer til å like, leser så mange bøker at sjela kommer til å ta skade av det og er sammen med en som jeg ikke burde være sammen med, men ingen av disse tingene vet jeg den kvelden jeg tar siste bane hjem og lufter det jeg har tenkt så mange ganger, jeg skulle ønske jeg skjønte ligninger og algebra sånn at jeg kunne ta realfagskompetanse og bli biolog, men nei, det er bare noe jeg tenker, det kommer ikke til å skje, og jeg sier det også, til ham når jeg kommer hjem, jeg skulle blitt biolog, tror du jeg hadde klart å lære meg matematikk likevel, og han tenker kanskje det han mange ganger har sagt til meg, det er så mye du sier du skal som du aldri gjør.

Sommeren totusenogto. L og jeg leier hestene våre langs veien, det er varmt og støvete, jeg er tretten år og livet er å sitte på bussen og lese fantasybøker på vei til stallen etter skolen, hoppe hindere og ri versader, spyle hestene og oss selv etter treningsøkter, men ikke på bekostning av skolen, derfor står jeg opp i femtiden hver morgen og gjør ferdig leksene, for jeg, jeg skal bli marinbiolog når jeg blir stor. Sier til L at det faktisk ikke er hester som er yndlingsdyret mitt (det sier jeg, for jeg er jo bare tretten år), men at det er det sjøpattedyr som er, og at jeg en dag skal bli marinbiolog, selv om jeg vet at det ikke er sånn som i Flipper, altså, hvor man svømmer med delfiner og havner ufrivillig i narkotikabåter mellom Florida og Cuba. Men hester er fine de også, altså, og hesten min, som innen ett år kommer til å dø, er verdens fineste hest. Svart om vinteren, mørkebrun om sommeren, med hvite tegninger på bena, pannen, mulen, ryggen. Det er over ti år siden, men er fortsatt mitt livs største hjertesorg. 

En eller gang på nittitallet får jeg en bok i presang som handler om dyr i havet. Jeg leser den ut ganske raskt, med en gang. Jeg leser den flere ganger, så mange ganger at bokryggen blir helt ødelagt. Det handler om krabber, eremittkreps, maneter og sjøstjerner. Jeg ser Free Willy hundre ganger og dokumentarer om livet i havet på tv. Jeg skal bli to ting når jeg blir stor, og det er forfatter og marinbiolog. Jeg har lest omtrent alt av Astrid Lindgren og fått med meg at hun ikke ville bli forfatter da hun var liten. Jeg skal aldri i mitt liv ha kjæreste, for hva skal man med det. Jeg har veddet med klassevenninner om at jeg aldri skal få meg mann og barn, noensinne. Klassevenninnene sier at jeg en dag kommer til å bli voksen og tenke noe helt annet. De vedder i mot. Jeg ønsker meg en hest mest av alt i hele verden og maser på foreldrene mine, kanskje mest på pappa, stadig vekk. Jeg går i et bursdagsselskap hos ei som heter Linn som har kattunger hjemme hos seg, det er en av de gøyeste burdagsselskapene jeg har vært i. 

Tjue år etterpå har ting forandret seg litt, men ikke veldig mye. Jeg leser ikke bare bøker om sjødyr, men også om cellebiologi, gener, evolusjonen og skogen. Jeg skriver og leser og prøver fortsatt å skrive noe som folk vil lese. Jeg er blitt voksen og maser ikke lenger om hest, men det betyr ikke at jeg ikke ønsker meg en. Lenge red jeg ikke i det hele tatt, men det siste året har jeg begynt å trene på versader og å få hesten til å gå fint på tøylen igjen. Jeg leser sjeldent fantasybøker lenger, men er like glad i lese som jeg var. Jeg fikk meg kjæreste, men tapte ikke veddemålet. (Jeg kommer ikke til å tape det heller.) I går hadde jeg min siste eksamen, i matematikk, som måtte til for å få realfagskompetanse. I sommer skal jeg flytte til en ny by og endelig bli biolog, skaffe meg en hund fordi jeg har tenkt på det kjempelenge og kan velge det, det er det ingen andre som bestemmer om jeg kan ha eller ikke. 

