Bøkene jeg leste i oktober

PROSA
1. FUGLANE av Tarjei Vesaas
2. IRR! GRØNT! av Dag Solstad
3. ILDFUGLEN av Hedda R. Robertsen
4. JENNY av Sigrid Undset
5. KALLET - ROMANEN av Hanne Ørstavik
6. MENNESKET OG MAKTENE av Olav Duun
7. BARTLEBY, THE SCRIVENER av Herman Melville
taylor
SAKPROSA
8. HVIS JEG FORSVINNER, SER DU MEG DA? av Kristine Getz
9. RETT VEST av Morten A. Strøksnes
10. ANSWERED PRAYERS av Truman Capote
swift
DRAMA
11. DEATH OF A SALESMAN av Arthur Miller

TEGNESERIE
12. JAG ÄR DIN FLICKVÄN NU av Nina Hemmingsson
13. LAIKA av Nick Abadziz
--

DEN BESTE BOKA
Fuglane, som jeg har gjenlest. Første gang jeg leste den var jeg seksten og det var den samme følelsen og stemningen jeg fikk nå. Ellers, av bøker jeg ikke har lest før: Rett vest av Morten A. Strøksnes. Jeg hørte rykter om at han i disse dager er ute med Tequiladagbøkene, en reiseskildring fra Mexico, Texas og New Mexico. Den gleder jeg meg veldig til å lese. Elsker Texas, elsker New Mexico, elsker Mexico, elsker tequila! I tillegg likte jeg både Death of a Salesman og Jenny godt, gren jeg litt på slutten av Laika, og ble positivt overraska over Hanne Ørstavik. Så må jeg heller ikke glemme at jeg hadde noen fine litteraturopplevelser med 'levende bøker' på biblioteket. Alt i alt en god lesemåned ser jeg! Lite å klage på. 

DEN KJIPESTE BOKA
Jag är din flickvän nu av Nina Hemmingsson. Ok at hun gjør et godt portrett av et deprimert menneske, men jeg liker ikke at portrettet av et deprimert menneske går hånd i hånd med mannshat. Jeg kan ikke fordra mannshat. Vent, nå er jeg ulogisk. Valerie Solanas i Drömfakulteten er jo mannshater og ikke akkurat et lykkelig, tilfreds menneske, det betyr jo langt i fra at jeg misliker boken. Det er jo en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Der faller mitt argument for hvorfor jeg ikke liker Jäg är din flickvän nu. Jeg tror kanskje det er fordi Valerie Solanas ikke finner seg i noe, mens hovedpersonen i Jag är din flickvän lar seg "undertrykke". Hun klager over ting som at hun må sitte på fanget til gutter som hun treffer, eller at hun må barbere seg under armene o.l., men... hvem er det som tvinger henne til det? Hvis hun hater de tingene så mye, hvorfor lar hun ikke bare være? Hvis det er dét som gjør henne så sint (og det tror jeg når jeg leser denne tegneserieromanen), så føler jeg ingen sympati for henne. Jeg synes bare hun er patetisk. 

Høst i Berlin

I fjor på denne tiden av året var kjæresten min og jeg i Berlin. Jeg postet noen innlegg om turen i ettertid, men i fare for at det skulle bli too much, lot jeg være å poste det siste bildeinnlegget jeg lagde. Nå er det lenge siden jeg har snakket om Berlin, så jeg tenkte jeg skulle poste det innlegget. Her er det:

Etter at vi hadde vært på DDR-museet satte vi oss i en elvebåt på Spree. Der drakk vi Glühwein mit Schuss. Det er varm rødvin med krydder og sprit. Serveringsmannen spurte meg på tysk hvilken Schuss jeg ville ha og gav meg flere alternativer, men det eneste alternativet jeg skjønte hva han sa var rom, så jeg sa bare Rom, bitte! (Ikke at det gjør noe, jeg elsker rom, det er jo favorittspriten min.) Jeg tror kanskje det er litt gløgg med vin-ish, men jeg vet ikke for jeg har aldri smakt gløgg med vin. I hvertfall, så drakk vi Glühwein mit Schuss og kikket på neue und alte Berlin mens vi hørte guiden snakke på tysk.

Vi tok noen bilder.

Her er Humboldt Box.

