--
Nydelig prosa om det vanskelige
Om livet på en institusjon
”Harehjerte” er en roman om menneskene på en institusjon – både om ungdommene som av ulike grunner er innlagt på det psykiatriske sykehuset og om de som jobber der. Om noen får man vite mer om enn andre, men det føles likevel nok. Kanskje mer enn å være et portrettgalleri handler romanen om hvor skjørt livet kan være og hvor vanskelig det kan være å leve, om man så er ung, gammel eller et sted i mellom. For noen kan det bli så vanskelig at man havner på psykiatrisk, men det utelukker ikke at det kan være vanskelig også for dem som ikke havner der. Uten å bagatellisere psykisk sykdom, kan det likevel være vanskelig å se hvor grensen går – alle streber jo med sitt. Denne skjørheten beskriver Melfald Hafredal godt med sin delikate prosa, hun gjør ikke de psykiske lidelsene til noe spesielt, men behandler dem likevel med det alvoret menneskene som lider under dem fortjener.
Romanen minner meg om filmen ”Stjålne år” fra 1999 – foruten det opplagte utgangspunktet, en institusjon med unge mennesker, er stemningen og melankolien noe av det samme, og at den samme melankolien ikke får bli stående uutfordret. Javisst er og kan livet være vanskelig, men må det alltid være det? Er ikke livet også noe mer? Som en av karakterene er et godt bilde på der hun titter ut av vinduet og sammenligner alderen sin med den unge gutten som kjører gressklipper over plenen. Han har en alminnelig sommerjobb, hun er innlagt på en institusjon. Hun kunne også ha kjørt gressklipper.
Men selv om ”Harehjerte” er trist, er den ikke bare det. Romanen utstråler også noe håpefullt; ikke sterkt, bare så vidt, men like fullt der. For kan det ikke tenkes at det neste sommer er June som står og selger iskrem til de sommerferierende? Kanskje, kanskje ikke. Uberørt er jeg i hvert fall ikke etter å ha lest ”Harehjerte”, for oss velfungerende kan det være godt å bli påminnet om at livets letthet ikke alltid er en selvfølge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar