mandag 31. januar 2011

Bøkene jeg leste i januar

Denne måneden ble jeg omsider student, etter mye om og men, som den Vingle-Petteren jeg er, og jeg har derfor brukt mye av min lesetid på pensum. Likegreit å få inn gode vaner med en gang. Jeg skulle derfor til å skrive at det er grunnen til at jeg ikke har lest så mye skjønnlitteratur denne måneden, men teller så bøkene og kommer fram til at det bare er tull. Jeg har ikke lest særlig færre bøker i januar enn de foregående månedene.

PSYCHE IN A DRESS av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤

Dette er gresk mytologi med en vri, skrevet på en lyrisk måte. Den handler om Psyche som har en far som er filmregissør, en stemor ved navn Aphrodite og en mor som dro sin vei for lenge siden, og Eros som Psyche elsker, men som blir borte fra henne når hun ser på ham i lyset, så hun blir sammen med Hades i stedet og gjennom hele boken føler jeg at vi er konstant på rømmen. Psyche leter etter noe i noen, men finner det ikke; blir kjent med nye mennesker som hun etter en stund igjen skilles fra, og på denne måten ligner Psyche in a Dress litt på FLBs Echo, men i enda sterkere grad i denne boken. Og jeg lurer på: hva er det vi løper fra, eller; hva er det vi løper etter?

STOCKHOLM SIER av Victoria Durnak ¤ ¤ ¤ ¤

Diktbok. Dikteren drar til Stockholm, skriver om at hvis det var Malmø hun skulle til kunne hun ha truffet den personen som flytter til København litt oftere, jeg har glemt hvem denne personen er, om han/hun i det hele tatt nevnes med navn, det er godt mulig, det er mange navn i denne boken: Vilde, Silje, Niklas, Linn, Mari, bare bl.a., og dessuten en som flytter til Australia, en golden retriever, ei på fest, en som lager kaffe og en bokhandler, også dette bare blant andre, og det er en søt bok, aldri for mye av verken det ene eller det andre, og det hele pakket inn i et cover jeg vanskelig ikke kunne hatt i bokhylla, om jeg så ikke likte boka, så fint er det nemlig. (Men det er jo en irrelevant tanke, for jeg likte jo denne boka.)

SAMTALER MED EN SAUEBONDE av Terje Thorsen ¤ ¤

Diktbok. Kan ikke si at den gav meg så mye; jeg står igjen med en ganske likegyldig holdning, bortsett fra til diktet en sauedrømmers geografi - et samtaledikt; etter at det sluttet lurte jeg på hvordan samtalen ville gått videre hvis det hadde vært noe videre.

EN DÅRE FRI av Beate Grimsrud ¤ ¤ ¤

Med denne boken er Beate Grimsrud nominert til årets Nordisk Råds Litteraturpris, ikke bare én gang, men to ganger, en nominasjon fra Norge og en fra Sverige. Dette er en pris som sykt mange kule forfattere (etter min mening) vinner/blir nominert til, og i tillegg leste jeg før jul veldig mange bokbloggeres positive omtale av En dåre fri. Terningene trillet og trillet og landet på bare seksere. Er det rart jeg måtte lese denne? Imidlertid ble jeg skuffet. Boka handler om ei jente ved navn Elins nesten livslange forhold til psykiatrien, og det er ikke akkurat lagt skjul på at Elin bare er et dekknavn for Grimsrud selv. Når folk skriver på den måten kan jeg ikke la være å tenke at de er fantasiløse; eller i hvertfall gjorde jeg det da jeg leste denne. Temaet er interessant, det, hvor vanskelig psykiatrien kan være, men jeg føler av og til at den er for spesielt interesserte (f.eks. all denne oppramsingen av medikamenter uten å gå videre inn på hva det dreier seg om, er det allmennkunnskap å vite hva som blir gitt en person som lider av schizofreni?) og jeg føler ikke at jeg kommer noe særlig inn på henne; jeg får vite hva hun tenker, men ikke hva hun føler. Videre synes jeg boka er langdryg, flere ganger kjedelig, og at språket ikke er noe særlig god litteratur; den er rett og slett middelmådig, eller faktisk tilogmed under det på skalaen. Jeg tror suksséen til denne boka ligger i forfatterens kjipe liv, ikke i at boka er bra (for det er den ikke, sorry). Tross alt dette var det likevel ting ved boka jeg likte, jeg likte f.eks. det hun skrev om å skrive, men alt i alt kan jeg ikke forstå hypen.

Og til sist: off topic: Denne boka har det styggeste omslaget (og layouten) jeg noensinne har sett, jeg blir pinlig berørt av å se på det. Omslaget sier "Jeg er en så dårlig bok at jeg ble utgitt av forfatterens eget forlag og hun fikk en arbeidsløs bekjent til å pynte meg!", til tross for at den er utgitt på Cappelen Damm (!), men helt feil tar jeg ikke - tror jeg - for inne i omslaget står det at forsideillustrasjonen er laget av en annen Grimsrud, og de er sikkert i slekt.

DEN LILLE PIKEN SOM ELSKET FYRSTIKKER av Gaétan Soucy ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)

I høst en gang satt jeg på biblioteket og leste et portrett av Gaétan Soucy i Vinduet, og straks jeg var ferdig med artikkelen gikk jeg til hylla på S og begynte å lete etter bøkene hans og fant denne, men har ikke lest den før denne måneden. I begynnelsen skjønte jeg ingenting, jeg tenkte Hva er dette for noe? og deretter begynte jeg å tenke på William S.Burrougs (noe som ikke er første gang jeg har tenkt), men etterhvert, ganske snart, begynte jeg å forstå ting, og da ble jeg forskrekket, og det ble jeg igjen og igjen etterhvert som jeg-personen fikk skrevet ned tankene sine, liksom fortløpende, og jeg skjønte enda mer. Boken både sjokkerte og frastøtet meg, og sist, men ikke minst, så likte jeg det til tider merkelige språket kjempegodt.

