SVIKNE DAGAR av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen. 

”Svikne dagar” ble utgitt for første gang i 2002, før Napoli-kvartetten som gjorde Ferrante verdenskjent. Denne både ligner og ikke ligner, jeg tenker med en gang på kjærlighetsforholdet til jeg-personen i ”Historia om det tapte barnet”. Som jeg-personen der er også jeg-personen i ”Svikne dagar” en kvinne som sliter med å balansere sitt skrivende liv med et familieliv, som forsaker seg selv mer eller mindre til fordel for menn som til gjengjeld gjør det svært bra. Det er da man tenker på den noe utslitte frasen om kvinner bak fremgangsrike menn, det er disse kvinnene Ferrante forteller om. Hvorfor er det slik? Dette er ikke kvinner med svake personligheter, som ikke har noe annet å finne på enn å oppdra barn. Dette er sterke og smarte kvinner med egne virker og ønsker, likevel havner de i skyggen av sine menn. Ferrante utforsker dette godt, men mens denne tematikken er én blant mange i Napoli-kvartetten, er dette hovedtemaet i ”Svikne dagar”.

Romanen er sår og gjenkjennelig, desperasjonen i det lukkede rommet er til å ta og føle på, og da mener jeg både leiligheten som jeg-personen ved et uhell klarer å låse seg inn i sammen med sine to barn og syke hund og det mer billedlige rommet av sorg og raseri som man lukker seg inn i når man opplever noe så opprivende som å bli forlatt av noen man elsker. Romanen er ikke like storslagen som Napoli-kvartetten, men kanskje er det desto det som gjør den så intens som den er, det er som om man formelig kan kjenne lukten av en døende hund. Et annet avsnitt som gjør inntrykk er når Olga drar på jazzkonsert sammen med Lea og ser naboen Carrano i et helt annet lys, hvordan hele seansen viser hvordan relasjoner mellom to mennesker er farget av andres blikk.

At Samlaget har valgt å oversette Ferrantes tidligere romaner er noe å glede seg over, det er grunn til å glede seg til flere utgivelser dersom de er av samme kaliber som denne.