Vi tok bilde av noen heisekraner. Heisekraner er noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av høsten. Høsten er også noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av en togstasjon. Store, tyske togstasjoner er også noe av det fineste jeg vet.

Under en bro på Spree.

Vi tok bilde av piletrær.

Og en vegg hvor det så ut som plantene ikke vokste oppover dem, men var malt på.

Vi møtte en annen elvebåt. Den vi satt på hadde bare én etasje.

Vi så en ugle!

Og vi så en helt svart trailer med påmalt, rød arabisk skrift og lurte veldig på hva for en trailer det var.

Vi så en mann i en liten båt.

Vi så en isbjørn på en båt.

Gjett hvilken by! Aten? Nei, Berlin!

Gjett hvilken by! Paris? Nei, Berlin!
kako

En annen dag var vi på det tyrkiske markedet og spiste tyrkiske pannekaker og nylagde børek (vi så på når de lagde dem). Etterpå spiste jeg hjemmelaget Pfefferminze und Banane-eis. Peppermynte er det beste jeg vet!

Vi så en kuppel.

Og tok bilde av oss selv fordi jeg mente det var synd at vi nesten ikke hadde noen bilder av oss sammen.

Vi så på tog og trikk.

Her er jeg på Humboldt Universität på kvelden.

Vi så en politibil fra Los Angeles, som så litt malplassert ut i et høstdekket Kurfürstendamm sammen med en haug tyske biler. Det er jo sommer hele tiden i LA, og ingen kjører vel Mercedeser og BMW-er der.

Levende bøker

Tidligere i høst skrev jeg en oppgave om Herman Melvilles langnovelle Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall Street. Med andre ord ble jeg godt kjent med den. Jeg bestemte meg derfor for å låne den som levende bok på biblioteket. For der, på Bergen bibliotek, har man den siste uken kunnet gå i en skranke og låne en "levende bok", dvs. et menneske som har lært seg hele bøker utenat.

Så, jeg lånte Bartleby, the Scrivener, og vi satte oss i et hjørne av biblioteket og hun begynte å fortelle, som om det var hun som var bokas førstepersonsforteller. Og det var imponerende, og ikke minst en fin opplevelse. Jeg la merke til ting i novella jeg ikke hadde tenkt på før. Og jeg, som hater lydbøker fordi jeg blir så rastløs av dem, satt helt i ro og bare lyttet for en gangs skyld. Det er sjelden kost. Etterpå fikk jeg lyst til å låne enda en "levende bok", kanskje jeg går og låner Kjell Askildsens Thomas F's siste nedtegnelser til almennheten (som også er et verk jeg har et nært forhold til) i morra, eller/og Truman Capotes Answered prayers på lørdag. Til alle som befinner seg i Bergen for tiden, kan jeg bare anbefale dere å gjøre det samme. Det er mulig i to dager til!

