
Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.
Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen.
Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .
Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!
PS: Forøvrig dukket denne bloggposten opp på min bloglovin senere samme dag som jeg leste Walking on Glass (etter bærplukking og smoothie, det var det vi skulle ha bananene til): Sci Fi for Non-Sci Fi Readers! For et sammentreff! Det må være noe mer enn tilfeldigheter. Noen vil at jeg skal lese sci-fi. Jeg kan forøvrig nevne at The Age of Miracles av Karen Thompson Walker allerede ligger i bokstabelen min. Øverst faktisk! Det kan heller ikke være noen tilfeldighet! Hjelp, tenk om . . . !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar