Et barndomstraume

De fleste bøkene jeg eier er engelskspråklige - og det er absolutt ikke fordi jeg foretrekker engelsk. Det er fordi de som oftest ikke er å få tak i på biblioteket. For sånn generelt foretrekker jeg norsk. Det er faktisk favorittspråket mitt, bare fordi det er mitt. Her en dag leste jeg i NyTid om minoritetsspråklige - hvem er egentlig det? Jeg leste at det er forskjellige regler for hvem som er det etter hvor i landet man befinner seg. Noen steder må man i minoritetesspråklig norskklasse når man har én forelder som er utenlandsk - uansett om den forelderen er svensk eller somalisk og uansett om norsk er det språket man snakker hjemme. På min barneskole da jeg var liten gjorde de ikke det en gang. Der praktiserte de "hun ser litt ut som om hun er utlending, vi putter henne inn i en norskklasse for minoritetsspråklige". Det vil si at siden jeg har en norsk forelder og en forelder som er utenlandsk, puttet de meg i en minoritetesspråklig norskklasse. Og dette hadde det vært en liten rettferdighet i hvis de også hadde puttet min venninne med en norsk far og en dansk mor i samme klasse, men nei. Er man halvt norsk og hvit slipper man, er man halvt norsk og litt mørkere i huden må man.

Jeg måtte altså gå i en minoritetesspråklig norskklasse i tre uker da jeg begynte på en ny skole i femte klasse - selv om norsk er det eneste språket jeg er vokst opp med hjemme. Tanken på dette var helt forferdelig og jeg gråt og gråt og gråt og skjønte ikke hvorfor jeg måtte det, jeg som kunne norsk. Jeg som tilogmed kunne norsk bedre enn mange av mine helt norske medelever. Jeg hadde en følelse av at de tok fra meg noe av det viktigste i mitt liv. Dette skjedde nemlig da jeg var sånn 9-10 år, og da hadde det allerede gått 3-4 år siden jeg lærte meg å lese og bestemte meg for å bli forfatter. Nå er jeg snart 22 år og jeg husker dette ennå; jeg kjenner hvor vondt det gjør at ingen gidder å høre på meg når jeg prøver å si at jeg kan norsk, ikke bare kan jeg det, men det er det jeg kan best her i verden! Jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan ta saltomortaler i gymmen, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan sykle, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn hvor mange brødskiver med sjokade jeg kan spise på likt, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan spille piano, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn mange i klassen min, i hvertfall lese, for det er ingen jeg vet om som leser så mange bøker som jeg! Og likevel putter de meg i en norskklasse for minoritetsspråklige!

Jeg husker jeg har tårer i øynene i storefri før klokken ringer inn og jeg skal i min første norsktime for minoritetsspråklige. Jeg som fra før av synes vanlige norsktimer er pissenkle og kjedelige, skal straks få det enda mer kjedelig i en norsktime for folk som ikke kan norsk. I tre uker må jeg gå i den klassen og svare på spørsmål av typen om det er dobbel konsonant i ordet 'sykle', eller om det bare er én. Jeg kan alle svarene, men jeg gidder aldri rekke opp hånda fordi det føles nedlatende å måtte svare på noe som (for meg) er så opplagt. Jeg svarer bare når jeg blir spurt. Inni meg bygger det seg et hat mot læreren vi har i dette faget, for jeg vet at det også er hun som har ansvaret for at alle de minoritetsspråklige som begynner på skolen får lært seg norsk, og denne arrogansen hun har vist ved å ikke en gang sjekke om jeg kan norsk, og det faktum at hun bare har oversett at jeg heter Hagen til etternavn og har en norsk far; jeg kan ikke utstå det. Min skepsis til sosialarbeidere sår sitt frø her.

Hva jeg egentlig kunne ha trengt var en opplæring i min mors språk. Et språk jeg ikke kan. Jeg kan telle antall indonesiske ord jeg kan på mine egne hender.

Og det jeg altså leste i NyTid var at det tydeligvis fortsatt er mange steder i Norge hvor de praktiserer det på denne måten, hvor en  person godt kan snakke og skrive norsk flytende og bo i et hjem hvor norsk er det som snakkes, men likevel være satt under båsen 'minoritetsspråklig' - og at det er feil. Jeg kjente meg med ett ikke så veldig alene lenger, men det er uansett ikke poenget. Jeg skulle bare fortelle dette for å poengtere hvordan norsk er så dypt forankret i min identitet, altså språket i seg selv. Nasjonalitetsfølelsen er det så som så med, jeg bryr meg ikke om den. Jeg bryr meg om at mine skrivekunnskaper ble satt i tvil, og det taklet jeg ikke fordi jeg allerede som 9-åring hadde staket ut mitt fremtidge yrke, et yrke hvor man må kunne språket sitt ut til fingerspissende. Også bare ... tar de dette fra meg og det er helt forferdelig. For hva skulle jeg gjøre med livet mitt da, uten språket? Det var en dyp fornærmelse at noen kunne så tvil over språket mitt - og en maktesløshet over at jeg ikke kunne gjøre noe for å få dem til å skjønne at jeg ikke hørte til i denne klassen.

Nå er jeg klokere av livet, i hvertfall klokere enn en 9-åring. Hadde jeg hatt noen mulighet skulle jeg fortalt henne at hun ikke skulle gå dit etter storefri, til den første timen. Jeg skulle sagt at hun kunne gå til den vanlige norsktimen, at hvis noen sa til henne at hun skulle gå i de timene hun ikke hadde noen reel grunn til å gå i, så skulle hun slå seg vrang og nekte det. Helt til noen hørte på det hun hadde å si. Og det ville vært snill pike-versjonen, for hvis hun heller ville ha skulket og satt seg i gymgarderoben og lest en bok, så skulle hun gjort det. Det var ikke noe å lære i norsktimene før ungdomsskolen uansett. Jeg skulle ha sagt Du lærer mer av å lese bøker. Og siden, når noen konfronterte henne med dette, sagt at hun skulle fortsette å skulke helt til folk ville hørt på hva hun hadde å si. Så kanskje hadde jeg ikke vært like sinna den dag i dag når jeg tenker på dette og kjenner at hendene mine knytter seg til to knyttenever og jeg merker at jeg må begynne å tenke på noe annet for ikke å knuse mine sammenbitte tenner bare av min egen kjevekraft.