ROMAN av Audun Mortensen ¤ ¤

Jeg har tidligere lest en diktbok av Audun Mortensen, en diktbok jeg likte veldig godt, men hovedgrunnen til at jeg leste denne boka var fordi den rett og slett er Nabokovs Lolita baklengs, og Lo/Lolita/Dolores er byttet ut med Ro/Roman/Raymond, og jeg-personen er ikke en mann, men en dame, og boka kan være interessant, men det redder den ikke fra å være dønn kjedelig og forferdelig rotete og stort sett meningsløs. Jeg måtte skikkelig tvinge meg selv gjennom den allerede før jeg var halvveis inn i boka.

UTSIKTEN FRA CASTLE ROCK av Alice Munro ¤ ¤ ¤ ¤

For omtrent et år siden leste jeg novellen The Bear Came Over The Mountain, det var mitt første møte med Alice Munro, og det var i overkant en fin leseropplevelse og jeg sa til meg selv at jeg måtte lese mer av henne, noe jeg ikke gjorde før Utsikten fra Castle Rock. Boka er en novellesamling i to deler; i den første delen handler novellene om forfedrene til forfatteren, i den andre delen handler novellene om hennes egen oppvekst og også om livet senere. Alle novellene er selvstendige, men de handler om de samme menneskene og er sortert i kronologisk rekkefølge, så jeg tenker at Utsikten fra Castle Rock er mer romanaktig enn en novellesamling. Uansett, novellene er fine og jeg liker ikke Munro noe mindre enn jeg gjorde.

STORE STYGGE DIKT av Ruth Lillegraven ¤ ¤ ¤ ¤

Store likandes dikt, litt om kjærligheten, litt om savn, litt om det å skrive, litt om en forfatter på Litteraturhuset, litt om en ølkasse, litt om tivoli, litt om foreldre, litt om iskrem og karneval, litt om MILLER, MAO OG FLODBØLGJA, som ble favoritten min. Og nå for tiden er hun romandebutant, Ruth Lillegraven, med Mellom oss, og den romanen gleder jeg meg til å lese.

COSMOPOLIS av Don DeLillo ¤ ¤ (¤)

Den handler om en riking som kjører limo gjennom New York en dag presidenten er på besøk der, så det går sykt treigt og limoen beveger seg circa én meter i halvtimen, og mens han venter på at sjåføren skal kjøre limoen framover, spiser han måltider i restauranter gatelangs med sin kone som han egentlig ikke kjenner, men er gift med bare fordi også hun er rik og de har en eller annen god idé med å slå sammen formuene sine som jeg ikke skjønner. Faktisk føler jeg at det var mye jeg ikke fikk med meg; småting som ble borte for meg. Kanskje var jeg ikke mentalt innstilt på denne boken da jeg leste den. Jeg har i hvertfall en følelse av at jeg må lese mer Don DeLillo, selv om jeg ikke lot meg begeistre så veldig av denne.

FORENKLING av Geir Gulliksen ¤ ¤ ¤

Kristin og Kim blir sammen, faktisk het ikke Kim Kim før de blir sammen, hva han het før de traff hverandre i skolegården på videregående, får vi aldri vite. De lever et liv for seg selv, i en eller annen by de flytter til - de bryter tilogmed all kontakt med foreldrene sine - jeg forestiller meg at det er Oslo de flytter til, fordi det er et sted de kan blande seg i sammen med mengden, og først minner boka meg om Pål H. Christiansens Humle & Honning, men det er før Kim blir så opptatt av at deres kjærlighet er så spesiell, alt de gjør sammen skal ingen andre kjærester ha gjort før, og Kristin er ikke akkurat uenig. Kim ananlyserer selv de enkleste gester. Videre blir Kristin gravid, det hadde de ikke tenkt kunne skje, men ikke at det gjør noe heller; de flytter fra sentrumsleiligheten til en hel etasje i en villa litt utenfor byen. De bor i førsteetasjen, mens barneløse Anna og Per bor i andreetasje, og så skjer det ting, og datteren som blir født er mer en alien enn et menneske, og hvis jeg skulle brukt ett ord på å beskrive denne boka, så hadde jeg skrevet intens. For den er virkelig intens, det blir nesten for intenst av og til. Og til tross for alle følelsene - å, så mange det er av dem - klarer jeg ikke å få sympati nok med Kim, og selv om boken er tynn som en flis, blir den rett og slett altfor mye for meg.

IRL av Rannveig Revhaug ¤ ¤

Diktbok. Nokså meningsløs vil jeg selv påstå, men ikke helt uten interesse. Likte dog "dialogen" i diktet Warp Zone, jeg måtte tilogmed le litt. Kjente meg godt igjen fra forumene jeg hang i på tidlig 2000-tall.

ELSKAR, ELSKAR IKKJE av Johanne Algren, Jónina Leósdottir m.fl. (novelleantologi) ¤

Nå vet jeg hvordan det må være for en norsklærer på ungdomsskoletrinnet å lese gjennom en bunke skolestiler.

NEDE I HIMMELEN av Tove Nilsen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)

Hvis du har lest Tove Nilsens Skyskrapersommer, Skyskraperengler og G for Georg og likte dem, så du lese denne. Til de som ikke har lest disse bøkene, så lar det seg godt gjøre å bare lese Nede i himmelen alene. Jeg elsker Skyskrapersommer spesielt og gledet meg til Nede i himmelen og jeg ble ikke skuffa. Jeg synes nesten denne var bedre enn Skyskrapersommer (men tør ikke si det helt sikkert, det er jo noen år siden jeg leste den)! Skjønner ikke at en bok (og tre bøker før det igjen) om ei jente oppvokst i en drabantby utenfor Oslo på 60-tallet kan være så utrolig gøy; jeg smålo og koste meg glugg med denne boka som jeg ikke ville legge fra meg; jeg liker alle de små detaljene forfatteren har med, alle enkelthistoriene innimellom, som f.eks. den gamle skipsrederenken som skal på Muchmuséet, men som blir fortumlet av at det er så glatt ute sånn at Tove og Kristian må hjelpe henne tilbake til leiligheten og hun gir dem en valgfri bok fra hylla som takk, og sjarmen og all hjertevarmen og denne forfriskende ærligheten som aldri føles påtrengende og masete, og også tristheten (for alt er ikke fryd og gammen), og Tove Nilsen balanserer alt dette lekende lett, det er en fryd å lese denne boka, og det kommer jeg til å gjøre igjen.