RETT VEST av Morten A. Strøksnes

Det finnes en haug med filmer og litteratur om å reise gjennom USA, og bra er det, for jeg blir visst aldri lei. Denne gangen har jeg lest Morten A. Strøksnes reiseskildring av veien fra Boston til Los Angeles. Tidligere i høst leste jeg Simen Kartvedts Vest for Eden, også en skildring av en reise fra øst til vest. Men mens Kartvedt stoppet ved de mest opplagte byene (og stedene) og skrev om dem, har Strøksnes i tillegg besøkt de mindre stedene, byer jeg aldri før har hørt om, og om bensinstasjonene, naturreservatene, om prærien, om rancher og menneskene der, om elver, indianere, hester, om jernbanen og Walmart. Strøksnes kjører og kjører, stopper, og han snakker med folk overalt. Han ender opp på feil kant av Detroit (men som han sier, finnes det egentlig noen riktig side av Detroit?); han spiller bort en haug med penger i Deadwood, et slags Las Vegas i miniatyr; han havner på en anti-Bush-fest i Salt Lake City, hvor han btw møter en haug med mormonere; går seg vill oppe på et fjell, men blir funnet av noen campere; besøker og skriver om The Black Hills, som ble lovet å være i indianernes eie for all eternity - helt til det ble oppdaget gull der. Samtidig skriver Strøksnes troverdig om de historiske hendelsene knyttet til stedene han besøker, med et nyansert blikk, i motsetning til Kartvedt i Vest For Eden, hvor jeg stadig vekk måtte stille spørsmål ved alle anekdotene og det som virket mer som halvsannheter enn virkelige fakta. Flere av tingene var det ingen referanser til heller. Det var syltynt og jeg kunne ikke la være å tenke at det var slett arbeid. Strøksnes derimot, har, uten å kommmentere med syrlige, europeiske USA-fordommer bak, skrevet en interessant og lærerik bok om vanlige amerikanere og myten Amerika, krydret med litterære referanser. Et Amerika som finnes langs veien, landet hvor alt er større enn her. Jeg har bare den amerikanske forfatteren og borgerrettighetspionéren Henry David Thoreaus ord om Amerika gjennom Strøksnes, men nevner dem likevel: Thoreau skriv at månen -- og sola -- ser større ut i USA enn i Europa. Lufta er klårare, himmelen verkar høgre. Torebraka har meir smell, lyna er skarpare. Fjella er høgre, elvane braiare og meir frodande, innsjøane, er større, skogane djupare. Og det er rart, men det er sant, himmelen ser høyere ut der, og himmelen er så blå som jeg aldri verken før eller siden har sett. Mens jeg leste boka, foruten å stadig vekk fortelle om det jeg leste til kjæresten min som lå i senga mi med mac-en, kjente jeg en lengsel etter å igjen sette meg i en bil og kjøre ut på highway-en og drikke kaffe langs veien. Apropos det skriver Strøknes om 'service areas': Eg stansar for å fylle bensin, for å få meg ein kopp kaffi eller noko å ete, for å finne eit motell - eller kanskje alt dette på ein gong. På vegen ser eg hundre slike plassar kvar dag. I utgangspunktet er dei uinteressante. Men dei er så uinteressante at dei overskrid alle grenser og blir mystiske. Dei er overalt, dei er kvardagen til svært mange folk. Deretter skriver han om svina Walmart, ikke hyggelig lesning, men interessant.

Rett vest er et prosjekt som det ikke går rett vest med. Strøksnes fanger Amerika-myten. Mens Vest for Eden føles som en samling brokker uten sammenheng med hverandre, er det en fin helhet i Rett vest. Stedene glir inn i hverandre, som nettopp når man kikker ut av bilvinduet og kjenner på avstandene mellom sted til sted, på verdens størrelse, fremfor f.eks. en flyreise, som kan gi inntrykk av at stedene i verden ikke er knyttet til hverandre, men uavhengige øyer, verdener uten sammenheng med hverandre. Jeg minnes da jeg var et veldig lite barn og så for meg hvert land i verden som sin egen planet, og mellom hvert av disse landene var det en hengebro (som forøvrig så ut som veldig store versjoner av Varoddbroa i Kristiansand alle sammen). Av og til lurer jeg på om det ikke er slik noen mennesker tenker at verden er. Poenget er: folk burde reise mer på jorda, på veien, og ikke tenke så mye på stedene de skal nå.

Enn så lenge, mens jeg venter på at tiden for å sette meg i en leiebil med automatgir er inne, får jeg nøye meg med å gå på kino og se filmatiseringen av Jack Kerouacs moderne klassiker On the Road. Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur har jeg allerede lest, hvis ikke hadde jeg anbefalt den også.

In United States there is more space where nobody is than where anybody is. That is what makes America what it is. 
- Gertrude Stein

Bokfrokost lvi

Bokmagasinet og Klassekampen.
müsli, tyrkisk yoghurt, fiken og banan.
grønn te.
grapefruktjuice.