Det er lett å ordne hendelser og livet i en sammenheng som kanskje ikke var der da det skjedde, etterpå, når det har skjedd. Det er lett å strukturere alt etterpå. Det er lett for meg å si nå at det var år hvor jeg gjorde ting uten å høre på sjela. Men det er sånn det føles nå, som om jeg endelig er kommet hjem. Det var synd det tok så lang tid å finne ut at åtteårige jeg, tiårige jeg og trettenårige jeg hadde rett hele tida. Det var synd det ble en så lang omvei. Det var synd jeg droppa ut av videregående, det var synd jeg ble forelska, det var synd jeg tok en underbetalt jobb, det var synd jeg oppførte meg som en drittunge, det var synd jeg ble så ulykkelig at jeg ble syk, men det kunne jo gått mye verre. For et eller annet sted på veien hørte jeg sjela likevel, jeg vet ikke hvordan, kanskje var det et klarsyn på en togstrekning, mens jeg så ut av vinduet. Kanskje var det noe jeg leste. Kanskje var det noen mennesker som hadde troa. Kanskje var det alderen, kanskje var det at jeg ikke lenger hadde noe å tape. Kanskje tenkte jeg at sånn som dette går det ikke an å leve. Og at den eneste som kunne gjøre noe med det, hadde vært der hele tiden. 

Males are the product of testosterone. They are females with an extra gene. And every male on Earth - even the most macho - was in touch with his feminine side for the first forty days of existence. 
- Fra What a Wonderful World: One Man's Attempt to Explain the Big Stuff av Marcus Chown

Whereas we can survive without food for a month, and without water for a week, we can survive with our air supply cut off for only about three minutes. Every instant of our lives we are a mere three minutes from death. 
- Fra What a Wonderful World: One Man's Attempt to Explain the Big Stuff av Marcus Chown

En igjen

katt

I dag hadde jeg skriftlig biologieksamen og etterpå feiret jeg at det gikk bra med å gå omvei hjem gjennom skogen i solsteika (skulle hatt på shorts istedenfor jeans), spise en is ute i hammocken og fylle lesebrettet med E-bøker. Billetter til Svanejøen på Den norske opera & ballett har jeg også kjøpt. Nå er det bare én eksamen igjen, og den er på fredag. Jeg har vært godt forberedt lenge allerede, nå vil jeg bare at den skal være over. Føler at jeg har ventet lenge nok på den allerede og at jeg er i et limboland hvor jeg bare venter og venter. Litt som Vladimir og Estragon. Våkner opp om natta med kaldsvette fordi jeg har mareritt. Mareritt om at batteriene på kalkulatoren kommer til å dø ut midt under eksamen og jeg har glemt å ta med nye. Virkelig et skrekkens scenario.

Forfattermerchandise

f

Har kjøpt forfattermerchandise for første gang i mitt liv. En T-skjorte med motiv fra Weetzie Bat-bøkene til Francesca Lia Block. Hjelper ikke at jeg har kjøpt den direkte fra forfatteren; fikk en pakke fra California, adressert til meg fra F.L. Block i Culver City, føles ut som en guilty pleasure likevel. Barnsligheten tok overhånd, jeg måtte bare. Hatet den forrige boka hennes, men identifiserer meg fortsatt med Witch Baby langt der inne et sted, og faktum forblir at jeg har lest Violet & Claire, samtlige Weetzie Bat-bøker, Echo, Girl Godesses #9, I was a Teenage Fairy og Necklace of Kisses mange, mange ganger. Det er kanskje lenge siden nå, men jeg kan fortsatt forestille meg det jeg så for meg den gang, det jeg følte da jeg leste dem den gang, det sitter langt inne i sjela. Dessuten, siden nesten alle bøkene foregår i California, hovedsaklig Los Angeles, sparket det i gang min særlige interesse for amerikansk litteratur (eller kultur generelt) fra vestkysten. Nei, egentlig alt som kan relateres spesielt til vestkysten. Jeg bare elsker det.

(Og nå hører jeg på 'West Coast' med Lana del Rey og gleder meg veldig til Ultraviolence!)

WHAT A WONDERFUL WORLD av Marcus Chown

What a Wonderful World: One Man's Attempt to Explain the Big Stuff plukket jeg opp etter at Richard Dawkins anbefalte den på twitter. Det er en populærvitenskapelig bok som tar opp alle de naturvitenskapelige tingene som gjør meg helt svimmel - og helt varm i hjertet. Det siste året har jeg brukt på å skaffe meg realfagskompetanse, og følgelig lest om alle disse tingene på et litt mer avansert plan, og boka til Chown var en fin oppsummering av bl.a. kvantefysikk, kosmologi, evolusjonen, atomfysikk, termofysikk, cellebiologi og hvordan hjernen vår fungerer.

For ja, jeg blir helt svimmel av å tenke på ting i universet, og det som er her, hva vi er laget av, kjenner av og til et sug i brystet av å tenke på tidsperioder på millioner av år, på å tenke på hvor små atomer er (og at de igjen består av mindre deler) og på hvor stor masse svarte hull har, på det avanserte maskineriet i hver eneste celle, og ikke minst på verdens begynnelse, og rett og slett bare det at vi bor på en kule som sirkler rundt en stjerne i universet, det er jo helt sprøtt og hjertet mitt banker raskere av å tenke på at sånn er det, tenk er sånn er det, men ikke fordi jeg er redd, mest fordi jeg er litt forelsket, i en (ja, nettopp) vidunderlig verden. 

