Samtale om geografi

Jeg skal flytte fra Bergen, sier jeg til A på Café Opera, noe av det mest bergenske jeg vet, i hvertfall for oss som ikke er fra Bergen, virker det som. Jeg må nesten hviske det til henne der jeg sitter, jeg tørr ikke si det høyt at jeg heller vil bo i Oslo. Bergen er så mørk, sier jeg, lent over en kopp kaffe mellom to forelesninger. Mørk, hva mener du med det? Det er skygge her hele tiden, solen er bak et fjell mesteparten av tiden. Også jeg, jeg som har sagt hele tiden at jeg ikke bryr meg noe om været, jeg som skryter på meg av at ikke noe vær holder meg inne hvis jeg hadde tenkt til å gå ut, jeg som lirer av meg frasen det finns ikke dårlig vær, bare dårlige klær med jevne mellomrom. Men Oslo ligger også nede i et dyp, sier A. Ikke på samme måte, sier jeg, den er ikke klaustrofobisk, med alle disse fjellene rundt seg. Disse fjellene som jeg ser opp på hele tiden med en ærefrykt jeg sjeldent ellers føler på, hver dag, hver eneste dag jeg tar banen ser jeg opp på Ulriken og tenker at det ikke finns noe vakrere enn disse fjellene; likevel vil jeg flytte fra dem, de føles ikke ut som hjemme, det er noe uhyggelig, jeg føler meg liksom slukt inn i noe, og gatene, gatene, de er så trange, gatene som først er små og koselige blir siden trange og klaustrofobiske, og man ser aldri horisonten, men det sier jeg ikke, jeg er redd for å bli møtt av Ja, men den ser man ikke i Oslo heller, hvis det er sant, det har jeg aldri tenkt på, kan man se horisonten derfra, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg aldri plages av at det er trangt i Oslo, det har jeg ikke gjort. Det er andre ting som plager meg der, men ikke trangheten, så lenge man ikke går rundt med forventninger om at man befinner seg i en storby, så lenge man ikke setter Oslo i samme boks som andre hovedsteder, så lenge man holder seg bevisst at vi befinner oss i et land med knappe fem millioner innbyggere, slik at man ikke forventer så mye av Oslo, da er det greit, ja, da er faktisk Oslo en fin by.

I stedet sier jeg:
- Det er nesten ingen utlendingsjapper her.
- Men jo flere av utlendingsjappene, jo flere av utlendingene, sier A.
- Ja? sier jeg, uforstående, glemmer at jeg kjenner noen som faktisk tenker det på den måten, men det gjør jeg visst.
- Jeg var oppe på Fløyen på søndag, sier jeg. Jeg må helt opp dit for å se sola.
A rister på hodet. Denne byen er jo perfekt. Oslo er en møkkaby.
- Men Oslo er rett rundt svingen fra Kristiansand, sier jeg.
- Pfft, det tar jo åtte timer mellom de to!
- Hæ, nei, hva snakker du om, jeg har tatt den strekninga hundre ganger, det tar jo fem timer med BUSS!
- Nei, det tar jo tre timer bare til Kragerø, sier A.
- Hvor lenge siden kjørte du til Kragerø? For det har kommet en ny motorvei mellom Oslo og Kristiansand nå, med fartsgrense 120.
- 120?! Nei, det finns ikke Norge!
- 100 da, 100! Jeg mente 100! Dessuten reiste du sikkert til Kragerø i sommerferien, og det er jo en annen sak.

Siden sier jeg at det er ikke snø her, men det er det i Oslo, jeg sier at når jeg flytter til Oslo skal jeg begynne å stå på ski igjen, da skal jeg kjøpe meg et par ski og stå på ski i marka hver eneste helg, og så pffter A på meg, for det forstår hun ikke, hvorfor noen velger å bevege seg ute i snøen frivillig, hun sier det er henimot femten minus der borte nå, og jeg sier ja, ja, er ikke det fint, i motsetning til det stadige skiftet mellom minus og pluss her, slaps og is i det uendelige, og ikke noe snø, bare kalde gufs av vinden.

Siden trasker vi opp trappene foran Johanneskirken, hvor jeg ser livet mitt passere i revy hver gang fordi jeg hver gang jeg går opp trappene der tenker tenk om jeg faller her, tenk om jeg faller her, noe som gjør at jeg sjeldent går dem, jeg pleier å unngå dem, går heller opp til universitetet fra den gata som krysser Nygårdsgaten og som Kvarteret ligger i, hvor jeg av og til tenker på et studentliv som jeg ikke har, og på en gutt som jeg var forelsket i for lenge siden, da ville jeg så gjerne til Bergen. Bergen, Bergen, Bergen, der skulle jeg bo.