Jeg tisser i en plastbeholder før vi drar til jordmoren. For en gangs skyld husker jeg å gjøre det før vi kommer dit (det er første gang). Jordmoren sjekker urinen med noe som ligner papirremser. Hun dypper dem i urinen og ser på dem. Ingenting er galt. Så gir hun meg en plastbeholder til neste kontroll. En plastbeholder for hver gang. Det blir et titalls plastbeholdere. Jeg lurer på om de kastes like etterpå, like etter at jordmoren har sjekket urinen, eller om de gjenbrukes. Jeg følger aldri helt med på hva hun gjør med plastbeholderne etter at hun har helt ut urinen. Det hadde sikkert vært rart å si til henne at jeg kan tisse i den gamle beholderen neste gang, den samme beholderen hver gang. Jeg kunne vasket den mellom hver kontroll, men kanskje er det ikke nok, kanskje kan man ikke stole på at den blir vasket godt nok, og gammel urin blandes sammen med den nye og gir usikre resultater.
Jeg tenker også: Så teit. Så teit å tro at det har noe å si, at det betyr noe at jeg, en av verdens over syv milliarder mennesker, skulle gjøre noen forskjell ved å bruke noen færre plastbeholdere.
(Selv om Emily Dickinson skrev If I can stop one heart from breaking...)
Pappaen din mener at det ikke hjelper noe særlig at noen få mennesker gjør det de kan for å forbruke minst mulig plast når plast fortsatt er lovlig. At det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullsnett fremfor plastposer når de handler på butikken, at det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullspinner av papir i stedet for plast, at det ikke hjelper at noen få mennesker bestiller grønnsakene sine fra en lokal gård. Plast må bli forbudt fra øverste hold, bare slik blir det virkelig fart på alternativene.
Han mistet en sigarett i toalettet her en dag. Han okket seg over det, før jeg hørte at han tisset ned i skåla og deretter skylte ned.
Der drepte du en sjøfugl, sa jeg til pappaen din da han kom ut i stua igjen og jeg så for meg en død måke med magen full av plast. En svartbak eller en gråmåke eller en krykkje. Hettemåke, dvergmåke, sildemåke, eller fiskemåke. Det er mange forskjellige.
Folk flest bryr seg ikke så veldig mye om måker. De er ikke spesielt vakre, snarere tvert i mot. Noen synes de ser skumle ut, at de har onde øyne, og så skriker de og graver i søpla. I byene drar de søppelposer ut av overfylte søppelkasser som ikke er lukket ordentlig. På leting etter noe å spise, river de plastposene i stykker og drar innholdet ut over hele byen. Det kan sees grytidlig om morgenene, søppel strødd ut overalt på asfalten, på brosteinene. Da vet man at måkene har vært på ferde. Om sommeren sirkler måkene over kebabsjappene om nettene, når byen er i ferd med å stenge. De venter på at noen fulle mennesker skal miste nattmaten sin på bakken. En falafelrull med hvitløksdressing, en bakt potet, et pappbeger med pommes fries som noen bare har spist halvparten av.
I blant snapper de mat rett ut av hendene på folk. Boller, croissanter. (Eller pain au chocolates, som pappaen din er glad i.)
Måkene etterlater seg drit på hustakene og møblene i hagene og på uteserveringene. Fugledritt. Hvit gugg som størkner.
De hekker for nære, sier menneskene. Vi har forandret landskapet, og blir irriterte når dyrene tilpasser seg det nye landskapet. Kan de ikke bare holde seg unna, sier menneskene. Noen skyter måkene fordi de er irriterende.
En død lundefugl får nok mer sympati. De er søte. Karismatiske, med sine fargerike nebb. De er sjarmerende, der de klønete letter fra havoverflaten, som om det å fly egentlig ikke helt er deres greie, og det er det ikke heller. Egenskaper som er bra å ha når man flyr, er ikke gode egenskaper å ha når man dykker. De er kanskje bedre på å dykke enn å fly. De dykker ned i havet etter mat; småfisk, muslinger, krepsdyr. I havet forveksler de maten med plast, og så spiser de plasten i stedet. Spiser de nok plast, dør de. Det er ingen næring i plast, men den fyller magen og lurer fuglen til å tro at den er mett. Eller så setter fuglene seg fast i plasten, eller plasten setter seg fast på dem, rundt halsen på en ungfugl som ennå ikke er ferdig utvokst. Så vokser fuglen, mens plastbiten rund halsen blir strammere og strammere, helt til fuglen kveles.
(Jeg har hørt at barn i livmoren kan få navlestrengen tvinnet rundt dem slik at de kveles. Når du beveger deg mye, er jeg ikke bare glad for å kjenne at du lever, men jeg er også bekymret for at du skal sirkle rundt for mye og få strengen tvinnet rundt deg. Tenk om!)
Det er mange grunner til at bestandene med sjøfugl minker. Lundefugler som måker. Ikke bare skadeskyting og plast, men også varmere hav og påfølgende forandringer i matfatet, makrellen som blir mangfoldig og spiser alle de mindre dyrene, slik at ingenting blir igjen til sjøfuglene.
Jeg kan ikke forestille meg en sommer uten måkeskrik. Det er liksom lyden av sommer: måker, saltvann, jordbær og vannmelon, klissete fingre. Selv om de i blant er irriterende. Selv om de i blant nærmer seg når vi sitter ute og spiser reker med spiralloff, dill, majones og sitroner. Jeg vet jeg kommer til å savne dem når de blir borte. Når du blir eldre, er det kanskje slik somrene blir. Helt stille.
3 kommentarer:
Tenker mye på måkene. Her i nauatet mitt ved havet ser jeg sjøfuglene så nært, og jeg har lært å leve i symbiose med måkene. (selv om de vil ha håndklet mitt når jeg svømmer), og det at hele mangfoldet trues og går i stykker er en skummel tanke. Vi trenger alle arter for helheten.
Det er fint! Alle hører til her, selv de plagsomme!
Ja, absolutt :)
Legg inn en kommentar