(Jeg er altså ikke like platonisk som Stephen Hawking (sitat hentet fra boka): We are just an advanced breed of monkeys on a minor plant of a very average star. Det er vi jo forsåvidt, men jeg synes ikke det er bare bare.)

Ispedd humor og referanser til poeter, forfattere og vitenskapsmenn, skriver Chown underholdende og smart om de allerede nevnte emnene + flere, som f.eks. hvordan datamaskiner og verdensøkonomien fungerer, noe som jeg kanskje synes var noe av det vanskeligste å forstå. Den er menneskeskapt, men oppfører seg liksom på egenhånd. Ihvertfall tilsynelatende. Men det som også skjer i verden, er at atomer kaster ut lysfotoner tilfeldig, altså virkelig tilfeldig, som noe vi ikke kan vite på forhånd, det kan ikke beregnes. Og det går jo i mot alt det jeg trodde om fysikk før, at alt kunne måles og beregnes på forhånd. 

Og apropos ny kunnskap, om å lære noe nytt skriver Chown: [...] new knowledge is permanently connected to something you already know and a memory is laid down. 'That is what learning is,' wrote novelist Doris Lessing. 'You suddenly understand something you've understodd all your life, but in a new way.'

Fint, for jeg er helt enig med Doris Lessing, å lære nye ting føles ofte sånn. Viktig er det også: Just as exercising with weights encourages physiological processes that grow more muscle cells, the processes of remembering things, learning things and so on, encourages the brain to grow more neuronal connections. And, just as not exercising causes muscles to atrophy, not exercising the brain causes it to weaken or lose altogether many of its existing neuronal connections. Even Charles Darwin, who knew nothing of neurons, realised the truth of 'use it or lose it'. 'If I had to live my life over again, I would have made a rule to read some poetry and listen to some music at least once every week,' he wrote in his autobiography. 'For perhaps the parts of my brain now atrophied would thus have been kept active through use.'

Og hvis det trengs tips til hvordan: Les gjerne denne boken! (Jeg har selv allerede begynt på en annen bok en av samme forfatter, boka med den fantastiske tittelen We Need to Talk about Kelvin!)

Eksamenstid

Det er skralt på bloggen for tiden. Det er fordi jeg leser til eksamen. De vil si: lese og lese, jeg regner matematikk. Ellers forbereder jeg meg også til å løpe Birkebeinerløpet i juni. Ligninger, bakkeintervaller, svette, gjørme og logaritmer altså, det er livet for tiden. Har hatt det så travelt med det at jeg tilogmed har høye purregebyrer på biblioteket fordi jeg har helt glemt å tenke på bøkene og nå får jeg ikke en gang låne nye. Uffda. Jeg skal tenke mer på det om noen uker. Enn så lenge, ha en fin maimåned!

Vent og se

To eksamener er gått og jeg sitter igjen med en følelse av hva nå?, som om det å lese til eksamen fra morgen til kveld er noe jeg alltid gjør, konstant, hele tiden, som om livet pleier å være de ukene før eksamen, og jeg ellers ikke gjør noe. Jeg vimser, vet ikke. Jeg går til kommunehuset og ber om en rett kopi av en gammel eksamen, sender den til universitetet som skal ta hånd om søknaden min. Går ikke på biblioteket som jeg ellers ofte pleier å gjøre, hvor jeg leser og fortsatt er redd for at bibliotekarene skal si noe til meg når jeg tar opp en banan eller en yoghurt, noe om at det ikke er lov til å spise på biblioteket; det må være noe som henger igjen fra da jeg var liten, da var det ikke lov, og man skulle være stille, men de dagene er forbi. Nå er det tilogmed miljøstasjoner i hvert hjørne, slik at man kan kaste bananskallet i én skuff, plastbegre i en annen og papir i en tredje, og folk snakker i telefonen og henger sammen, de møtes, snakker, drikker kaffe, krangler. Av og til sitter jeg i nærheten av skranken hvis det er ledig, og jeg har lagt merke til at den ene bibliotekaren alltid klager over noe, hver gang, hver eneste gang. Han klager på mennesker, på rot i systemet eller endringer i systemet, på noen som har gjort noe feil (muligens kolleger), på lånere og andre biblioteksbrukere, det er jammen meg mange som er helt grønne på data, mange utlendinger som ikke forstår, og folk som verken vet forfatteren eller tittelen på en bok de vil låne, det er så vidt de vet hva den handler om, men lese den skal de. Lenge visste jeg ikke hvordan han så ut, fordi jeg alltid bare hørte ham, det var stemmen hans jeg gjenkjente fra gang til gang, jeg tok aldri bryet med å snu meg, hvorfor skulle jeg det, det var ikke sånn at jeg gikk inn for å høre på ham, det var aldri spesielt interessant det som ble sagt, bare klaging, men en mild klaging, jeg ble så vant til den, visste alltid hva stemmene rundt meg kom til å snakke om, og kanskje var det derfor jeg satte meg akkurat der på biblioteket, fordi denne klagingen aldri satte meg ut, var ikke til meg, var ikke spesielt interessant, og jeg ville klare å fortsette å arbeide med det jeg holdt på med, det gjorde ingenting. Men så lot det meg ikke gå helt upåvirket heller, for jeg begynte å forestille meg hvordan han så ut, mer eller mindre i underbevisstheten, jeg ble ikke klar over at hodet mitt hadde laget et bilde av ham før jeg faktisk så han en dag, jeg så en mann rydde bøker i en hylle i nærheten av skranken da jeg var på vei opp trappen, han sa noe til en som satt i skranken, og jeg gjenkjente stemmen hans, er det han! Jeg hadde forestilt meg en mann med langt blondt hår i hestehale og svart T-skjorte med et eller annet metallband på, for jeg har en slags fordom om at det er sånne menn som blir bibliotekarer, de som først var gutter som leste fantasy og hørte på metall, som kan en masse trivia og av og til er pirkete på ting man sier, selv om de skjønner hva jeg mener, de liker bare å kverulere. Men stemmen så ikke sånn ut, han hadde kort, gråaktig hår og litt mage, var kortvokst, muligens var det andre helt riktig, jeg så ham jo bare, ble ikke kjent med ham, for alt jeg visste kunne det jo hende han hørte på metall hjemme.