KALLET - ROMANEN av Hanne Ørstavik

For et års tid tilbake leste jeg Ørstaviks 48 rue Defacqz. Etter det skulle jeg ikke lese Hanne Ørstavik igjen noensinne. Så bestemte jeg meg for å ta emnet Nordisk litteratur etter 1900 nå i høst. På pensumlista var kallet - romanen. Hvis den var noe i nærheten av 48 rue Defacqz, skjønte jeg ikke hva den gjorde der, for alle norske debutantforfattere som har gått på skriveskoler skriver sånn, og jeg hater det. Svevende og med vage skikkelser, en haug med gjentagelser alá: Ja, det var slik det var, det var sånn det skulle være, ja, sånn skulle det være, det kunne ikke være på noen annen måte, ja, det måtte være sånn, javisst, det var ingen annen mulighet, det var sånn det var osv. Ja, vi forstår at det var sånn det måtte være. Dag Solstad skriver også litt sånn, av og til, men han har i hvertfall noe å si ved siden av. 48 rue Defacqz var en haug med ingenting. Bare noen skikkelser som bodde i en fransk by, Paris antok jeg, men det var egentlig ikke noe i boka som gjorde at det måtte være Paris, i så fall har jeg glemt det. De bodde i en leilighet og det var en masse tanker, men om hva? Jeg vet ikke. De gjorde ingenting. En hel bok om det! Misforstå meg ikke, jeg kan godt like bøker om ingenting. Jeg kan godt like bøker om mennesker som bare sitter på kjøkkenet og drikker kaffe, om mennesker som vandrer rundt i byen på måfå. Men i 48 rue Defacqz gjorde de ikke dét en gang. Med andre ord, jeg gledet meg ikke til å begynne på kallet - romanen. Jeg antok den skulle gå i lignende baner.

Småklagende begynte jeg på kallet - romanen mens jeg satt og fortalte kjæresten min som satt i sofaen om hvor dårlig 48 rue Defacqz hadde vært, som en radio i bakgrunnen. I begynnelsen var jeg forutintatt. Det er bare tanker her, en masse ikke noe, akkurat som 48 rue Defacqz. Jeg leste etterhvert videre for meg selv. Jeg vet ikke hvor i boka det hendte at jeg la bak meg alle mine fordommer og bare lot meg flyte med. Sammen med hovedpersonen som drar til Paris (denne gangen er det Paris) på et oversetterstipend, sammen med henne i tankene. Hun sitter et sted i Paris (på et hotellrom?) og snakker med Bill som intervjuer henne til et litteraturmagasin. De snakker om litteraturen og det å skrive. Innimellom kommer det passasjer hvor hovedpersonen bare tenker; hun tenker på sin pappa som hun er så glad i, hun tenker på sin datter, hun tenker på han som hun har skilt seg fra, og ikke minst tenker hun på sin farmor som hun har tenkt til å skrive om. Farmoren hennes som var misjonær i Kina. Historien om hvordan hovedpersonen ikke klarer å skrive om farmoren sin, går som en parallell til historien om farmoren som får dette kallet om å dra til Kina og misjonere. Det er opplagt, selvsagt, at det snakker sammen med kallet om å skrive.

Hovedpersonen (et jeg) får ikke til å skrive om farmoren. Hun er forfatter, hun har skrevet mange bøker, men nå får hun det ikke til lenger. Farmoren drar til Kina som misjonær etter mye om men. Så gifter hun seg. Hun er ikke lenger noen misjonær. Noe annet gikk foran kallet. Hun giftet seg og fikk barn. Men er ikke det også en viktig oppgave, tenker hun på. Eller er det hovedpersonen som tenker på at farmoren kanskje må ha tenkt dette? Hun har tilgang til dagbøkene til farmoren, men sier et sted at de ikke ligner typiske dagbøker, at de er mer beskrivelser, logg-aktige tenker jeg. Hvordan kan hun da vite hva farmoren har tenkt? Det er ikke sikkert hun vet det. Hovedpersonen har også blitt tvunget til å ta valg. Det er som om hun kunne levd i en evig tilværelse av avstandsforhold, før S. sier til henne at hun må velge. Vil hun være sammen med ham eller ikke, og vil hun det skal det være på ordentlig. Ikke noen flere mellomting. Hun velger ham. Så får de et barn. Om det er dette som gjør at hun ikke kan skrive mer, det vet jeg ikke. Kommer skrivesperren etter dette, eller har hun skrevet bøker i mellom disse hendelsene?

Dette tenker jeg ikke på før jeg er ferdig med boka. Mens jeg leser den bare er jeg med, i en flyt av språk, jeg er med på hoppene i tanker, de forskjellige tankene, de forskjellige stedene, som på mange måter virker vage, og kanskje litt svevende, disse overgangene. Men det gjør ikke noe her.

