Også jeg snakker om november

Av og til, midt oppi stabler med bøker jeg skal (og hva angår noen av dem tilogmed må) lese og de jeg for øyeblikket holder på å lese, uavhengig om de er bra eller ikke, ja, faktisk har jeg lest stort sett veldig bra bøker i det siste, men likevel, likevel dukker det plutselig, nesten opp fra ingensteds, et savn etter å lese en viss forfatter. En av disse forfatterne som denne typen savn gjelder er Knut Hamsun. Med jevne mellomrom dukker det opp i tankene mine Nå er det på tide å lese Hamsun. Det har, som sagt, ikke noe med at jeg leser en haug med dårlige bøker og bare er nødt til å lese noe bra noe og at jeg da er helt sikker på at Hamsun er bra og derfor tenker at jeg må lese ham. Nei.

Kanskje kommer ikke denne tanken helt fra ingensteds heller. En av dagene spurte jeg kjæresten min om han likte seg i Bergen. Hva han svarte er ikke av betydning her, det som betyr noe i denne sammenheng er at jeg sa Jeg føler meg her i Bergen som hovedpersonen i Sult følte det i Oslo. Hvorvidt dette var fryktelig pretensiøst eller ei, er heller ikke så viktig. Poenget er at det var noen dager etter dette jeg tenkte Nå er det på tide å lese Hamsun.

Kanskje var det ikke denne hendelsen heller, men en skikkelse som beveger seg rundt i denne byen. Jeg så ham nede ved Vågen en av de første ukene etter at vi kom hit. Jeg så denne høye skikkelsen med opphevde skuldre, ikledd en loslitt, brun frakk og hatt gå sakte foran meg. Jeg la merke til ham allerede da. Så gikk jeg forbi ham, og i det jeg var kommet foran ham på fortauskanten hørte jeg at han med en hes og skranten stemme spurte om jeg hadde noen mynter å avse. Det første jeg tenkte på da var Oi, han er som tatt rett ut av en Hamsun-roman! Siden har jeg av og til sett ham et par ganger, de som har bodd her lenger enn meg har sikkert sett ham mange ganger og sluttet å legge merke til ham (akkurat som alle de iøyenfallende menneskene i Kristiansand som jeg av og til overhørte studenter snakke om, på bussen, på holdeplassene; om mennesker de nylig hadde støtt borti, som jeg hadde sett og hørt alltid, av og til siden barndommen), men selv er det nå lenge siden jeg har sett ham siden jeg i grunnen ikke beveger meg særlig mye rundt i Bergen sentrum. Jeg føler at jeg for det meste beveger meg rundt på Høyden, mellom biblioteket for humaniora og Sydneshaugenskole for å gå på forelesninger. Jeg skiller ikke lenger mellom skoletid og fritid. Rett og slett fordi jeg elsker faget mitt og gladelig leser sekundærlitteratur. Jeg hører på venner som sier Bare jeg får bestått, så er jeg fornøyd ass og Jeg har ikke vært på en eneste forelesning siden august og lurer på hvorfor de går på alle disse studiene sine og bruker opp alle disse pengene som ikke en gang er deres hvis de ikke liker det de gjør? Og det samme sier jeg om alle som hater mandager for da må de på jobb igjen. Hvis det disse menneskene driver med er så ille, hvorfor gjør de ikke noe annet da? Det er helt uforståelig for meg at folk bygger tilværelsen sin på ting de egentlig ikke liker å gjøre, på ting som de bare klager over. Livet er jo ikke predestinert (ei heller lever vi i en totalitær stat). Det finns ingen skjebne. Vi kan jo bare gå over i båten ved kaia som hovedpersonen i Sult gjør, og dra av sted til nye steder. Se hva som skjer.

I second that!

Ethvert bibliotek som ikke inneholder en bok av Jane Austen, er et godt bibliotek.
-Mark Twain

Bokfrokost

Jan Kjærstads Forføreren.

grovbrød med emmentaler og agurk.

grovbrød med leende ku-ost og agurk.

banan.

grønn te.

går og går gatene

høyt opp til himmelen

kjenner i lårene og leggene at jeg

danset ballett på tirsdag

når jeg går ned trappene til U-bahn

Notater fra Berlin II

5. Vi tar banen til Kottbusser Tor hvor det tyrkiske markedet ligger og spiser tyrkiske pannekaker og nylagde børek med spinat und käse og hjemmelaget peppermynteis og bananis som er så sykt god mens vi kikker på en gammel tysk brannbil som er bygget om til en bobil og som er et prosjekt også vi har tenkt til å gjøre en gang.