JEG TRENGER DEG MER ENN JEG ELSKER DEG OG JEG ELSKER DEG SÅ HIMLA HØYT av Gunnar Ardelus ¤ ¤ ¤ ¤

Ved første gjennomlesing av tittelen fenget den meg nok til at jeg ville lese boka, deretter tygget jeg litt på den og tenkte at den ikke er noe fin, jeg mener, man skal da heller elske noen enn trenge noen. Å trenge noen bringer assosiasjoner til needy jenter og kontantkort brukt opp i løpet av en natt. Likevel leste jeg boka, og jeg må si at tittelen er en smule misvisende, for personene i boka er aldri irriterende. Kanskje rekker de ikke å bli det fordi boken er så liten, alle kapitlene er bare små avsnitt på mindre enn en halv side og de består for det meste av samtaler mellom Betty og Morris. Noen av dem synes jeg er riktig fine, men boka i helhet kan kanskje være litt grunn. Og dessuten synes jeg det virker unødvendig at faren til Morris har en psykisk lidelse, det er som om forfatteren bare har latt ham få en slik far for å rettferdiggjøre at Morris har det vanskelig (fordi det er litt vanskelig på hjemmebane pga. faren). Morris er en tenåring og dét i seg selv er god nok grunn til at Morris oppfører seg som han gjør. Alt i alt: Boka er lettlest og søt, og hvis du leser den og ikke liker den, har du max. kastet bort én kort time av ditt liv.

HVORFOR ER JEG SÅ REDD? av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤ (¤)

Jeg elsket Adressebøkene og tenke følgelig jeg ville like denne godt også, men til tross for at de er skrevet i samme stil, likte jeg ikke denne på langt nær så godt som førstnevnte. Forfatteren virker liksom litt mindre til stede i diktene her enn i Adressebøkene. Det er en slags distanse her som jeg ikke har lest tidligere, på en måte.

onsdag 26. januar 2011

I kulden

Noen studenter skulle lage dokumtarfilm om drømmer og spurte om jeg ville svare på noen spørsmål; jeg sa ja, det kan jeg vel, og jeg måtte stille meg opp i snøen - nei, isen - mens fingrene mine gjorde vondt fordi hanskene mine, i moccaskinn og ull, ikke er varme nok for mine blodløse fingre, og jeg angret litt, skitt, skal jeg på film, jeg har akkurat vært hos tannlegen og fikset mitt livs første hull, jeg ser sikkert helt forjævlig ut, jeg våknet nemlig tidlig etter en natts dårlig søvn, med håret i uorden og sminkeløs skulle jeg filmes, men nå var det for sent, jeg stod der foran kameraet og de spurte meg om hva jeg ville gjort med verden hvis alt var mulig, og siden drøm var stikkordet, sa jeg at jeg ville gjort himmelen grønn. Jeg husker nemlig en svært estetisk drøm jeg hadde en gang for lenge siden, de eneste fargene i drømmen var svart og havgrønn, hvilket er yndlingsfargene mine, og vi satt i en svart båt på vannet, som med sin havgrønne farge gikk i ett med himmelen, og der fløy det noen svarte ravner, jeg prøvde å tenke dette, men jeg klarte ikke å beskrive det høyt, jeg mangler nemlig ordene høyt, jeg har dårlig språksans når det gjelder ord som skal høres, så jeg sa jeg hadde gjort himmelen grønn, og så hadde jeg ikke mer å si om det, og han som filmet spurte meg om hva jeg ville endret med verden av alle i teorien mulige ting, og jeg svarte at da hadde jeg bestemt at alle skulle ta toget, og han spurte hvorhen, og jeg sa ikke noe spesielt sted, jeg vil bare at alle skal ta toget i stedet for å ta bil, og det var rart, selvfølgelig, for jeg mente jo ikke akkurat det. Jeg mente at alle skulle ta kollektivtrafikk, i hvertfall alle som bor i byen, og jeg mente at alle skal ta toget, ikke istedenfor bil, men istedenfor fly. Og jeg mente at hvis jeg bestemte, så skulle jeg jevne alle flyplasser ned med jorden, og nå tenker jeg at det var bra jeg ikke fikk sagt det, for jeg ville jevnet alle flyplasser ned med jorden passer seg vel ikke å si i disse dager, det kunne blitt misforstått av noen som ikke kjenner meg, jeg er glad jeg ikke sa det. Og så spurte filmmannen hva jeg drømte om som liten, og jeg glemte at vi hadde snakket om drømmer, svevende drømmer som man har når man sover, så jeg sa jeg vil bli forfatter, hvilket er en drøm av en annen betydning, og så spurte han hva jeg drømmer om nå, og jeg sa igjen jeg vil bli forfatter, og så tenkte jeg uff da, det var pretensiøst sagt av meg, men hva skulle jeg ellers si, noe jordnært kanskje, kanskje jeg skulle sagt at alt jeg drømte om var en ny sykkel, for det har jeg jo faktisk ikke, en sånn sykkel i 50-tallsstil med flettekurv foran, en skikkelig damesykkel, en sånn som alle damer, kvinner, jenter, frøkner, fruer i København sykler på, eller jeg kunne sagt at jeg drømmer om Tromsø. Jeg har kikket på leiligheter der, på finn.no, i Tromsø har de noe som heter Ishavskatedralen, noe jeg ikke er helt sikker på hva er for noe, men som i mitt hode høres utrolig fint ut, noe jeg godt kan ha i nabolaget; akkurat som med hvalene, det er sikkert mange hvaler å se i kysten utenfor Tromsø, og andre dyr, og så nordlyset som jeg ennå ikke har sett, og et Polarinstitutt, for Tromsø, det er i Arktis, det, og jeg vil gjerne bo i Arktis, vi kan dra på helgeturer til Svalbard og se på isbjørner, eller til Finland, jeg er glad i Finland, gjør ikke noe at Tromsø virker som verdens ende for en som bor så godt som nederst på norgeskartet med bare en tretimers båttur til det europeiske kontinent, eller bare en formiddagstogtur til Oslo, eller mørket, vinterens evige mørke, vi kjøper bare en sånn spesiallampe, dessuten har forskere nylig gått ut med at for mye lys før en skal sove er skadelig, det har det sikkert stått i mer enn én avis, nei, det som bekymrer meg mest er om jeg kommer til å finne noen votter som er varme nok, for det finner jeg aldri.

