Værmelding for tjueåttende august

Jeg leser pensum og passer på to kaniner, jeg tenker de er kjemperare som går (spretter!) rundt på den måten de gjør, og på en eller annen måte sammenligner jeg dem med katter, enda jeg vet de er gnagere, som er noe helt annet. Men jeg sammenligner dem likevel, jeg synes de er så rare i forhold. Jeg tar meg selv i å tilkalle dem når jeg vil ha dem ut på altanen eller i buret, jeg lager pss-lyder, hvisler med tunga, eller jeg lager den der slags klikkelyden hvor man gnir tunga mot tennene, den lyden man lager når man tilkaller hester i paddocken, men kaninene kommer aldri, jeg må gå og lete etter dem.

Jeg leter etter dem under hyller og i så mange rom, oppe og nede, og når jeg finner dem går det ikke ann å kommunisere med dem, de bare hopper sin vei, så ulikt katter, som skjønner med en gang hva du vil. Og motsatt. Det er så lett å skjønne hva katten vil. Kaninene sier ikke noe, de bare går rundt og får meg til å tenke på de filosofene som mente at dyrene ikke har sjel, og så tenker jeg at det må ha vært gnagere de observerte for å komme frem til den tanken, og endelig skjønner jeg det; tidligere har jeg alltid tenkt at disse filosofene aldri kan ha sett dyr i det hele tatt, for hvordan kan man etter å ha observert f.eks. katter si at de ikke har noen sjel, at de alle er like (som maskiner), eller hester for den saks skyld, som jeg har tilbragt så mye tid med i livet at jeg ikke lenger ser på dem som en gruppe hester, men en masse individer? Men så kommer jeg på at grunnen til dette nok nettopp er fordi jeg har tilbragt så mye tid med katter og hester til at jeg ser forskjellene og til at jeg kan forstå hva de vil, mens jeg knapt har kjent en kanin i mitt liv og derfor altså ikke ennå vet hvordan språket deres er. På en annen side har jeg knapt kjent en hund heller i mitt liv, men likevel føles ikke de langt på nær like fremmende som kaninene føles, men det kan kanskje skyldes at hunden er nærmere katten, de er jo begge rovdyr. Kaninen er jo kun et byttedyr. (Det er forsåvidt hesten også, men den er noe helt annet.) Og jeg synes det merkes, for det ser ut som kaninene er på vakt hele tiden. Jeg synes ikke de slapper noe særlig av. Det kan hende det har noe med at de ikke kjenner meg så godt, at jeg er ganske ny i dette huset, men den ene har i hvertfall begynt å hoppe rundt på sofaen ved siden av meg når jeg leser, en gang hoppet den tilogmed opp på fanget mitt i noen sekunder, jeg mistenker at den så på lårene mine som et hinder den måtte over for å nå den andre siden av sofaen, noe som hos katten derimot kunne betydd flere ting, den kunne ønsket seg kos eller noe annet (hei, se litt bort fra den boka, jeg trenger noe og du må gi meg det nå). Uansett, den kan vel ikke være så redd, men likevel ser den så redd ut hele tiden. Kanskje gnagere bare er nødt til å være redde hele tiden, siden de fra naturens side er byttedyr? Men det er jo sauene på jordet rundt svingen her også, og de ser alldeles ikke redde ut. Det ser ut som de koser seg i alt det frodige gresset, kun forstyrret av menneskene som går forbi, i hvertfall når jeg går forbi, da ser den største av dem på meg, ser på meg der jeg dukker opp fra bak et av husene og går opp grusstien gjennom gårdstunet, viker ikke med blikket, det er det jeg som gjør i det jeg har passert, og i det jeg tenker på det nå, tenker jeg aha! Sauene er ikke redde fordi de er flokkdyr, de har en lederskikkelse, en ledersau som passer på slik at de andre ikke trenger å være redde. Slik kan de slappe av. Akkurat som ordningen hos hestene. De ser heller ikke redde ut i det daglige (kun når det faktisk er noe reelt å være redd for), det må jo være fordi de også er flokkdyr, de stoler på fellesskapet, på at hvis det er noen fare, så kommer noen til å fortelle det.

