Døgn 15 i Longyearbyen

På vei hjem etter reinsdyrpizza og noen øl stopper vi og snakker med noen lokale. Hvordan er det egentlig å bo i Longyearbyen, spør vi, og de har sikkert fått spørsmålet tusen ganger før. De forteller at turistene er sprø, de hadde sett noen som satt nede på bakken og tok bilder av gresset. Gress, liksom. Nei, vet dere hva, sier jeg, gress er faktisk ikke bare gress. Det er veldig mange ulike gressarter. Og starr og siv. I dagevis har vi tilbragt tiden stirrende på bakken og det som gror der, de ulike gressene, artene i familien Poacea. I regn og vind. Vi har tilogmed tatt båten til andre siden av Adventfjorden for å se på planter. Jeg hadde håpet vi kom til å se en lundefugl på veien, men det gjorde vi ikke. Den dagen vi dro avgårde med båten var jeg så trøtt at jeg sovnet ved hytteveggen til botanikkprofessoren i lunsjpausen. Det var før jeg hadde oppdaget at det fantes rullegardiner på rommet mitt. Åtte dager tok det meg før jeg oppdaget rullegardinene. I think you have the record, sier J. Men dagen etterpå er det jeg som forteller om rullegardinene til A, han har heller ikke oppdaget dem, og han ankom Longyearbyen tilogmed før meg. 

Etter at jeg ble gjort oppmerksom på rullegardinene har jeg sovet godt hver eneste natt. Før det var jeg trøtt nesten hver dag. Jeg drakk kaffe og spiste store mengder sjokoladekjeks. Jeg løp mange mil, for det pleier ofte å kvikke meg opp. Jeg la meg tidligere enn vanlig. Men ingenting fungerte. Etter at jeg fant rullegardinene var det ikke lenger noe problem. 

I de to dagene før eksamen har vi lesedager. Den første lesedagen våkner jeg ikke før klokken to på dagen. Det ble sent dagen før. Vi glemte at kvelden gikk der vi satt og drakk øl og brennevin inne på R sitt kjøkken. Plutselig var klokken halv fire på natten. J og jeg gikk hjemover i sterk sollys. Solen var rett foran oss. Den var så blendende at vi nesten gikk på to reinsdyr som stod på veien. Etter å ha tittet nærmere var det faktisk tre av dem. På nær avstand så man virkelig hvor små de er, mye mindre enn reinsdyra jeg så på vei opp Jotunheimen tidligere i sommer. De er som noen slags pygméer. 

For en gangs skyld har jeg ikke dårlig samvittighet for å ha sovet så lenge. Vi har vært ute i felt og hatt undervisning i ni dager i strekk. Det har vært gøy, men også litt slitsomt. Den første lesedagen sitter jeg bare inne på rommet mitt og studerer plantefamilier mens jeg hører på klassisk musikk. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt med fargeblyantene mine hjemmefra slik at jeg kunne ha tegnet plantene, forskjellene mellom de ulike som ligner på hverandre, men det går ikke. Jeg har ikke fargeblyantene med meg. På kvelden tar jeg omsider en tur ut for å kjøpe pepsi max, det er alt. 

Den andre lesedagen står jeg opp tidlig og leser enda mer om plantefamiliene før jeg tar en løpetur rundt Longyearbyen og stikker innom turistkontoret. Jeg løper hjem og dusjer, spiser lunsj i kantinen sammen med noen medstudenter og sitter på laben og prøver å bli klokere på forskjellen mellom gressarter. Jeg kommer fram til at det ikke er så viktig å lære dem utenat, så lenge jeg klarer å nøkle, og er det noe jeg er god til å nøle, så er det gressarter. Det var det jeg lærte meg best under botanikkfeltkurset i fjor sommer. Jeg satt oppe hver kveld og nøklet gress, glemte helt de andre plantene. Det var bare gress jeg brydde meg om, til nød noen av de andre graminidene. 

