Bokshopping

Denne lista har jeg tatt fra en av mine favorittbokbloggere, Bøker, boller og sukkerspinn.

Er du helt besatt av å kjøpe bøker?
Nei, kjøper nesten ikke bøker.

Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?
Jeg hater loppiser, men har en kjæreste som digger dem, så jeg kjøper av og til bøker for ti kroner før jeg får fnatt og må få tak i kaffe og kake. Ellers kjøper jeg e-bøker til lesebrettet.

Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?
Positive omtaler fra folk hvis smak jeg stoler på (altså tilnærmet lik min egen, eller fra forfattere som har skrevet ting jeg liker).

Er det en spesiell sjanger du foretrekker?
Oppvekstsromaner, haha. Neida. Men jeg leser nok mest romaner. Og jeg er veldig opptatt av nord-amerkansk litteratur, og for tiden utforsker jeg krim. Nå gikk jeg utenfor sjangerbegrepet og spørsmålet om det, men jeg tror spørsmålet var ment å bli svart på på denne måten.

Foretrekker du å kjøpe nye eller brukte bøker?
Nye til lesebrettet.

Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?Circa 30-40 dollar. På e-bøker. Og kanskje en femtilapp på loppiser.

Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?
Nei, for jeg kjøper nesten ikke noe i det hele tatt, så det er ikke så mye å begrense.

Når du har kjøpt en bok – hvor lang tid tar det før du leser den?
Flere måneder! Av og til år!

Billige eller dyre – innbundet eller paperback?
Billige, men det kommer ann på. Noen bøker må jeg bare ha for enhver pris fordi jeg må lese de NÅ, ikke når de blir billige. Og helst paperback, for de er diggere å bla og brette og skrive i og er ikke irriterende å ha i veska.

DET ER IKKE VÅR, DET ER GLOBAL OPPVARMING av Rune F. Hjemås

Jeg satt på verandaen en kjølig julimorgen og leste Det er ikke vår, det er global oppvarming; det var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens Hei horunger, da satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb. Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre, kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort, eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste, Hei horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil. Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg: På väg ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de møttes; og så leser vi (leser jeg) at de vandrer rundt i Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris, hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det kan ikke være så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt' og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med). For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen, jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet, men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i

    der tre dråpeformede luftballonger

steg langsomt opp mot himmelen

for er det ikke opplagt at luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere, men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske, før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:

og machiavelli innførte begrepet «staten»

et ord som skilte fornuften fra moralen

for staten har sin egen fornuft

slik kundera skriver at også smerten har

      en fornuft som ikke er fornuftig

men jeg ble avledet av noe annet

for i biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen

med arabiske skrifttegn og streket under setningen

      «eu har befunnet seg et sted på skalaen

mellom internasjonal organisasjon og stat,

        men er vanskelig å plassere klart»

      jeg feilleste det siste som plassere på et kart

    og likte feillesningen bedre

for det er noe med kart og kalendere

et skille som av og til blir borte

når jeg lengter tilbake, men ikke vet

om «tilbake» er et sted i verden eller i tiden

We have a sane part of our minds and an insane part. We negotiate between those two parts.
– Haruki Murakami

Arme riddere

De verste fagene jeg visste da jeg gikk på grunnskolen var de praktiske fagene. Jeg var aldri særlig praktisk anlagt. Jeg hata sløyd; sagflisstøv i neseborene to skoletimer i strekk, kjedsommeligheten av å pusse med sandpapir og redselen for å skade fingrene -- sløydlærerne manglet en finger eller to, alltid, hver eneste av dem. Jeg lå våken hver tirsdag kveld og grudde meg til morgendagen, de to første timene med sløyd. Ikke var jeg glad i kunst og håndverk heller; husker han jeg var forelska i mobba strikkelappen min, som lagde et stort, stygt hull i det store lappeteppet hele klassen var med i; og symaskinene som aldri ville samarbeide med meg og at jeg alltid måtte rekke opp hånda og spørre om hjelp (en sjeldenhet, noe jeg aldri gjorde i teoretiske fag) samtidig som jeg var redd jeg hadde ødelagt den og kom til å få kjeft. Og maling, jeg hata å male, jeg har mislikt å male siden jeg gikk i barnehagen; alt sølet, spesielt med vannmaling, og misfornøydheten over at fargene ikke ble som jeg ville de skulle være, begrensningen som lå i fargene rød, blå og gul, den alltid stygge grønnfargen jeg fikk ut av gul og blå, den ble aldri min favorittgrønnfarge; og for ikke å snakke om leire og hekling og sølvsmiing, hvor jeg etset fingrene mine i et eller annet stoff og det klødde og klødde. Gym er et kapittel for seg selv. Det beste med å være ferdig med skolen, er å aldri ha mer gym. Hver gang jeg tenker på at jeg aldri mer skal være med på en gymtime, blir jeg glad i hele sjela. Det er som en enorm byrde har lettet fra skuldrene. Hver gang jeg trenger å se lyst på livet, tenker jeg bare på at jeg aldri, aldri, aldri mer skal ha en gymtime i mitt liv. Å, halleluja.

