Planetene

Jeg sitter i Grieghallen, er kanskje den eneste kvinnen her som er her uten en mann/kjæreste, hører det filharmoniske orkester fremføre Gustav Holsts Planetene til de nyeste NASA-bildene på storskjerm. I det den voldsomme musikken til Mars kaster seg ut i rommet, tenker jeg på at hver gang noen blir spurt hvilken planet som er favorittplaneten deres, skal alle alltid være så humanistiske og svare Jorda!, og jeg tenker at jovisst er det et kjempefint svar, og jeg tenker tenk, dette er hjemmet vårt hver gang jeg ser bilder av denne klinkekulen tilsynelatende helt alene midt oppi det svarte mørket, hjemmet til oss alle sammen, men likevel synes jeg det er et kjedelig svar, altfor korrekt; jeg tenker at hvis noen noengang spør meg det spørsmålet, så skal jeg svare Saturn, for jeg liker ringene dens. Saturn med ringene sine, den planeten jeg var mest opptatt av da jeg var liten (jeg verken er eller har noensinne vært en humanist).

Deretter tenker jeg på Lars von Triers Melancholia og på at jeg vil se den igjen. Stillbildene og stemningen, Kirsten Dunst som først er kjempeglad og fjollete der hun sitter i limousinen på vei til bryllupsfesten sin, som siden blir mørk og dyster, klar over døden som snart kommer til å ramme dem, som pisker hesten sin fordi han ikke vil løpe lenger, kanskje fordi han er et dyr og alle dyr har en sans vi ikke har, på en måte, er sterkere knyttet til instinktene enn oss. Hesten vil ikke løpe, og Kirsten Dunst, eller rollen som hun spiller da, som jeg ikke kan huske navnet på, blir sint og slår, og Charlotte Gainsbourg (hvis rollenavn jeg heller ikke kan huske), søsteren hennes, ber henne om å la være å slå, stop it!, søsteren som beholder en stoisk ro gjennom filmen, eller som i hvertfall er roligere enn Kirsten, for hun stoler på sin mann stjernekikkeren som mener at planeten (kometen?) Melancholia ikke kommer til å treffe jorden, den kommer til å snu før det skjer. Vi kan leve videre ufortrødent. (Men han tar feil.) Jeg vil se den igjen, tenker jeg, i det musikken til Venus når ørene mine, favorittdelen min av stykket, ved siden av musikken til Neptun. Neptun, som er den siste planeten, hvor jeg tenker, nå er det ikke flere planeter igjen annet enn Jorda, men Jorda kommer ikke, etter Neptun er det slutt, etter Neptun reiser alle musikerne seg opp og mottar klapp, applaus, fra salen, og jeg tenker med en liten skuffelse der jeg sitter, å, nei, Jorda var ikke med.