Jeg teller alle artene jeg har lært utenat på latin og det er godt over hundre. Jeg har sett nesten alle sammen. Det er noen jeg ikke har sett, jeg har ikke sett hvalross, polarrev, lundefugl, polarlomvie, isbjørn og fjellrype. Jeg forventer å se noen av dem mer enn andre. Om litt mindre enn en uke drar jeg herfra. Jeg skal tilbake til fastlandet, til temperatur over tjue grader (tror jeg). Vi skal ut i seilbåt og jeg vil bade. Jeg har badet i Adventfjorden flere ganger, men det blir to-tre svømmetak før vi løper opp på land igjen. Jeg skal spise friske grønnsaker. En salat. Jeg lengter etter en frisk salat. (Slik en liten ting man setter pris på.) Jeg skal treffe noen jeg gleder meg til å se. Men aller først skal jeg se polarrev og de fuglene jeg ennå ikke har sett. 

Døgn 6 i Longyearbyen

Skal du være med i kirken senere, spør A i minibussen på vei til Endalen. Nei, sier jeg, det er ikke noe for meg. A sier hun ikke er religiøs selv, hun skal bare dit for å se på en av verdens nordligste kirker (eller er det faktisk den nordligste?), spise kaffe og kaker. Jeg skjønner det, sier jeg, men det er ikke for meg. Jeg forteller henne at jeg synes det er rart at mennesket kan gå inn i en bygning, uansett hvor fin den måtte være, og føle dette store som de føler, denne meningen, når naturen ligger stor og mektig utenfor, mye eldre enn oss. Større enn alt, vakrere enn alt og mektigere enn alt. Jeg skynder meg å legge til at folk selvsagt må få tro på hva de vil, men at det er feil for meg å være med. Istedet tar jeg meg en løpetur blant fjellene som omringer Longyearbyen. Fra sjøskrenten kan jeg se opp mot de to breene, Longyearbreen og Larsbreen. For første gang på mange dager kan man se den blå himmelen bak skyene. Etter en natt hvor det voldsomme regnet som rant ned takrennene vekket meg, er skyene trukket seg tilbake.

Ute i Endalen ser vi Betula nana ssp. tundrarum, Svalbards største tre. Den ligger langs bakken. Den er mindre enn den vanlige dvergbjørka i fjellene på fastlandet, Betula nana. Botanikkprofessoren forteller at de ikke kjenner til at den reproduserer seg. Tundrabjørka bare overlever og venter på bedre tider. En gang, rett etter forrige istid, var klimaet annerledes og da var det mange flere av dem her. Det er mulig bjørka vi ser på er 2000 år gammel. Den er rødlistet, det er bare et tjuetalls av dem på Spitsbergen. Jeg kjenner at jeg blir fylt av ærefrykt for dette treet som har ligget her så lenge, dette lille treet med sine bittesmå grønne blader. Det er noe søtt over dem, men dette treet er seigere enn de fleste. Alt som lever i Arktis er seigt. Her er det ingen som lever på slump.

Jeg treffer på svalbardreinen mens jeg er ute og løper. Den er mindre, mer kompakt bygd enn vanlig rein. Det er vanlig at både dyr og planter blir mindre med økende breddegrad. Det å være liten lønner seg i kulden. Svalbardreinen, Rangifer tarandus ssp. platyrhynchus, er en underart av den vanlige reinen. Den går rundt i Longyearbyen og bryr seg ikke om oss. Dyra i Longyearbyen er generelt ikke spesielt redde. Rødnebbternene angriper oss på vei ned til strandkanten. Vi er på vei til å bade i Adventfjorden. Vi vifter jakkene våre over oss. Vi skal bare bade! Vi skal ikke stjele egg!

På toppen av et fjell angriper alkekongene oss. Vi kommer litt for nære, men det er bratt og vanskelig å flytte på seg sånn uten videre. En alkekonge sneier hodet mitt. Alkekongene ser komiske ut der de flakser fort med de små vingene sine, svarte og hvite, de minner nesten om små pingviner som flyr.