Dagen etter eksamen går jeg ikke dit. Jeg setter meg for å skrive et annet sted, jeg kommer på at det er lenge siden jeg har skrevet noe, det kan jeg gjøre. Jeg sitter og skriver på noe, sletter, skriver; sletter, skriver, helt til det jeg sitter igjen med, to avsnitt, ikke er noe bedre enn de to første avsnittene jeg skrev før jeg begynte å slette, skrive. Det har gått mange timer og avsnittene handler om det samme, ennå, det var en idé som jeg begynte på før den fikk modne, kanskje bærer den ikke livets rett heller. Det var noe jeg hørte på radioen som jeg ville skrive noe ut av, men jeg fikk det ikke til. Kanskje skulle det bare fått forbli noe jeg hørte på radioen.

Jeg hører på musikk jeg halvveis liker fordi jeg ikke vet hva jeg skal høre på, vil høre noe som er nytt og bra, men vet ikke hva. Noe som jeg tenker at jeg gleder meg til å høre igjen neste dag når jeg legger meg.

Jeg bruker en evighet på å komme meg inn på samordna opptak, forbanner java (som jeg alltid gjør), lurer på hvordan folk som har det travlere enn meg orker det; finner statistikk over de siste års poengkrav til studiene jeg vil inn på og regner og regner og regner om og om igjen for å se om jeg har en sjanse. Jeg har gjort det før, mange ganger, men gjør det igjen og igjen. Det ligner nesten en tvangstanke. Jeg er besatt. Kanskje har jeg regnet feil før, jeg synes desimalene blir forskjellig fra gang til gang. Jeg kunne ha kikket på boligannonser fra stedene jeg vil til, men har gitt meg selv forbud, slik at jeg ikke skal bli skuffet hvis jeg ikke kommer inn. Tenker at hvis jeg bare hadde vært fornøyd med universitetene med mindre poengkrav, så kunne jeg vært glad nå. Senere gjør jeg det likevel, jeg kikker på boligannonser. Jeg vet allerede hva jeg skal ha på veggen, ser for meg hvordan det kommer til å se ut på veggene, om de ble mine vegger. Jeg lurer på hvilken farge jeg skal ha på veggene også, jeg vil ha mintgrønne vegger, en deilig farge, men kanskje kommer jeg til å bli lei, kanskje må det bare være hvitt. Jeg håper jeg klarer å teipe så bra at det ikke kommer noen ujevne kanter eller farge på listene. Jeg har knapt malt innvendige rom før, men nå tenker jeg på det.

Jeg glemmer at det ligger stabler av halvleste bøker på pulten min, bøker jeg forlot da eksamen nærmet seg, som jeg nå kan vende tilbake til. Jeg glemmer at jeg har en sykkel med et punktert dekk, at jeg nå endelig har tid til å lære meg å fikse det. Jeg løper ikke heller, tar en hviledag. Alt skal jeg gjøre i morgen i stedet, når jeg kommer på det. Når jeg kommer på at sykkelen står der, når jeg kommer på at bøkene ligger der, når jeg kommer på at jeg skal delta i et løp. Først er det bare en dag i mellom.