En ting jeg derimot tenkte på, var at jeg en gang hadde en bekjent (en bekjent langt uti periferien) som sa hun skulle dra ut på misjonsreise. Hun hadde hatt en misjonsoppvekst, kunne en haug med språk, og alt det der. Det var altså ikke bare tull. Så traff jeg henne igjen, lenge etterpå, kanskje ett og et halvt år etterpå eller noe sånt. Vi lurte begge på hva den andre gjorde. Jeg spurte om hun hadde blitt misjonær. Hun hadde ikke det. Hun hadde ombestemt seg. Jeg husker ikke hva det var hun skule gjøre istedenfor. Det jeg tenker om det, er at hun kan umulig å ha hatt det som et kall. Det er interessant det med hva som er et kall eller bare noe man kunne tenke seg å gjøre, hvorfor ikke liksom? Jeg ble spurt her (relativt) forleden om det var sånn at jeg bare måtte skrive. Ja, sa jeg. Jeg føler meg uggen hvis jeg ikke gjør det på en stund, eller: Som om jeg har en haug med våte klær i en bag og jo lenger jeg lar dem bli der, jo eklere blir både bagen og klærne. Det beste er å henge klærne opp til tørk med en gang. Hun som spurte meg sa selv at hun ikke hadde noen følelse av at hun måtte skrive, selv om hun var en som skrev, hun skrev noveller og sånt, sa hun. Hun sa at kanskje hun ikke var ment til å skrive, siden hun ikke hadde den følelsen. Jeg vet ikke. For jeg vet ikke hvordan det føles å ikke føle at man må noe (på den måten). Det er ikke sjeldent jeg ønsker meg at jeg bare kunne drite i det. Hvorfor ønsker jeg så sterkt å skrive, skrive, skrive? Jeg får så dårlig samvittighet når det er lenge siden jeg har gjort det, men hvem er det jeg har dårlig samvittighet ovenfor? Det er ingen som dør hvis jeg lar være. Jeg er jo ikke forfatter en gang, jeg har ikke noe publikum å skuffe. Kan jeg ikke bare slutte? Det er mange andre ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Men det går ikke.

Hovedpersonen i kallet - romanen lurer også på dette. Hvis det er sånn at hun ikke klarer å skrive mer, kan hun ikke bare begynne å gjøre noe annet? Hun har jo en utdannelse (i psykologi og sosiologi) til å gjøre andre ting. Det er ingenting i veien for det. Jeg tror hun snakker om bedre arbeidstimer og bedre lønn også. Men nei, hun må skrive denne boka om farmoren sin. Hun må skrive videre.

Om hun får skrevet den? Jeg lar være å si noe om det. Det jeg derimot vil si er at dette er fin roman, denne salige blandingen av tanker, samtaler, minner; om kjærlighet, kunst og identitet. Jeg liker den.

Ta den du, Gert!

Vet du, sa jeg til Bill. Den dagen jeg kan si jeg og ikke kjenne ti forskjellige mulige som duver fram og tilbake, nei, heller: den dagen jeg kan si jeg og ikke høre hvor hult det lyder, som om det synker før det får bli sagt, den dagen jeg kan si jeg uten å tenke på det, uten at det er et spørsmål mer, når det ikke handler om overhodet å få finnes, men at det er helt selvfølgelig at jeg er, da, sier jeg, da trenger jeg ikke å skrive lenger.
   Eller: Da skal jeg skrive om Samfunnet. Da kan jeg skrive om Gaza, om gruvene i Kina, eller trafficking. Da kan jeg gjøre det som en selvsagt ting. Men det har alltid forundret meg at det ikke blir sett på som politisk, også dette. Hva som blir kalt politisk eller ei. Hva som får språk og får finnes som noe felles og viktig, og hva som blir oversett, fortiet og dermed usynlig, noe hver enkelt må streve med, som om det ikke var. Er ikke det et politisk spørsmål? Og er det ikke her litteraturen virkelig er politikk? 

- Fra Hanne Ørstaviks kallet - romanen.

Q & A

Denne spørsmålsgreia har jeg tatt fra Photography & Imaginary Pixies.

Hva kaller folk deg?
Kathleen.

Hva vil du at folk skal kalle deg?
Akkurat det.

