Om fotografering

Jeg har et engangskamera jeg har hatt siden februar og det er fortsatt to bilder igjen på det. Tre i går, men jeg tok et bilde i skateparken på vei hjem fra byen natt til i dag, etter å ha jobbet frivillig som bartender under åpningen av en kunstutstilling, performancen og festen etterpå, hvor jeg betjente en mengde herlig berusede mennesker og fikk ølhud på venstre pekefinger av å åpne boksøl (det er akkurat som gitarhud på tommelen).

Jeg tok det fordi det var noe som skulle dokumenteres. Alt jeg gjorde var å trykke på blitzknappen (for alt jeg vet burde jeg kanskje ikke hatt blitz på en gang) og så på ta-bilde-knappen. Det lå ingenting kunstnerisk eller kreativt bak selve fotograferingen. Det hadde jeg aldri klart uansett. Jeg kan ikke forstå fascinasjonen for fotografering (jeg har ikke nok fingre til å telle på hendene hvor mange jeg kjenner som har tenkt til å bli kunstfotografer, og ikke minst de enda flere som har fotografering som hobby). Jeg skjønner meg ikke på det å ha et kamera i hånden og få følelsen av å skape noe ved å ta et bilde. Når jeg har et kamera i hånden er det ren og skjær teknologi, et kunstredskap er det siste det er.
Å fotografere er så kjedelig og meningsløst og gir meg absolutt ingenting, jeg foretrekker heller å ta oppvasken (å ta oppvasken mens jeg hører på musikk er ganske avslappende og digg, så jeg burde egentlig ikke sammenligne fotografi med en slik trivelig aktivitet), løse regnestykker og pugge alle Norges kommuner og antall innbyggere i hver og en av dem (jeg har ikke gjort det, men det hadde vært mer nyttig enn å kaste bort tiden på å ta bilder).

På folkehøyskolen hadde de mørkerom og kurs i å fremkalle egne analoge bilder, og jeg må være en av de svært få som ikke deltok. Det eneste som interesserte meg var selve kjemikalene som bildene badet i og det røde lyset og assosiasjonene til japanske skrekkfilmer. Apropos filmer, så synes jeg filming også er kjedelig. I 7.klasse hadde vi et stort prosjekt, vi ble delt i to hvor den ene halvdelen skulle lage film og den andre lage avis. Jeg meldte meg selvfølgelig frivillig til sistnevnte, og jeg husker filmfolka dissa oss fordi vi drev på med noe så kjedelig, en utrolig teit arroganse, for jeg synes faktisk penn og papir er mye gøyere enn et jævla kamera (men nåja, det var vi som dro inn gryn inn i klassekassa ved å få reklame inn i avisen. "Hvor mange penger tjente dere, egentlig?" gned vi inn under oppsummeringstimen, i full viten om at de bare hadde brukt masse penger). Noe jeg fikk bekreftet senere, under en slags prosjektuke på ungdomsskolen, hvor jeg og en liten gjeng andre bestemte oss for å lage skrekkfilm, hvilket jeg ikke skjønner at jeg havnet oppi da jeg misliker å samarbeide og faktisk hadde andre muligheter. Men jeg lærte, for året etter under samme prosjektuke brukte jeg heller tiden på å skrive en dritlang artikkel om filmhistorie.
(Men da jeg mange år senere skulle være med å lage musikkvideo, endte jeg opp med å ta jobben med å holde paraplyen over kameraet og kameramannen.)
PS: Jeg synes dette bildet er ganske kult, men det hele var bare et par venninner med rosa parykk og Borat-t-skjorte på et hotellrom i London og en god dose flaks, det skal jeg love dere.