Mars

Jeg finner ikke den grå frakken min, den jeg bruker på grå vårdager, når det er for varmt til tjukke kåper i ull, men også for kaldt til å ha på seg små jakker som slutter over hofta. Kanskje er det regnværsdager som passer den best, grå vårdager når det yrer litt. Det gjør ikke det denne kvelden, jeg har drukket en halv flaske rødvin for meg selv og synes den grønne kåpa er altfor tung, jeg kan ikke ha på den, men jeg finner ikke den grå. Antagelig har jeg lagt den ned i boden, la jeg den ned i boden i høst fordi jeg har altfor mange ting, altfor mange ting her oppe i garderoben min som dekker en hel vegg på rommet mitt. Alle skjortene og kjolene og kåpene som henger på kleshengere i et skap, i et ordentlig skap. Det har vært vår hele uka, de første dagene ville jeg bare lukke meg inne på rommet mitt og stenge lydene og lyset ute. (Rullegardin og lydisolerte vinduer.) I fjor trodde jeg at det skulle bli slutt på denne melankolien som alltid dukker opp med våren i det jeg begynte å interessere meg for fugler, neste år, tenke jeg, neste år kommer jeg bare til å speide etter fugler og glede meg over våren, men jeg gjør ikke det, det ble liksom ikke sånn. Men jeg vil ikke være en sånn en. Jeg vil ikke være en som engster seg og takker nei til middager fordi jeg i flere dager har tolket det alle sier i aller verste mening. Det føles ut som en ekstra kjip pms, men jeg har ikke pms. Det er ikke det det er. I år er jeg til og med forelsket i en mann som er mer enn jeg noen gang har drømt om, som egentlig er feil å si, i og med at jeg aldri har drømt om en mann, faktisk hadde jeg det helt fint før han dukket opp og ble noe av det beste som har hendt meg i hele mitt liv. Jeg visste ikke at man kunne være så lykkelig. Ikke visste jeg heller at det er mulig å føle seg så lei meg som jeg gjør likevel. Dette gidder jeg ikke, tenker jeg om våren som er altfor varm og som får meg til å ta av meg skjerfet på vei hjem, legge det i sekken som sikkert snart ryker, den ene lomma som jeg alltid har nøklene i er ødelagt, glidelåsen funker ikke lenger og jeg prøver å ha nøklene i lommene på jakka, men i jakkelommen er det hull, så jeg legger nøklene i baklomma på buksene, dessverre ikke i lommene foran fordi jeg klarte å kjøpe dame-bukser som ikke har ordentlige lommer, bare late-som-lommer, og hva er vitsen med det, det er jo et poeng med lommer annet enn at de ser fine ut, de er til å ha nøklene i, telefonen, lighteren, hvem vil ha bukser uten lommer, så jeg blir sittende med nøkler i baklomma. En dag kommer de til å falle ut når jeg går på toalettet for å tisse. De kommer til å falle ut og havne i dass, eller de kommer til å falle ut uten at jeg merker det, og jeg kommer ikke til å merke det før jeg kommer hjem, til jeg står utenfor døra mi med avisen under armen og en pose med dagligvarer, kanskje med en boks iskrem, som kommer til å smelte før jeg kommer meg inn. Det kommer til å skje.

For alt som kan gå galt, det skjer. Og alt som kan gå bra, det skjer også.