Hva gjør du akkurat nå?
Drikker grønn te og hører på Sonic Youth. Lurer på om jeg skal se enda en Godard-film, i så fall blir det den tredje på rad.

Hva vil du egentlig gjøre akkurat nå?
Jeg synes dette er ok.

Hva har du på deg?
Jeans og en svart kashmirgenser.

Hva har du gjort i dag?
Vært på forelesning om Hemingway og nærlest 'The Snows on Kilimanjaro', lest om Karen Blixen og hennes afrikanske farm, diskutert hellige steder i de tre store monoteistiske religionene, svømt, snakket lenge med kjæresten min på telefonen, spist grapefrukt og lest i Klassekampen.

Om du fikk beskrive en perfekt dag, hvordan ville den vært?
Å være syv år igjen.

Hva tenker du når du hører ordet perfekt?
Naturen.



Sommer, høst, vinter eller vår? Hva er best og hva er verst?
Liker forskjellige ting ved alle årstidene. Akkurat nå liker jeg vinteren best, når det snør og alle lyder er tettpakka. Jeg gleder meg til den.

Favoritthøytid?
Jeg elsker søttende mai. Påsketider er heller ikke verst, men jeg feirer den jo ikke på noen som helst måte. Jeg vet bare at det alltid er fint vær når det er påske. 

Det beste du vet?
Å være ute i naturen.

Hobby?
Jeg har ingen hobbyer. Alt jeg gjør, gjør jeg altfor seriøst til å kalle det hobby.

Største skrekk?
Å bli lam.

Hvor vil du være om seks år?
Håper jeg har et hus i villmarka, en hest og en huskyhund.

Hva er du ikke?
Materialistisk.

Hvor er din andre halvpart?
Jeg er et individ, så jeg har ingen halvpart noe annet sted. (Men av og til lurer jeg på om jeg er et splittet modernistindivid.)

Kjæledyr?
Det finns ikke noe annet jeg ønsker meg mer enn det. Å.

Hva skal du i morgen? f
Gå på forelesning og drikke kaffe, spise en god middag jeg har tenkt på i mange dager, løpe, hente kjæresten min på stasjonen.

Og på fredag? c
Kanskje jeg skal drikke gin & tonic og gå på slippfest.

Det siste du kjøpte?
De tre siste grapefruktene som var igjen i butikken og en kartong kefir.

Hva leser du akkurat nå?
Å, en haug med bøker.

Hvilken film så du sist?
Bande à part.

Favorittfag på videregående?
Religion og etikk, naturfag, biologi og sosialkunnskap. 

Favorittfrukt?
Mango!

Noen du syns er kjekk/pen/vakker?
Pål Sverre Hagen er kjekk. Jamie King er pen. Natalia Vodianova er vakker. Alexa Chung er pen og vakker.

Blir du fort sjalu?
Ja, på folk som er like gamle som meg og har suksess i noe jeg skulle ønske jeg hadde suksess i. Da begynner jeg å oppføre meg litt sånn som Hannah i Girls. Når hun går på lanseringsfesten til debutboka til nemesisen sin fra alle skriveskolene hun har gått på.

Hvilke typer gutter faller du for?
Faller ikke for noen på generell basis. Det er individet som teller.

Hva ønsker du deg til bursdagen din?
Ønsker meg en Star Wars-T-skjorte og de råkostfrokostblandingene på helsekostbutikkene som jeg ikke har råd til, spesielt den av kakao og blåbær.

Bokfrokost lv

ja
eple, kefir, svisker og müsli.
grønn te m/sitron.
kallet - romanen av Hanne Ørstavik.

   "I can't listen to it," he said. "Talking is the easiest. We quarrel and that makes the time pass."
- Fra Ernest Hemingways novelle The Snows of Kilimanjaro

1. Menneske.
2. Bøkene.
3. Naturen.

   Rekkefølgja har ingenting å seie, dei tre er fullt likeverdige. Eg prøver å tenke meg at det eine festet losna, så eg hadde berre dei to andre. Det går ikkje. Tenke seg å stå utanfor det rike og vanskelege samspelet menneske imellom, eller ikkje å kunne gå til naturen etter trøst, kvile og stimulasjon, eller ikkje å ha bøkene å kunne gå inn i og komme tilbake frå med klarare blikk og rikare kjensle enn før -- i alle tilfelle ville resultatet bli en mangelsjukdom som var til å visne bort av. 
- Fra essayet Kva livet har lært meg (1967) av Halldis Moren Vessas.

