F for fysiologi

Jeg treffer M mens jeg står i kassa på Boksmia og kjøper en tjukk bok om fysiologi, Physiology of Domestic Animals. Jeg har ventet på den i et par dager, sist jeg var innom var de utsolgt og jeg prøvde å lese en alternativ bok på nett, men likte det ikke. Den var rotete, alle de ulike delene av nervesystemet gikk over i hverandre. Denne er bedre, sier jeg til P når jeg kommer hjem, den er mye mindre rotete. They use it in vet schools everywhere, sier jeg fordi foreleseren har sagt det, men det er kanskje ikke helt sant, det han egentlig sa var: Denne bruker de på mange veterinærskoler. Jeg har googlet, de bruker den i Norge og de bruker den i Estland, kanskje også Polen, legger jeg til. Den er tjukk og koster mer enn jeg liker å bruke på én bok, men det er ikke et alternativ å ikke ha den.

Etter å ha betalt boka går jeg og finner M blant reolene. Kjøper du alle bøkene du ikke får lånt av meg, spør jeg. Jeg har sagt at hun kan låne mine bøker fra i fjor, men vi har ikke hatt anledning til å treffes. Neida, sier hun. Men når skal vi utveksle bøkene? Kan du ikke komme på feministmøtet neste onsdag, sier M. Jeg har ikke vært der på kjempelenge, jeg vet ikke helt hvorfor, er det naturvernet som tar så mye tid, er det kjæresten min som tar så mye tid, kanskje litt, men jeg vil jo ikke innrømme det, at jeg noen ganger heller har villet spise middag sammen med P på kvelden enn å gå på enda et møte. Jeg skjenker Chris Kraus en stille takk i mitt sinn, men glemmer å gå på Litteratur på Blå når det skal handle om henne. Jeg sitter i senga til P og leser og drikker vin mens han skriver ved pulten sin når jeg kommer på det, shit, jeg skulle vært på Blå i kveld. 

P drar til USA neste uke, sier jeg, så jeg har ingen unnskyldning, jeg kommer. Jeg skriver det til og med ned i almanakken, sier jeg til M. Etter noen dager får jeg vite at det skal være bannermaling til 8. mars på møtet. Jeg sier det til P dagen før han drar; jeg skal egentlig på feministmøte i morgen, men det skal være bannermaling. Han spør om det er min fobi for arts & craft som slår inn. Ja, sier jeg, det er helt jævlig. Jeg hater det. Tanken på å bruke en kveld på å male bannere gir meg samme ugne følelse som natta før dagen vi skulle ha sløyd da jeg gikk på barneskolen. (Hver tirsdag kveld i et helt år lå jeg og grudde meg til morgendagen.) Jeg klager min nød til M på facebook-chat: Jeg vet jeg sa jeg skulle ta med bøkene og komme på feministmøtet, og det er veldig bra med bannere altså, men jeg hater arts & craft, serr. M sier at jeg ikke trenger å male, jeg kan bare drikke vin og snakke. Jeg er ikke så sikker på det, sier jeg og forteller om en gang vi hadde bannermaling med studentlaget til Natur & Ungdom og Naturvernforbundet og jeg prøvde å slippe unna ved å stå på kjøkkenet og lage chili sin carne til alle, men likevel fikk jeg høre fra L etterpå: Kan du ikke male litt, du sitter bare der og drikker øl. M lover at hun skal sørge for at jeg slipper å male denne gangen, bare kom! 

--

I kjelleren til Urbygningen sitter vi og leser fysiologi. Boken prøver å påstå at menneskehjernen er det mest kompliserte systemet vi kjenner til. De skriver det tre ganger. Jeg sier meg uenig, er ikke dette litt arrogant, sier jeg til de andre og husker på hva biologen Edward O. Wilson skrev i en av bøkene sine, det er ikke hjernen, men hvordan alle organismer samvirker med hverandre som er det mest kompliserte systemet i verden. 

Alle synes det de selv holder på med er det viktigste, sier P mens vi slår følge hjem fra universitetet i slapseføret. Dessuten er mennesket så besatt av seg selv, ikke rart så mange tror at menneskehjernen er det mest kompliserte. Det tenker jeg siden, men det er en tanke jeg har fått fra et annet sted, det må være en av øko-filosofene. 

Så leser jeg om hjernen. Jeg leser om synapsene, overførselen av signaler fra en nervecelle til en annen. Jeg leser om serotonin og dopamin og tenker at det er dette som er å være forelska, noen nevrotransmittere som hopper fra en pre-synapse til en post-synapse ved hjelp av vesikler og exocytose i cellemembranen. Nevrotransmitterne som setter seg på reseptorer i post-synapsen og på den måten åpner opp ionekanaler. Det er dette som skjer. 

Men også så mye mer.