Jeg elsker alkekongen, jeg elsker tundrabjørka, jeg elsker rødnebbternen, jeg elsker svalbardreinen, , svalbardvalmuen, svartbakkestjernen, polarmåka, snøspurven, polarjonsokblomen. Tenk at dere finnes. Tenk at dere finnes!

Døgn 2 i Longyearbyen

Vi lærer å skyte med rifle

Reinsdyra står på skytebanen, men gir faen i oss

Vi skyter omtrent over hodene på dem

Den ene legger seg ned

Chill

Dette er ingenting

Det som virkelig betyr noe er kulden

Snøen

Isen

Vinteren

Det er skrint i Arktis

Det gjelder å spare på energien

Det er en evolusjonær genistrek

Å ikke være redd for oss

(I dette tilfellet)



Først er jeg nervøs, så lærer jeg meg å ikke være det

Fyller opp rifla med ammunisjon

Skyter fire skudd

Treffer omtrent på samme sted alle fire gangene

Opp igjen, lade på nytt, skyte nye fire skudd

Liker det

Liker å ha kontroll over våpen



Jeg håper at jeg aldri må skyte en isbjørn

Jeg vil bare se en

I det fjerne

Kanskje fra båt, mens jeg sitter i en båt

Isbjørnen inne på forskningsstasjonen er en 500 kilograms hann

Skutt inne på en hytte

Den hadde kommet seg inn på en hytte



Jeg snakker med pappa på telefonen

Han var også på Svalbard som student

I ukevis

Dro de rundt i et forskningsskip

Uten å se en eneste isbjørn



Men det gjør ikke noe hvis jeg ikke ser en nå

For jeg vet allerede at jeg skal hit igjen



Jeg har ennå ikke sett praktærfugl

Men:

Myrsnipe

Polarmåke

Havelle

To hunner uten lang stjert

I teleskop

Vi gikk langs sjøen

Traff en mann med teleskop

Kunne også vi få se?

Litt nærmere

På havellene?



En polarmåke terger en flokk ærfuglhunner

Det er morsomt å se på, men alvor for dem det gjelder

Hun vokter på sine

Det gjør de andre også

Over tjue voksne ærfuglhunner i flokk, fire ærfuglunger

Det er alt

Det er alle som ble

Det er alle som klarte seg til i dag

Når vinteren kommer er det kanskje bare én

Kanskje ingen

Døgn 1 i Longyearbyen

På flyet til Longyearbyen leser jeg nesten en hel trilogi av Tomas Espedal. At jeg tok med akkurat den til reisen er ganske tilfeldig. Biografi, Dagbok, Brev lå simpelthen i vinduskarmen hjemme da jeg pakket kofferten. Den hadde ligget der en stund, helt fra i fjor sommer, da jeg bestilte alle bøkene hans på nett og leste alle sammen, bortsett fra denne. Sommeren gikk mens jeg hadde hjertesorg og leste Espedal. Så var sommeren over og jeg hadde ikke lenger hjertesorg. Den aller siste boken av Espedal ble liggende ulest i vinduet. Der har den ligget mens jeg har ommøblert rommet flere ganger, hatt flere menn på besøk og tegnet hele veggen full av fugler. Omslaget på boken er helt hvitt, bortsett fra forfatternavnet, titlene og forlagets logo. Den matcher skriveboken jeg kjøpte for å ta med til Svalbard. En helt hvit Moleskine-bok. Før jeg reiste skrev jeg ned kjennetegnene til korsblomstfamilien, rosefamilien og gressfamilien. Rosefamilien fordi jeg fikk beskjed om å forberede et innlegg om den første dagen på kurset på Svalbard. Korsblomstfamilien og gressfamilien fordi det er noen av plantefamiliene jeg liker best. Jeg er fascinert av hvordan så mange av de ulike grønnsakene i butikken alle sammen er av samme art. Hodekål, brokkoli, blomkål, rosenkål, knutekål, grønnkål. Alle sammen er Brassicae oleracea, bare kunstige varianter av denne. Gressfamilien fordi jeg elsker den. Det var familien jeg lærte jeg best da jeg var på feltkurs i fjor, før jeg kom hjem og bestilte alle bøkene til Tomas Espedal.