mandag 24. januar 2011

5 på topp frukt

(Egentlig ganske uinteressant, og mest et innlegg skrevet for å hinte til dere om å gi meg idéer til litt mer interessante 5 på topp-lister.)

1. Jordbær.
(Med kremfløte eller vaniljeiskrem, dyppet i sjokolade, sukkerstrødd til dessert under en parasoll, i bløtkaka akkompagnert med en kopp kaffe, frysetørket inni sjokolade - som man ikke finner i Norge, men overalt nedover kontinentet-, eller én og én fra kjøkkenhagen etterhvert som en ser dem bli røde, eller aller helst akkurat som de er fra naturens side. Og ja, de skal faktisk helst være norske, det er ingen myte at de er best)

2. Fersken.
(Glem drikkeflaska med vann, det er bare å ta en jafs av en akkurat passe myk og moden fersken, så er man ikke tørst lenger. Mm. Også veldig god som hermetisert i lake, sammen med en klatt iskrem.)

3. Mango.
(Men den være perfekt. Verken for hard eller for myk. Eller som ingrediens i et glass mango lassi til spinatpaneer med kikerter og poteter.)

4. Ananas.
(En gang var jeg på besøk hos Vilde på internatskolen hennes og vi stjal en 1 litersboks med hermetisk ananas fra skolekjøkkenet fordi vi var sultne og tenkte lett at vi kommer til å spise all denne ananasen, men der tok vi feil. Magen blir mett før øynene. Derfor brukte vi restene som blandevann til ginen; vi lagde vår enken drink av gin og ananasjuice med en ananasbit oppi til pynt og kalte drinken for piña gin, vi trodde vi var sykt originale, helt til jeg noen år etterpå leste Lolita, hvor hovedpersonen Humbert Humbert stadig vekk drikker gin iblandet ananasjuice. Jeg kan forestille meg at den følelsen jeg følte da kanskje var litt den samme følelsen som Lars Saabye Christensen sikkert føler når han har skrevet en bok og plutselig innser at han jo har skrevet den før, bare med en annen tittel. Uansett, ananas er ikke bare godt hermetisk og/eller sammen med gin, men også som seg selv. Eller som en del av en dessertrett sammen med iskrem og sjokoladesaus og karamellsaus og nøtter, pyntet med drinkparaplyer og en masse glitterpalmer i lilla og rosa, noe jeg spiste da jeg var i lilleputtstaten San Marino for noen somre siden, og før dere lar dere selv tenke at jeg er rar som husker hva jeg spiste, så skal jeg si at jeg faktisk også husker hva jeg hadde på meg den dagen; jeg kan huske hvilket skjørt, hvilken t-skjorte, hvilke sandaler og hvilken veske, men nåja, det er kanskje ikke så rart at jeg husker det når jeg tenker meg om, det er jo ikke akkurat hverdagskost for en nordmann å befinne seg rett ved Middelhavet, og følgelig husker man sikkert detaljer bedre da.)

5. Blodappelsiner.
(Ikke nok med at de er så gode, men de er også veldig fascinerende. Spises som seg selv, gjerne fem stykk om dagen, eller en kan lage juice av dem.)

Boblere: grapefrukt, blåbær, bringebær.

PS: Til vanlig spiser jeg mest banan.

PS 2:
Galiamelon havnet visst ikke på lista. Jeg hadde helt glemt den, enda det er verdens beste frukt. Kanskje det har noe med at jeg tenker mer på den som godteri enn som frukt.

lørdag 22. januar 2011

Hallo,

visste dere at Haruki Murakamis Norwegian Wood kommer på film senere i år?!?! Regissert av Tran Anh Hung, som også har regissert den superfine Duften av grønn papaya om morgenen. Jeg visste det ikke før i dag og nå kan jeg knapt sitte stille. Norwegian Wood er definitivt på min liste over de fem beste bøkene jeg noensinne har lest - og samme plass inntar den vel på et tusentalls av andre bokleseres tilsvarende lister verden over. Elsker denne boka. Hvordan jeg kan ha unngått å få med meg dette forstår jeg ikke. Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?! Jeg er sykt excited nå og grugleder meg!

video

tirsdag 18. januar 2011

Spørsmålsrunde!

Jeg har alltid drømt om å ha spørsmålsrunde på bloggen! Spør meg om hvordan jeg foretrekker pannekakene, hvilken bok jeg eier som bokstavelig talt er mest slitt, om jeg synes lasermaskiner er fascinerende eller hvilken Velvet Underground-låt jeg liker best - eller kanskje noe helt annet. Så får dere ha en fin tirsdag enn så lenge! :)



(Uæh, håper virkelig det kommer noen spørsmål nå ass, eller så blir jeg sykt flau!)