ILDFUGLEN av Hedda H. Robertsen

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet og sterk til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.

Tilværelsen 2

[...]

For ente gang har jeg lest Ett Drömspel av August Strindberg. Jeg har gjort et dyptdykk, lest og skrevet, lest og skrevet, lest og skrevet. Jeg har tenkt på verdens meningsløshet, og det har ikke blitt noe bedre. Verden er bare enda mer meningsløs hos Strindberg. Vi gleder oss til ting, men det blir aldri som vi hadde tenkt oss. Det blir alltid dårligere, sier Strindberg. Jeg er enig med ham. Jeg sier jeg gleder meg til kjæresten min kommer og besøker meg, men at det er en forgeves forventning. Vi krangler jo alltid. Kjæresten min mener jeg er forutintatt. Jeg tenker på stigmatisering. Sier man at en gruppe er kriminelle, kan de likegodt bli kriminelle for alle tror jo de er det uansett. Sier jeg at vi krangler hele tiden, kan vi likegodt krangle, for jeg går jo bare rundt og er redd for at det skal skje. At han kanskje ser noe annet, ser ikke jeg, for hvordan kan han være så blind at han ikke har sett det han også. Jeg går rundt med anspente skuldre og har begynt å røyke igjen. Også er det så kaldt. Jeg vakler mens jeg går. Jeg leter etter tegn fra oven, selv om jeg ikke tror. Jeg tror ikke på noe. Jeg tror ikke på noe bortenfor, jeg tror ikke på noe over, jeg tror ikke på sjela, jeg tror ikke en gang på kjærligheten. Det er bare tull alt sammen. Jeg går på to litteraturarrangementer på rad, men får ikke med meg noenting. Bortsett fra hun som er debutant og sier at hun har skrevet en bok, en diktbok, om broren sin som døde i en billulykke. Og at nå, mens den skulle slippes, hadde hun nettopp opplevd en til, en billulykke til, som en annen hun var veldig glad i hadde vært i. Hun hadde sittet på intensiven på Ullevål i tretten dager, sa hun. Jeg tenkte det samme kunne skje med meg, så hadde jeg sluppet dette. Samtidig tenkte jeg senere at det var en skammelig tanke. Samtidig med det igjen tenkte jeg at det dummeste jeg vet er når folk sier man må ha respekt for livet, sitt eget liv, for hvorfor det, det er jo meningsløst, det er jo ingen grunn til det, kan noen begrunne det? Nei, det kan de ikke. Med mindre de er religiøse, men jeg er ikke det. Kanskje en gang i uka blir jeg forsøkt stoppet av et menneske med Våkttårnet i armkroken. Jeg rister på hodet og går videre, anspent. Det er ofte de samme som henvender seg til meg hver gang. Kjenner de meg ikke igjen? Husker de ikke at de prøvde seg for noen dager siden? Eller tror de at jeg har blitt mer mottakelig i løpet av noen dager? Jeg er ingen tviler som kanskje kan overbevises. Det finnes ikke noe frø som kan spire. Jeg vet at døden er som før jeg ble født. Simpelthen ikke noe. Og at universet er uendelig og at jeg blir gal av å tenke på det. Istedenfor dødsangst har jeg livsangst.

Den dårlige litteraturen gjør meg deprimert av opplagte grunner, tiden er borte, jeg ble ikke mer opplyst, jeg lærte ikke noe, jeg kjenner et snev av sinne på dårlige redaktører og andre lesere som vil ha det, forakt for det som er dårlig her i verden. Men den gode litteraturen gjør meg også deprimert. Jeg aner ikke hvor mange bøker jeg har lest om mennesker fanget inne i sine egne liv, mennesker som har jaktet etter noe, men aldri blitt fornøyde, mennesker som begår selvmord til slutt, mennesker som mister folk de er glad i, mennesker som lever krevende og dystre liv. Det er ikke noe håp noe sted. De går bare rundt og rundt og rundt, og så til slutt, er det slutt. Samtidig sa jeg til kjæresten min at jeg kan holde ut alt i verden så lenge jeg vet at det ikke er for alltid, så lenge jeg vet at det en dag er over. Jeg kan holde ut å være sulten når jeg vet at middag er klokken syv. Men av og til går ikke planen slik den skal. Plutselig skulle vi ikke spise den maten vi hadde tenkt til å spise, plutselig var det noen som skulle noe annet, plutselig fikk jeg ikke noe svar, plutselig var det ikke middag klokken syv. Jeg kjente en klump i brystet.

