Skriblerier i kantina

Kantina er mitt nye yndlingssted. Egentlig går jeg først dit for å spise noe mat, det er derfor jeg går dit i utgangspunktet. Suppe + brød + smør til tretti spenn f.eks. Men det viktigste, og det beste, med kantina, er alle historiene jeg får hørt. Jeg lytter ikke med vilje, tenker ikke hør etter nå; stemmene til menneskene rundt meg bare når meg. Jeg hører folk snakke om bøker. F.eks. hørte jeg to fyrer snakke om hvor vanskelig Mrs. Dalloway er å lese, hvorpå jeg nikket meg enig (inni meg) siden da jeg prøvde meg på den sist, gav jeg opp etter tre sider. Nå, derimot, har jeg begynt på den på nytt (fordi den er pensum), og nå liker jeg den. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg leste tre sider av dem og gav opp, den er jo ikke vanskelig å lese i det hele tatt! Kanskje mitt litterære jeg, min mottagelighet, har vokst. Jeg tror nemlig jeg var søtten år da jeg plukket den opp sist og gav meg etter tre sider. Søtten år, det er seks år siden. Nesten en tredjedel av livet mitt. Nå leser jeg meg gjerne gjennom resten av Virginia Woolfs forfatterskap.

I kantina hører jeg også ekteskapsstrabaser. Neida. Men drama er det. En gutt kommer opprømt inn i kantina og setter seg sammen med de to vennene sine, ei jente og en gutt; han sier at det han nå skal si, det må de ikke si til noen. (Jeg derimot, jeg skal komme til å skrive om det.) Det handler om at han har tatt kompisens nylige eksdame i senga til en av kollektivkameratene sine. A slo opp med B som denne morgenen lå i senga til C som er kompis med A. Dere må ikke si noe, sier gutten som har observert det hele. Jenta derimot sier: Du er nødt til å fortelle det til A. Gutten: Nei, dette blander jeg meg ikke opp i ass. Jeg bare så det og måtte fortelle det til noen. Nå later jeg som jeg ikke har sett det, de må finne ut av det sjæl. Jeg tenker at dette var mye drama for ikke noe. A og B har jo slått opp. Og hvis ingen sier noe, så blir det jo aldri noe problem. For det man (A) ikke vet, det har man (A) ikke vondt av. Dessuten har ikke en gang B og C ligget sammen, gutten bare så B ligge i senga til C. Jeg skjønner ikke hva som er så opprørende med det. Det er så ille at de må på Opera og ta seg en øl. Jeg tenker at jeg vil hjem og lese tegneserier og engelske pockettbøker (på Kindle) under dyna, snufs, snufs. Men det går ikke, for jeg sitter jo her fordi jeg venter på en enda en forelesning om antikken mens jeg drømmer om å drikke ouzo i Hellas (ikke en umulig drøm, snart kommer alt til å være gratis der borte) og bruker opp den resterende strømmen på laptopen slik at jeg er nødt til å skrive notatene mine for hånd under neste forelesning.