Kaniner er ikke slik. De er visstnok kolonidyr. Altså ikke flokkdyr, de lever ikke i det samme fellesskapet som hester og sauer gjør, eller sjiraffer for den saks skyld. Kaniner lever sammen, men ikke som i et fellesskap, mer slik at de lever sammen bare for å ha noen rundt seg. De samarbeider ikke på samme måte som andre flokkdyr. Visstnok. Var det ei som fortalte meg. Akkurat som mennesker i byer, som bor sammen så tett innpå hverandre, men kanskje aldri veksler noen ord, som ikke nødvendigvis hjelper hverandre, varsler hverandre, men bare ser hverandre i oppgangen noen ganger. Går forbi hverandre på gatene og slikt. Du vet. Og jeg tenker at jeg må være et slikt kolonidyr, hadde jeg ikke hatt en samboer hadde jeg aldri flyttet på landet slik som dette, aldri i livet, tenk å risikere å aldri se noen i det hele tatt (det finns jo dager man ikke orker å sosialisere seg, men det betyr ikke at man vil sitte i sitt eget isolat heller), aldri høre lyden av andre mennesker (i hvertfall ikke så ofte), ikke nødvendigvis stemmer, men lyden av trafikk, noen som går, løper, sykler. At det skjer noe utenfor, at det er liv der ute. At verden er der ute.

Jeg forteller folk at jeg bor her ute og de sier jaja, du kan jo flytte igjen senere, som om det er synd på meg at jeg bor så langt fra sentrum. Bor du der ute? sier de. Jeg derimot synes ikke synd på meg selv. Jeg har bodd i byen hele mitt liv til nå, i noe som må være nitti prosent av hele min levetid har jeg bodd et kvarters spasertur fra sentrum, så for meg er det å bo ved et sauejorde eksotisk. På en annen side sier ei av venninnene mine at jeg ikke aner hva det er å bo på landet, for jeg bor jo faktisk bare femten minutter vekk fra bybanen, der hun kommer fra kommer man seg ingen steder uten bil. Der går bussen tre gangen om dagen. Jeg sier, men hallo, det er jo sauer der jeg bor, og et gårdstun jeg må gjennom, og bilene som møter hverandre må tilogmed passere hverandre på steder merket M (møteplass), og jeg må gå i femten minutter til nærmeste butikk og den er ikke en gang søndagsåpent! Men hun er ikke overbevist. Jeg bor i en bydel langt fra sentrum, det er det jeg gjør. Landet, pfft. Jeg vet tydeligvis ikke hva det er. 

Selv mener jeg fortsatt at jeg bor på landet. Og jeg liker det siden jeg ikke bor her alene, men i et bofellesskap og to kaniner og en kjæreste som romstrerer rundt i rommene eller sitter på sofaen, noe i hvertfall, han er her, det er mennesker her, også andre, de er her, i rommene og på kjøkkenet, jeg hører lyder, og da er det helt ok å ikke bo i byen. Det er søtten plommetrær i hagen, en bekk utenfor vinduet og langt fra slike dyre ting som å bare stikke innom en kafé og spise noe der, og så denne evinnelige byvandringen som jeg er ganske lei av, jeg vil heller gå en tur i skogen, og jeg har sluttet å drikke, så byen på kveldstid er heller ikke noe særlig å trakte over, i hvertfall ikke for ofte og da gjør det jo ikke noe at man må ta nattbybanen hjem eller taxi, i stedenfor å gå eller sykle (som jeg er vant til).

Nå riktignok er der ennå august og det gjør ikke noe å ha så lang skolevei (jeg studerer jo i sentrum av byen), den er bare fin og jeg passerer flere busker med både røde og gule bringebær (sistnevnte har jeg aldri sett før). Kanskje kommer jeg til å si noe annet når det blir høst, sen høst, november, når det begynner å regne for alvor, en sånn kald regn som siler nedover ryggen, liksom griper om nakken, eller vinterens kulde som visstnok er helt jævlig her i følge huseieren, skaff dere TO termodyner hver, sier hun (men legger til at hun riktignok er en frøsen person), kanskje da skulle jeg ønske at jeg bodde midt i byen og bare trengte å gå i hundre meter til skolen eller butikken, men også kanskje det ikke skjer; jeg er forberedt, jeg, jeg venter gummistøvler i posten og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt i sommer at det finns ikke dårlig vær, bare dårlige klær, det har så og si vært mantraet mitt, jeg sier det hver gang noen klager og lar vær å gjøre noe bare fordi været ble annerledes enn de hadde tenkt seg det. Jeg lærte meg tilogmed å bare hoppe uti vannet, kaste meg ut i det uten å kjenne etter først, noe som jeg knapt har gjort før, ikke en gang da jeg var barn, tror jeg, men nå. Nå. Jeg har sluttet å bry meg om været på den måten.

Været er utenfor noe jeg styrer selv uansett. (Og så tenker jeg hvorfor skriver jeg dette, sitter jeg her og skriver om været? Som tabloidavisene. Jeg må virkelig gå og gjøre noe annet, lese om satirisk diktning, røyke en sigg, spise en skive med peanøttsmør, og hvor er det blitt av den store kaninen nå da?)