6. Vi ser på tyske Simpsons-episoder på kveldene; i en av episodene er Homer og Marge på vei til Alaska (av grunner jeg ikke får med meg), men så bytter de kø på flyplassen og drar til Miami i stedet.

7. Vi drikker Glühwein mit Schuss på elvebåten på Spree hvor vi kikker på alte und neue Berlin og hører på guiden som snakker tysk; vi tar bilder av heisekraner over Berlin og spiser pepperkakecookies; jeg sier at noe av det teiteste jeg vet er folk som liksom skal være så kule og ikke vil gjøre turistting fordi det er turistting nettopp fordi de ikke vil være turister, og at det er dødsteit fordi de jo er turister. Jeg sier jeg skriver så mange postkort jeg vil, og jeg gjør det, men når jeg etterpå går inn i en av souvenirkioskene og prøver å kjøpe drei Briefmarken zu Norwegen, vil de ikke selge meg det med mindre jeg også kjøper tre postkort. Det er fordi dette er i turistland og alt folk vil er å tjene penger på oss, sier kjæresten min, og det er fair enough, mener jeg, jeg er jo en turist fra verdens rikeste land og Berlin er langt fra en rik by, men jeg trenger ikke postkort, så vi går derfra og siden, i en kiosk nede på en av U-bahnstasjonene får jeg kjøpt drei Briefmarken zu Norwegen, men det er all kommunikasjon som blir gjort på tysk mellom mannen bak disken og meg; for mens hans finner fram frimerkene sier han noe jeg ikke forstår og jeg slår over til engelsk, men engelsk er et språk han ikke snakker, og han får tak i en annen fyr og ber ham på tysk om å forklare meg det på engelsk, og det denne tredje personen da forteller meg er hvor jeg kan finne nærmeste postkasse, uten at jeg en gang spurte om det gjorde denne mannen i kiosken nede på en U-bahnstasjon meg denne tjenesten, og etterpå forteller jeg kjæresten min om hele hendelsen fordi jeg elsker når folk er så sykt hyggelige, og at folk kan være hyggelige mot turister selv om de ikke har noen baktanker om å loppe deg for penger. (Og så sier jeg halvt på trass at neste sommer skal jeg bare henge rundt på Bryggen og oppe på Fløyen i Bergen og være hyggelig mot turister hele dagen lang.)

8. Berlin er den chilleste storbyen jeg har vært i, sier jeg.

I have noticed even people who claim everything is predestined, and that we can do nothing to change it, look before they cross the road.
- Stephen Hawking

Notater fra Berlin I

1. På Schönefeld flyplass ber jeg om to billetter i en kiosk, på engelsk; ikke fordi jeg tror jeg kommer til å si noe feil på tysk, ikke fordi jeg tror jeg ikke kommer til å bli forstått på min skoletysk (hvor vanskelig er det å si zwei citycard für den Bus, bitte), men fordi jeg er redd for at damen bak kassa skal svare meg med en masse jeg ikke forstår, fordi skriftlig er så mye lettere enn muntlig, eller pga. vedkommendes hastighet eller kanskje særegne dialekt, slik at jeg dermed da vil avsløres som en som jukser seg til LIKSOM å kunne tysk, at jeg da vil bli forstått som en som ikke kan tysk likevel. Derfor sier jeg two tickets to the bus og blir svart med en klingende engelske uttale av six euro, som om jeg ikke ville ha forstått sechs euro, før jeg får billettene og på holdeplassen like etter erklærer til min kjæreste at fra nå av snakker vi ikke engelsk, fra nå av snakker vi bare tysk.

2. Si i fra hvis du ser en postkasse.

3. Vi går ut for å se film på Babylon Kino hvor filmene ikke er dubbet, men vises på originalspråket; jeg vil se den franske I'm not a fuckings princess, men det blir for babylonsk for Ea å se fransk film med tysk tekst, så T foreslår at vi går og drikker øl i stedet, så vi går og drikker øl på en hipsterbule, og jeg kjøper grappa fordi jeg for en gangs skyld har råd til det og kan ikke fatte og begripe at jeg noensinne har syntes grappa var godt, før jeg kommer på at den eneste gangen jeg drakk grappa før var den gangen jeg allerede var full på cava og så på soloppgangen og at det må være derfor jeg trodde jeg likte grappa; bestiller deretter pernod på pernod for det vet jeg at jeg liker; så snakker vi om bloggere vi ikke liker og the next generation og studiene og musikk og Honningbarna og the Gossip (fordi de spiller det på utestedet) og filmer på iMDB, og etterpå drar vi til Neukölln og spiser den beste børeken jeg noensinne har spist.