mandag 17. januar 2011

5 på topp kokebøker

1. VEGAN WITH A VENGEANCE av Isa Chandra Moskowitz
Denne boka lærte meg å lage mat. Jeg kjøpte den da jeg var nitten, ikke så lenge etter at jeg ble veganer (for the record: jeg er ikke veganer lenger). Alt jeg hadde lagd av mat til da begrenset seg stort sett til å lage toast i toastmaskinen. Jeg visste ikke en gang hvordan man kokte poteter. Den dag i dag kan jeg verken steke en omelett eller mikse sammen en vaffelrøre, men jeg kan lage bananpannekaker, sitronmuffins med sesamfrø, gulrotmuffins med rosiner, grove ingefærmuffins, kokosnøttmuffins,  banansplittbrownies, chocolate chip cookies, peanøttcookies, scones og macademianøttingefærkokosnøttgulrotkake uten egg og melk, jeg kan lage chilli sin carne med en dæsj mørk sjokolade i, flere forskjellige kikertkaseroller og marrokansk gryterett med linser og couscous, jeg kan lage lønnesirupsbakte vintergrønnsaker, rørt tofu på minst fem forskjellige måter og balsmicomarinert sopp, jeg kan lage verdens beste suppe og samosaer med kokosmintsaus til, jeg kan lage kremet potet- og aspargessuppe, ertesuppe og suppe på bakt hvitløk og hvite bønner, jeg kan lage spinatpolenta med soltørka tomat-pesto til, jeg kan lage gulrot- og vårløkpannekaker og pommes fries av søtpoteter, grønn pastasaus og gnocchi fra scratch. Takket være denne boka.

2. MAT SOM GIR ENERGI av Nic Rowley
Denne maten gir deffo energi - på en god måte. Føler meg alltid sykt sunn etter å ha spist maten i denne boka. Pluss oppskriftene er kjempegode og nokså enkle. F.eks. penne pesto med italiensk salat (og her snakker vi ikke majones italiensk salat, men råkost italiensk salat), baba ganoush med råkostsalat, alligatorsandwicher og krydrede kikerter.

3. DEN STORE VEGETAR KOKEBOKEN av Susan Tomnay (red.)
(-Irriterer meg over orddelingen i tittelen, men hva kan jeg gjøre, det er det boka heter.) For vegetarianere (eller folk som bare foretrekker vegetarisk mat - sånn som meg) trenger vel ikke denne boka noen større introduksjon. Her står det også hvor lang tid det tar å lage rettene, og det er sykt praktisk for meg, for ofte leser jeg aldri gjennom oppskriften før jeg er i gang med den, og da er det litt skitt! hvis det tar tre timer å lage maten og jeg må rekke en buss om tre kvarter.

4. VEGETAR av Jenny Stacey
Superliten bok man bare kan slenge i veska før man går ut hvis du vet det er din tur til å lage middag i dag, men ikke vet hva ennå, det kan du bare finne ut på bussen. Flere av oppskriftene har vi laget flere ganger, og den ene er tilogmed blitt en klassiker: pasta med spinat, sjampinjong og pinjekjerner. Sykt god + lett å lage. Kan også anbefale avocado- og grønnsakssuppe, spansk tomatsuppe, spaghetti med pære - og valnøttsaus og paprikapai.

5. AKTIVISTENS KOKEBOK av Kokebokgruppa på Blitz
Denne fortjener å havne på lista bare pga. av oppskriften på Pønkegryte: Basert på at man tar hva man har og som regel ender opp med en slags chili uten carne. Det er fint. For da kan man bli kvitt alle restene i kjøleskapet oppi én rett og jeg kan sove godt om natten fordi jeg ikke har kastet mat (jeg kan ikke fordra å kaste mat). Dessuten liker jeg bedre å hive oppi noe jeg tror er en teskje enn å faktisk ta en teskje opp fra bestikkskuffen. Man må stole på følelsen. Og so what om det plutselig ikke er mer ingefær igjen, da tar vi bare muskat oppi i stedet. (Men det må sies at da jeg gjorde sånt i begynnelsen av min tid på kjøkkenet, endte rettene opp som katastrofer. Nå kan jeg lage mat, så nå går det greit å improvisere.) Men, ja, boka: det er ellers en veldig bra bok også. Plukket opp tips fra denne da jeg lagde min første lasagne (den var selvsagt vegetarisk) og oppskriftene er billige å lage. Og ikke minst dyrevennlig!

søndag 16. januar 2011

5 på topp bøker i stabelen på skatollet mitt

(Bokstavelig talt.)

1. REVISOREN OG UTVALGTE FORTELLINGER av Nikolaj Gogol
Denne har ligget i stabelen driiiiitlenge. Tror jeg har fornyet lånet på den to-tre ganger. Jeg tok den med fra biblioteket fordi jeg tenkte at Gogol må jeg jo lese en gang, men jeg har ikke orket enda. Det sitter sykt langt inne å begynne på denne. Unnskyldningen nå er at jeg holder på med en annen novellesamling, derfor kan jeg ikke begynne på enda en novellesamling samtidig, det kommer bare til å rote oppe i hodet mitt.

2. MØT MEG, MØT MEG, MØT MEG av Nils-Øivind Haagensen
Denne har jeg også hatt i stabelen en stund, men det skyldes ikke at jeg ikke orker å begynne på den, men at jeg for ikke så lenge siden leste en annen bok av forfatteren og følgelig ville spare på denne.

3. KASSADAMER JEG HAR ELSKET OG ANDRE FORTELLINGER av Kristian S. Hæggernes
Vi satt på en kafé med kaffe og kake og leste i Morgenbladet, hvor jeg leste en annonse for denne boka og tenkte at den hørtes søt ut, dessuten var den i samme annonse som en annen bok jeg også gjerne ville lese, slik at navnet på boka satte seg godt fast bak øret og da jeg noen uker etterpå så den under 'Nye bøker'-hylla på biblioteket tok jeg den med hjem.

4. RAPSGUBBENE av Karin Brunk Holmqvist
Denne ligger i stabelen fordi jeg for en stund siden leste en anbefaling av den fra biblioteket i Kristiansand Avis, og fordi bibliotekets 'Biblioteket anbefaler'-hylle stort sett er en fryd å la øynene gli over og jeg derfor stoler på dem.

5. NEDE I HIMMELEN av Tove Nilsen
Denne skal selvfølgelig leses fordi jeg er sykt fan av Tove Nilsens Skyskraperengler-serie (Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg), som jeg alle sammen leste sommeren totusenogåtte etter å tilfeligvis ha funnet Skyskraperengler i hylla på hytta jeg tilbragte to tidlige juniuker i, i total ensomhet for å skrive, og siden ble ferdig med å skrive, men ikke hadde med meg noen bøker selv fordi jeg tenkte at jeg skulle ha null distraksjoner.

Min nye skrivebordsbakgrunn

lørdag 15. januar 2011

Lørdagsmorgen, ute rekker snøen opp til over knærne og jeg er 1,80 høy

Tenker jeg er misunnelig på hun på Facebook som jeg ikke har møtt på flere år som bor i Paris og at jeg også skal bo der når jeg kan fransk nogenlunde nok, om et år eller to, tenker jeg har litt vondt i skuldrene, tenker at det kanskje er fordi jeg har holdt vektene feil, tenker at jeg snart er ferdig med Ruth Lillegravens Store stygge dikt som ligger oppå en konvolutt med innhold et brev jeg skrev i går mens vi hørte på National Rap Show og jeg spiste moccabønner fra julen og han drakk rom, bare rom, ikke noe annet, ikke en gang on the rocks, tenker på at det er kjempelenge siden jeg hørte på Velvet Underground, hører på Candy says nå, tenker at neste sang skal bli Stephanie says, tenker jeg ikke skriver nok, burde skrive mer, tenker jeg gjør for mye ingenting, tenker at kjøkkenet ser ut som et helvete selv om jeg tok oppvasken på torsdag mens jeg hørte på Lydverket og de spilte en ny sang av PJ Harvey og at også hun er det lenge siden jeg har hørt, tenker at jeg elsker PJ Harvey, men aldri identifiserer meg som en som elsker PJ Harvey på samme måte som jeg aldri identifiserer meg som ei jente, tenker hva identifiserer jeg meg som?, tenker at jeg identifiserer meg som en som elsker Kjell Askildsen og en som pleier å ha med matpakke i blikkboks og ikke liker varm mat til lunsj, men bare blant annet, og det sier ikke mye uansett, tenker på at jeg vil skrive et innlegg om Mio, min Mio, men at det sannsynligvis blir for teit fordi jeg har tenkt på det så lenge uten å ha gjort det ennå, tenker at jeg er 22 og at sist jeg hadde bursdag lurte jeg på om jeg ble 22 eller 23, tenker at nå spiller det ingen rolle lenger, det er ingen alder å nå lenger, samme det, hva er forskjellen, det er ikke som 17 og 18, tenker på da jeg var sytten og brydde meg om norsk rock og var på konsert med 120 days tre ganger og den første gangen het de fortsatt The Beautiful People, tenker hvorfor skriver jeg dette?, det er sykt flaut og at jeg ikke lenger bryr meg om norsk rock, og egentlig ikke rock heller, men at Velvet Underground er et unntak.

torsdag 13. januar 2011

Det spiller ingen rolle hvilket sted jeg er, bare jeg skriver. Jeg tenker på den gamle amerikaneren som i sin alderdom var "glad to be anywhere." Slik er det også når man skriver. Fengsel eller himmelrike, pute eller spikermatte. Skriver jeg, er jeg i sentrum av mitt eget liv. Hjemme i meg selv.
-Fra Beate Grimsruds En dåre fri

tirsdag 11. januar 2011

It allows the book of magic to tell me stories without interruptions except when I have to do this or that chore. This ability to escape into a world of magic is worth my having gone to school. Thank you, Mother, thank you. The school has opened my eyes. When later in church I hear the words 'I was blind and now I see', from the hymn 'Amazing Grace,' I remember Kamadura School, and the day I learned to read.
-Fra Ngũgĩ wa Thiong'os Dreams in a Time of War

søndag 9. januar 2011

Om å skrive dikt

På siste bussen hjem i går, med et par øl innabords, hadde jeg noen virkelig glimrende idéer til hva jeg kunne skrive, og jeg hadde intensjoner om å skrive på dem når jeg kom hjem, men jeg ble sittende å skrive i diktkladdeboka mi i stedet, med penn på papir i stedet for på tastatur. Jeg har nemlig begynt å eksperimentere med dikt, noe som, med unntak av noen sporadiske dikt i mine senere barneår/tidligere tenår, er helt nytt for meg. For mens jeg føler meg nokså stø i det å skrive fyldigere tekster, føler jeg at jeg balanserer på en slakk line hva angår det å skrive dikt. Jeg skriver dem ned og jeg lar dem ligger der, leser ikke på dem etterpå fordi jeg er redd jeg skal bli pinlig berørt på vegne av meg selv. For jeg blir stadig vekk pinlig berørt av andre ting jeg har skrevet, så hvor pinlig berørt kommer jeg ikke til å bli av diktene jeg har skrevet da? mye mer. Jeg tør ikke ennå.