Og så var det heimkunnskap. Et fag jeg hata så mye at det hendte jeg feiket på meg sykdom for å slippe. Jeg løy til min mamma, som egentlig nok skjønte det når jeg var syk eller ikke, men alltid lot det passere for det måtte virkelig være noe fælt når jeg løy på meg at jeg var syk.

Jeg hadde matallergier da jeg var liten og hadde med meg melding i meldingsboka om det til lærenen, som fnøs av det, det kunne ikke være sant, men det var sant, jeg tålte ikke sitrusfrukter, kylling, gulrøtter, nøtter. Han trodde bare at jeg var vrang og ikke ville smake. En gang skulle jeg lage brun saus, men den ble hvit. Den hadde samme smak som den brune, men det var feil farge, jeg måtte lage en ny. Og så husker jeg at hun ene heimkunnskapslærenen gjorde noe som var så jævla urettferdig at jeg nesten begynte å grine. Jeg husker ikke hva det var, men det var så jævla urettferdig. Kanskje fordi jeg gjorde alt galt. Jeg gjorde alltid alt galt i heimkunnskap. Jeg var helt ubrukelig. Stakkars de som var på gruppa mi. Jeg fikk ikke lov til å røre i bakverket. Kanskje når det var på tide å rulle bollene (men etterpå kunne alle se hvilke jeg hadde rulla).

Alle andre digga heimkunnskap, men jeg hata det. Jeg ville helst regne matte og skrive stil. Jeg ville heller lese nynorsk og gjøre forsøk og undersøke hypoteser i natur & miljø, lese om den kalde krigen og Cuba-krisen og om U- og V-daler og erosjon. Jeg ville heller pugge alle Europas hovedsteder og engelske gloser. Jeg ville tilogmed heller pugge tyske uregelmessige verb enn å ha heimkunnskap og gym. Å, herregud, så utafor jeg var i praktiske fag. Jeg følte meg som en loser. Det var så vanskelig. I ettertid har jeg skjønt at mye av det vi lærte i heimkunnskapen var nyttig, men jeg fikk det ikke med meg. Da jeg flyttet sammen med kjæresten min gjorde jeg ting på kjøkkenet som var helt ute av det. Det var så mange enkle, elementære ting jeg ikke visste. Jeg visste f.eks. ikke at man skulle sile melet når man baker. Det står jo aldri i noen oppskrifter! Hvordan skulle jeg vite det?!, sa jeg. Det er noe alle vet!, sa han. Ikke jeg.

En gang tegnte heimkunnskapslærenen, en middelaldrende dame, tre brødskiver på tavla. På den første tegnte hun ikke noe på brødskiva. Det var en brødskive uten smør. Heimkunnskapslæreren sa: Denne brødskiva er veldig sunn, men ikke noe god å spise. Den midterste brødskiva hadde litt smør på seg. Litt bedre å spise enn den første, og nokså sunn fortsatt. Den tredje brødskiva tegnte hun masse smør på. Hun sa: Denne brødskiva er kjempegod å spise, men veldig usunn. Jeg hadde knapt spist smør i mitt liv, for smør var noe av det ekleste jeg visste. Jeg begynte ikke å like smør før jeg var godt over tjue. Ja, det er ikke før nylig at jeg har begynt å smøre smør på kuvertbrød til fiskesuppa, og det er de eneste gangene jeg spiser smør. Jeg fortalte historien om heimkunnskapslærenen med forferdelse etterpå. Tenk at folk likte smør på brødskiva! Og så så mye! Det gjorde stort inntrykk på en spinkel jentunge.

Noe annet som også gjorde inntrykk var da jeg fant ut hva den gule greia i midten av tolvøres var laget av. Jeg som hele tiden hadde trodd at det var en eggeplomme. Og så var det ikke det, det var vaniljekrem! Og da kunne jeg plutselig spise den likevel, for det var ikke egg (egg var og er fortsatt noe av det ekleste jeg vet). Å, nam!

