Jeg satt på verandaen en kjølig
julimorgen og leste
Det er ikke vår, det er global oppvarming; det
var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en
annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens
Hei horunger, da
satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb.
Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg
insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse
norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg
insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når
solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer
på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen
vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er
sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste
skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre,
kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig
aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har
begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok
vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg
ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det
styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort,
eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har
latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås
bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk
distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis
for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste,
Hei
horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil.
Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være
dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår
verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale
oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så
reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i
diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg:
På väg
ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye
egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går
flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka
hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de
møttes; og så leser vi (leser
jeg) at de vandrer rundt i
Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder
de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert
at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er
nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en
setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det
er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris,
hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med
musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det
kan ikke være
så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt'
og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med).
For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen,
jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet,
men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente
som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller
kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta
og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et
ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg
leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen
jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg
har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter
på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i
der tre dråpeformede luftballonger
steg langsomt opp mot himmelen
for er det ikke opplagt at
luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle
luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere,
men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de
stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet
luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men
likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg
har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med
den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og
plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske,
før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være
fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke
vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like
den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg
liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:
og machiavelli innførte begrepet
«staten»
et ord som skilte fornuften fra moralen
for staten har sin egen fornuft
slik kundera skriver at også smerten
har
en fornuft som ikke er
fornuftig
men jeg ble avledet
av noe annet
for i
biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen
med arabiske
skrifttegn og streket under setningen
«eu har
befunnet seg et sted på skalaen
mellom
internasjonal organisasjon og stat,
men er
vanskelig å plassere klart»
jeg feilleste
det siste som plassere på et kart
og likte
feillesningen bedre
for det er noe med
kart og kalendere
et skille som av og
til blir borte
når jeg lengter
tilbake, men ikke vet
om «tilbake» er
et sted i verden eller i tiden