MANNEN

till Hustrun.

Min sällhet är så utan gräns att jag önskade dö

...

HUSTRUN

Varför dö?

MANNEN

Emedan mitt i lyckan växer ett frö till olyckan; den äter
sig själv som eldslågan – den kan icke brinna evigt utan
måste slockna; denna förkänsla av slutet förintar sällheten
mitt på höjdpunkten

--

Fra Ett drömspel av August Strindberg. .

Bokfrokost liv

Mennesket og maktene av Olav Duun.
grønn te.
grapefrukt.
baguetter med gulost.

Bokfrokost liii

               

 




















müsli, yoghurt naturell og banan. 

urte-te. 

grapefrukt. 

the Paris Review, hvor jeg bl.a. har lest novella Man-Boob Summer av David Gordon, som jeg likte veldig godt og som gjorde meg glad fordi jeg har lest så mye middelmådig og uinteressant i det siste at litteraturen fortonte seg som noe trist og meningsløst, men altså ikke nå lenger, hvilket var svært oppfriskende!

Add a comment

Ingen kvinne har født det barn hun drømte om da hun gikk svanger. – Ingen kunstner har skapt det verk han så for seg i unnfangelsens stund. – Og vi lever sommer efter sommer, men ingen er den vi lengtet mot, da vi bøyde oss og plukket de våte blomster under vårens stormbyger. –

   Og ingen kjærlighet ble slik som de drømte den, da de kysset hinannen første gang. 

- Fra Sigrid Undsets Jenny

En helg i Amsterdam, del 2

Hotellfrokost! Noe av det beste jeg vet.
grape

På lørdagen syklet vi.
rød

Spinoza og jeg. 
filosof

Vi syklet til Rijksmuseum og så på Rembrandt-bilder.
night watch

Vi så også noen fancy blomstervaser med flere etasjer.
porselen

Svart tulipan. Jeg tenkte med en gang på den Mummitroll-episoden hvor de lager et blomsterbed som ser ut som Mummimamma når man ser det fra en høyde, og på at de har litt problemet med veska hennes, for den er svart, og finns det svarte blomster? Ja, det finner de til slutt, men jeg tror det var roser og ikke tulipaner.



Savnet katt.
oransj

Den savnede katten hadde ikke søkt seg til de kinesiske kattene i China Town.
vinke

En veldig stor riskoker.
gul

Det var skikkelig vanskelig å gå rundt i Amsterdam. Jeg hadde konstant frykt for å bli påkjørt av en syklist.
statis

Kaffe på en takterrasse.
ly

Venter på at andre skal bli like klare som meg til å gå ut og spise festmiddag.



Sykt fint navn på et konsertsted. Melkeveien. Der så vi El-P. Prøvde forgjeves å få min eldste bror med, men han hører visst ikke på rap, bare Justin Bieber.
melkweg

Hotellfrokost 2.
brie

Gikk forbi et sted som lignet Tangen i Kristiansand. 
ok

På søndagen dro vi på Nemo Science Center. Anbefales! Et av de bedre vitenskapsmuseene jeg har vært på. 
kult

Der så vi et slangehjerte.



En hestehjerne. (Som forresten var overraskende lite.)



Foster på glass av siamesiske tvillingaper. Det var en haug andre fostere på glass også, men har skjønt at det nesten bare er jeg som synes sånt er spennende. Hører forresten med til historien at mens jeg studerte en haiehjerne på glass et lite stykke ved, kom det ei liten jente inn i rommet og begynte å hyle da hun så dette.



Kroppsvarmespeil. Noe av det gøyeste jeg vet.
ip

Vanlig speil.
på brygga

Noen ballonger i et tre. 
ikke røde

En ku på taket av en husbåt. 
mø

Marco Polo og jeg venter på gnocchi.