4. I Kreuzberg drikker vi øl på en gatekafé sammen med en masse St. Pauli-supportere fra Hamburg på vei til fotballkamp.

Berlin i bilder I

For en gangs skyld reiste jeg på tur med et kamera (eventuelt og riktigere sagt reiste jeg sammen med en kjæreste med kamera). På flyet Oslo - Berlin maste og maste ei jente på over atten år på å få vindusplassen, så Ea måtte bare si at han skulle ta bilder og derfor måtte ha vindusplassen.

Her er vi på flyet.

Her er jeg ved et av Humboldts fakulteter. Jeg har en greie for å kikke på universiteter når jeg er ute på tur, derfor er jeg glad. Jeg tror kanskje jeg liker å tenke på de kule som har gått på alle de mest kjente universitetene.

Her er jeg på Berlin Hauptbahnhof, som var helt annerledes enn jeg kan huske det fra da jeg var elleve år. Jeg ble litt skuffet. Det var jo hypermoderne der og så ikke lenger ut som fra en film om gamle dager. Bladstativene var heller ikke dobbelt så høye som meg. Det var de da jeg var elleve år.

Her henger jeg sammen med (en statue av) Bertolt Brecht som jeg for tiden er mest forelska i av alle diktere i hele verden.

Her derimot, er en person jeg kjenner som jeg er forelska i.

Her er jeg i en hemmelig hage-ish hage i Kreuzberg.

Her er utsikten vi hadde på en gatekafé i Kreuzberg hvor vi drakk tysk øl. Fint!

Vi kom over et sted hvor de solgte en sånn drikk med spiselige gummikuler i som jeg drakk da jeg var Indonesia i sommer og det var skikkelig weird og litt ekkelt, men også sykt fascinerende å drikke, så da jeg så at de solgte det i Tyskland også, måtte jeg inn å kjøpe en drikk for å vise Ea hva det var.

En av dagene strollet vi nedover Kurfürstendamm og kikket på biler.

 

Denne Mini-en hadde SLANGESKINNSMØNSTER!!!

Det var ikke bare vi som kikket på biler. Det gjorde en annen gjeng også. I krysset Kurfürstendamm og Schlüterstraße stod vi og tok bilder av folk som tok bilder av biler.

Her var det en sjåfør i en sykt fin bil som freste med bilen på rødt lys med en blondine i passasjersetet ved siden av som snudde hodet bort fra guttegjengen for å ikke havne på bildene deres. Det hun ikke visste var at vi stod og tok bilde på andre siden av veien.

Vi gikk videre og jeg tok bilder av Chanel-butikken og jeg ønsket meg en stol med Chanel-trekk og Ea ble flau og lot som han ikke kjente meg selv om det var flere som stod der og gjorde det samme som meg.

Så dukket plutselig spaceship-bilen opp igjen og jeg skyndtet meg å leke bilpaparazzi før den føk avgårde.

Her later jeg som om jeg er med i Jetsons.

 Her er jeg bare meg selv.

Her er en annen fet bil, men riktignok av et annet kaliber.

Her finner jeg ut om kaféen vi sitter på har Eisschokolade eller ei.

På toppen av Karstadt hvor vi spiste blåbærpai og Traumedessert (som var kirsebærgele og vanilje).

Innen vi kom ned på bakkeplan igjen hadde det blitt mørkt.

Vi kom over en annen stasjon, som lignet mer på mine barndomsminner av tyske togstasjoner enn Berlin Hauptbahnhof. Fint, sant?

En dag var vi i Zoologischer Garten.

Der hadde de fisk som var gjennomsiktige! Man kunne SE skjelettet deres! Sykt kult!!! Og så hadde de de ekleste fiskene jeg noensinne har sett:

I Zoologischer Garten var det en slange som BEVEGDE seg! Det hadde jeg aldri sett før. Slanger pleier jo bare å ligge der som slakt.

I Zoologischer Garten var det også noen przewalskihester. Dermed begynte jeg på et halvtimes foredrag om hester som kjæresten min måtte høre på.