Dessuten begynte jeg nettopp på universitetet og var på mitt livs første forelesning, med tidligere Norsk språkråd-sjef Sylfest Lomheim, og han sa at jo flere bøker en leser, jo bedre blir man til å skrive, og det visste jeg jo veldig godt, men det er alltid fint å få en bekreftelse av noen som kan en masse om språket, og selvfølgelig viderefortalte jeg det til min kjæreste som sier jeg leser for mange bøker, det er en evig drakamp mellom oss, dette med hvorvidt en skal lese mange bøker eller ikke, kanskje føler han seg snytt, for da vi ble kjent oppholdt jeg meg i en periode av livet hvor jeg var mer opptatt av å drikke øl og gå på konserter og hvor lenge jeg kunne bli på nachspiel før jeg måtte sykle avgårde til skolen, enn å sitte i sofaen og lese bøker, men uansett: tilbake til det Sylfest Lomheim sa, man blir flinkere til å skrive av å lese bøker, og det stemmer, det må være sant, jeg har enda flere eksempler på det enn bare min generelle lesning og skriving: f.eks. syntes jeg ikke det var så vanskelig med nynorsk på ungdomsskolen, lik en mengde av hva mine medelever syntes, og jeg er sikker på at grunnen til det var at jeg allerede hadde lest flere bøker på nynorsk, jeg er sikker på at på den måten snirklet det nynorske språket seg inn i mitt hode og ble der, av seg selv, uten at jeg merket noe, eller et annet eksempel: engelsk var (ved siden av gym) det dårligste faget mitt på barneskolen, og det holdt seg like dårlig til ungdomsskolen, men så begynte jeg å høre på listepop og lese bøker på engelsk, og da ble jeg mye flinkere i engelsk på skolen også. Og poenget mitt med å fortelle dette er at jeg skriver dikt, men at jeg sannsynligvis suger til det fordi jeg nesten ikke har lest dikt i mitt liv. Å lese dikt utgjør bare en promille av alt jeg har lest i mitt liv, hvordan kan diktene mine være noe særlig når min lyriske ballast er så liten? Klart jeg ikke leser dem etterpå. Jeg bare øver meg. Det var det jeg skulle si. I stedet for å brodere ut i det vide og brede om mine glimrende bussidéer, som sikkert hadde blitt noe vås likevel, siden jeg var en bitteliten smule beruset (og alle vet jo at rødvin for å fart på skrivingen og kreativiteten bare er en dum bohemermyte; beruselse får ikke fart på kreativiteten, beruselse dreper den), satt jeg ved skatollet og skrev i min diktkladdebok. Det er nesten blitt som en hobby; jeg skriver, men likevel er det ikke så alvorlig. For ellers skriver jeg ikke for å kose meg, jeg sitter ikke akkurat og pusler med skrivingen, jeg tar den tvert i mot dønn seriøst. Det er liksom befriende å skrive dikt, å skrive noe uten at jeg forventer at det skal være bra, uten dette presset jeg legger på meg selv, diktene bare flyter avgårde, straks jeg har skrevet en linje, fortsetter jeg på en ny, jeg dveler ikke ved hver eneste setning, jeg bare øver meg, jeg skal ikke prestere noe, og da gjør det heller ikke noe at jeg skriver etter å ha drukket to øl. Diktene får bare bli som de blir. Og jeg får nyte det så lenge det varer, for samtidig som jeg pusler med diktene, leser jeg også en mengde dikt for tiden; jeg leser om togreiser, om Trieste, Paris og Stockholm, om å ikke være i Malmø og hjertesmerte, å, så mye hjertesmerte!, poesi om poesi, om greske gudinner, elver og ensomme mennesker, og før jeg vet av ordet av det har jeg sikkert lest så mye lyrikk at også diktene i kladdeboka mi blir alvorlige, og da må jeg jo finne noe nytt å pusle med etter siste buss hjem.
Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen.
-Fra Beate Grimsruds En dåre fri

fredag 7. januar 2011

5 på topp noveller av Francesca Lia Block

1. Blue
Fra novellesamlingen Girl Goddess #9. Denne novellen er muligens klisjé på klisjé på klisjé, men jeg elsker den likevel, den er kanskje min favorittnovelle i hele verden. Gang på gang, med jevne mellomrom, leser jeg om La, som muligens er oppkalt etter hennes mors favorittby, Los Angeles, og hennes litteraturprofessorfar som drikker whisky på kontoret hele dagen lang fordi moren hennes tok livet av seg.

2. Spirit
Fra novellesamnlingen Nymph. Om Sylvie som gråter hele tiden, før hun begynner å poppe antidepressiva og alt blir whatever.

3. Tweetie Sweet Pea
Fra novellesamlingen Girl Goddess #9. I denne novellen skjer det nesten ingenting. Den handler bare om søstrene Tweetie Sweet Pea og Peachy Pie og deres vidunderlige sorgløse dag. Faren deres er filmprodusent og ser ut som Kurt Cobain. Jeg tenkte forresten på denne novellen da jeg nylig så Sofia Coppolas Somewhere, som jeg forøvrig synes var helt nydelig (ikke at det var noen bombe, jeg elsker Sofia Coppola).

4. My Boyfriend Is an Alien
Fra novellesamlingen Blood Roses. Denne novellen handler om ei schizofrenisk jente og hennes alienkjæreste. Det er ikke lenge siden jeg omtalte denne novellen (her).

5. Pixie and Pony
Fra novellesamlingen Girl Goddess #9. Denne novellen handler om Pixie og Pony som er bestevenner og syr ballkjoler og kjører rundt i Los Angeles og arrangerer en bursdagsfest hvor all pynten er rosa og bursdagskaka ser ut som en gris.

<3

onsdag 5. januar 2011

...

Noen skyter opp et batteri ute, et fyrverkeribatteri, hvorfor gjør de det, det er jo midt på dagen, det kan ikke være fordi de vil se det, det må være fordi de vil høre smellene og ekkoene som gjaller i bebyggelsen; trehusvegger som liksom skjelver, eller gleden av å tenne på en lunte, kanskje. Noe jeg slettes ikke liker, jeg vil helst se på fyrverkeriet, jeg vil ikke tenne det, jeg er ganske redd for ild, jeg kan ikke fordra ild, annet enn i en peis eller ild i et bål, gjerne ved strandkanten en sommerkveld, som vi lar gli over til natt uten at det gjør noe, sove kan vi gjøre siden, eller rett og slett nå, nå som det er vinter, eller ikke en gang vinter, men halvvinter, det er det det har blitt nå: halvvinter med slaps på bakken og våte sko og forsinkede busser, og forresten, nå har de byttet ut alle bussene i Kristiansand, alle de gamle, gule med nye blå busser. Og de minner meg om utlandet, om utkantshotell utenfor Europas hovedsteder, umulige å komme til sent på kvelden når bussene har sluttet å gå, fordi ingen taxier gidder å kjøre så langt, bare kanskje vil de det, kanskje, hvis du betaler dobbelt så mye, for slik å betale for deres passasjerløse (og derfor også nytteløse) kjøretur tilbake til byen etter å ha kjørt deg. Og bare hvis du klarer å kommunisere på deres språk, på et eller annet vis stotre deg gjennom fransk eller italiensk eller spansk, enda du ikke kan det, du fortstår ikke et ord av hva sjåføren sier, eller av hva du selv sier, peker på ord i ordboka du hadde i lomma, du trenger ikke lenger passe deg for å la være å røpe at du er turist (og på den måten minske risikoen for å bli ranet), det har du allerede gjort, tenk om du blir robbet nå, å, herregud, men så klarte dere å kommunisere likevel, og du er tilbake på hotellet, på utkantshotellet, og der er døren ovenfor ditt hotellrom åpen; det er flere menn der inne, du kan se konturer av at den ene av dem sitter og lener seg på albuene mot låret, og at en annen står oppreist, og de snakker, snakker på et språk som ikke er dette landets, de snakker høyt og kraftig, og du kjenner røyklukta sive ut før du åpner din egen hotellromsdør og smetter inn, forsikrer deg om at døra er låst og tenker at neste gang skal du se nøyere på kartet før du bestiller hotell, neste gang gidder du ikke bo i utkanten, eller du tenker at neste gang gidder du ikke å besøke byer igjen, er ikke alle byer like, de er like alle sammen, du kommer ikke til å finne livet på en fortauskafé.