Men uansett hvor mye jeg hata heimkunnskap, så klarte jeg å lære noe. Det finnes nemlig et unntak. Jeg lærte meg å lage arme riddere. Jeg syntes det var så godt at jeg begynte å lage det hjemme. Senere fant jeg ut at det er det samme som french toast. Jeg lagde det flere ganger, blanda en miks av egg, melk og sukker og helte over skiver av loff i stekepanna. At det var ok å lære å lage arme riddere i heimkunnskapen når pommes fries var bannlyst, skjønte jeg ikke, for jeg visste jo at lyst brød og sukker ikke var noe sunt. For om jeg aldri ble noe særlig flink med gjøremål på kjøkkenet, så var jeg ganske god på ernæringslære. Kilojoule og kcal og forskjellen på enkle og doble karbohydrater og umettet og mettet fett og transfett og hvordan alt sammen funket inni kroppen.

Jeg tenkte på de arme ridderne her en søndagskveld da kjæresten min bestemte seg for å lage arme riddere da han så hva vi hadde: en kartong melk, egg og en halv loff som vi kjøpte i en nærbutikk på Hortemo. En søndagsåpen nærbutikk på Hortemo! Den hadde ikke en gang et navn jeg husker, for den var ikke med i en kjede! Vi kjørte forbi og måtte rett og slett besøke den, for butikker uten kjedenavn er svært eksotisk for oss som aldri har bodd på landet. Den hadde tilogmed en dør inn til en videobutikk med 18-årsgrense! Det var spennende. Vi kjøpte loff og skiver med ost før vi kjørte videre. Senere spiste vi arme riddere, med marmelade med hylleblomst i, og blåbær- & bringebærsyltetøy, mens jeg hadde en blåbær- og morellpai i ovnen. For jeg kan lage pai nå, den ble ikke så verst. Jeg lærte det av meg selv, det var jo ikke så vanskelig.

Iain Banks, sci-fi og vepsefabrikker

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi. 

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen.

Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

PS: Forøvrig dukket denne bloggposten opp på min bloglovin senere samme dag som jeg leste Walking on Glass (etter bærplukking og smoothie, det var det vi skulle ha bananene til): Sci Fi for Non-Sci Fi Readers! For et sammentreff! Det må være noe mer enn tilfeldigheter. Noen vil at jeg skal lese sci-fi. Jeg kan forøvrig nevne at The Age of Miracles av Karen Thompson Walker allerede ligger i bokstabelen min. Øverst faktisk! Det kan heller ikke være noen tilfeldighet! Hjelp, tenk om . . . !

Sommerrapport 3

Henger på Kilden under Supersonic Live.

Innvendig arkitektur på Kilden.

Kjæresten min spiller ute på Supersonic Live.

Siden forrige sommerrapport har jeg sett The Amazing Spider-Man på kino (har vært forelska i Peter Parker siden jeg så den første filmen sommeren for ti år siden), spist alle markjordbærene på Odderøya, bada i Fevik & lunsja på Apotekergården i Grimstad (jeg er jo tross alt en østlending, i hvertfall på papiret og av slekt), spist softis med sjokoladetrekk i Lillesand, bakt morellpai, bakt blåbærpai, passet katten og tatt inn posten mens mamma og pappa er på ferie, løpt bymarka rundt (17-18 km omvei fra Ravnedalen til Eg og deretter hjem), vært på Supersonic Live på Kilden, hvor jeg bl.a. så First Aid Kit (det var kjempebra og nå hører jeg på Emmylou hele tiden, å, for en fin sang!), Sivert Høyem og Sharon Van Etten, og nesten ikke lest noenting bortsett fra Babettes gjestebud av Karen Blixen, og så begynte jeg nylig såvidt på Iain Banks Walking on Glass. Forventningene er høye etter fantastiske og drøye The Wasp Factory.

Filologen

En gang i juni kom Filologen 02/12 ut og jeg fikk et eksemplar i posten fordi jeg hadde en tekst på trykk i det. Så kom det en lang tid hvor jeg ikke kunne finne det, men under en biltur nå nylig, hvor vi kjørte oss vill i Fevik, fant jeg det i kartrommet. Jeg tenkte derfor jeg skulle vise det fram nå. Teksten Ikke alles tid finnes også et annet sted her på bloggen. Filologen er forøvrig et tidsskrift for Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo, og dette nummeret er viet til skjønnlitterære tekster.

Ett år

 
Bildekilde: h-avis.