søndag 2. januar 2011

Om ikke no'

Jeg føler liksom jeg må si noe om det nye året, noe om nye muligheter og blanke ark, og kanskje nevne noen mål, noe å strekke seg etter, kanskje for å gjøre meg til et flinkere menneske, et mer disiplinert menneske, eller til et mer innholdsrikt menneske, få mer substans på livet liksom. Eller jeg føler at jeg må si noe om hvordan dette året begynte, men det var ikke noe særlig spesielt med det, annet enn at jeg våknet klokken halv fem på ettermiddagen, hvilket var uvant fordi jeg alltid står opp før syv (om morgenen) sånn ellers, men det gjorde ikke akkurat noe heller, jeg mener, første nyttårsdag er den daueste dagen i året (godt å få den unnagjort så tidlig da), man gjør ikke noe fornuftig uansett. Ihvertfall ikke noe nevneverdig. Ikke noe å skrive hjem om kan en jo si!

Ikke for at jeg ikke har noe å si, jeg har masse å si, jeg følte bare jeg måtte si noen ord om totusenogelleve først, hvorfor, ja, hvorfor, jeg vet ikke, følte bare at det kunne bli litt teit å bare fortsette å skrive uten å markere det på en eller annen måte, det ville sett ut som om jeg hadde gått glipp av noe, som om jeg hadde oversett noe som alle andre var med på, nesten som om jeg levde for meg selv ute i skogen, langt, langt fra allfarvei, og det gjør jeg jo ikke, jeg bor her, jeg, på en bitteliten topp, eller nei, men i oppoverbakke i hvertfall, sitter her i min stue og fikk med meg alt altså. I dag er det andre dag på nyåret, siden det er søndag føles det nesten ut som en forlengelse av i går, men jeg er i hvertfall stått opp nå. 11:07. Ellevenullsju. Jøss, så opptatt av tid jeg er. Av hvilket år vi befinner oss i og klokken. Tid, tid, tid. Vet dere at jeg lager tidsskjemaer i hodet mitt hele tiden? Nei, ikke hele tiden, men ofte, eller kanskje hele tiden (likevel). Det grenser nesten mot tvangstanker, men det gjør ikke noe, for jeg kan strekke på mine tidsskjemaer så det fremstår aldri ille for omverdenen. Jeg kan dra i strekene, få timene til å vare lengre eller noe i den duren. Eller jeg kan skvise dem sammen, bruke særedeles lite tid på en ting, nå er det nok, tenker jeg da. Nå må jeg gjøre noe annet. Eller ting bare tildeligvis gikk fortere enn jeg trodde. Oppvasker gjør ofte det. Det er fordi jeg glemmer at jeg faktisk liker å ta oppvasken. For tiden går så mye fortere når man gjør noe man liker, det vet alle. Og å ta oppvasken er noe de fleste helst ikke vil, jeg mener, det er derfor folk har oppvaskmaskin, sant, og da er det lett å glemme at man er en av de få som faktisk synes det er helt greit  ta oppvasken. Som synes at det er en god følelse å stable de skitne tallerkenene i vasken og sprute grønn oppvasksmiddel over dem, se på det varme vannet som stiger og såpeboblene som blir til, og nesten brenne hendene i vannet fordi jeg vil ta oppvasken nå, gidder ikke vente til vannet blir lunkent, børste og skrubbe med oppvaskbørste mens jeg lar tankene fare, hører kanskje på radioen, eller på musikk, dypper tallerkener i en bøtte med varmt vann ved siden av fordi det bare er én vask, ikke to, høre på klirringen av bestikk nå og da, tenke på så utrolig mye rart som jeg ellers ikke får tenkt på, ofte nemlig svært nyttige ting. Ting som gjør alt klarere. Etter en oppvask har jeg alltid en bedre oversikt over livet og verden enn det jeg hadde før. Da jeg fortsatt kanskje satt i sofaen og leste artikkel etter artikkel i en avis uten å la dem synke inn, eller kapitler etter kapitler i en bok som gjør meg surrete i hode fordi handlingskurven ikke går rett, og kanskje ikke skjønt en dritt, men skjønt alt sammen etter en oppvask. Det er en undervurdert aktivitet. Folk burde gjøre det oftere, mener jeg. Men på en annen side er det jo ikke sikkert at folk har behov for å tenke så mye, og det er jo også en ting å tenke på. Å bare heller go with the flow. Å tenke for mye skaper jo flere spørsmålstegn, ofte. Man burde heller bare hoppe ut i det hele uten å tenke på forhåndsregler og konsekvenser.

Eller, det kommer ann på selvsagt. Innen rimelighetens grenser kan man jo si. Jeg skal nå ta oppvasken likevel. Men først: et godt nytt år, alle sammen!