Den jevne person tror gress er gress. Gress er egentlig så mye forskjellig. I fjor sommer kunne jeg ramse dem opp, et år senere har mange gått i glemmeboken. Men kanskje jeg lærer meg noen nye arter nå, eller jeg kommer på de jeg har glemt.

I den hvite skriveboken, som jeg kaller Svalbard-boken, har jeg også tegnet noen av roseartene som finnes på Svalbard. Reinrose, raggmure, flekkmure, tuemure, engmarikåpe. I tillegg har jeg skrevet ned kjennetegnene deres. Jeg har også skrevet ned fugleartene som finnes på Spitsbergen. Jeg håper jeg kommer til å se de fleste, krysse dem av i fugleguiden. Den aller første dagen på Svalbard ser jeg at snøspurvene er overalt, men jeg krysser den ikke av. Det har jeg allerede gjort. Jeg så den på fjellet i forrige uke. Kanskje har jeg sett den mange ganger før, uten å bry meg.

På flyet til Longyearbyen bryr jeg meg ikke om det Tomas Espedal skriver om. Jeg spiser baguettene jeg har smurt med alt som lå i kjøleskapet som jeg måtte bli kvitt før jeg dro, lettrømme og salat, krydret med pepper og tomatpuré. (Det smaker ikke så verst, brødet er godt.) Jeg kjøper også en øl. Jeg leser, men blir ikke berørt. Er det fordi disse tekstene handler om noe annet? Det føles som noe annet. I fjor sommer var jeg ikke glad, det var noe annet enn nå. På flyet til Longyearbyen er jeg bare glad. Jeg tenker på alkekonger, en bra mann og at jeg endelig er på vei. Det finnes ikke noe sted i verden jeg har lengtet mer etter enn Svalbard. Det finnes ikke noe sted jeg har tenkt mer på. Jeg kan ikke huske første gang jeg tenkte på Svalbard. Jeg kan huske at jeg foreslo at klasseturen skulle gå dit da jeg gikk i niende klasse, og at ingen andre ville dit (de ville helst til sydligere strøk). Noen ganger har jeg lurt på om jeg sa det fordi jeg ønsket å være annerledes de andre, men det er ikke sant. Jeg liker det kalde bedre. Det ville og vakre, der hvor mennesket fortsatt er lite.

Fra rommet mitt ser jeg fjell på fjell som går rett ned i fjorden. Adventfjorden. Solen er på himmelen midt på natten, jeg glemmer at det er sent og at dagen allerede har vært lang. Det var tidlig kveld da jeg satte meg på flyet på Gardemoen, nå er det sent. Det er den samme dagen som jeg våkner opp sammen med en mann som jeg bryr meg om og som samtidig ikke gjør meg paranoid. Vi satte oss på verandaen i solskinnet og spiste frokost. Vi spiste opp det som lå i kjøleskapet, et kjedelig utvalg etter at jeg i flere dager hadde unngått å kjøpe nye varer, jeg skulle jo til Svalbard, det var ikke nødvendig. A hadde kommet med brød fra bakeriet hun jobber på, rester. Baguetter og byggbrød i en papirpose. Snart drar hun på utveksling til Frankrike, det er ikke sikkert vi sees igjen før hun drar. Vi klemte hverandre og var rasjonelle mennesker, som hun sa. Det er sjeldent jeg blir lei meg når folk drar. Jeg tenker ikke at det er siste gang jeg ser noen, eller at det er synd at det blir lenge til neste gang. Som om man på et eller annet vis bærer med seg menneskene likevel, de man kjenner. De man har den samme relasjonen til, uansett hvor de er. Det er annerledes med de som drar som man ikke er sikker på relasjonen til, utryggheten over hva man er for hverandre, eller hvordan det kommer til å bli neste gang man sees, det er ikke sikkert det vil være det samme. Dem er det vanskelig å si hadet til.

Men det var ikke slik da jeg satte meg på toget til Gardemoen. Heller ikke på flyet. Var det kanskje derfor Tomas Espedals tekst fløt forbi, som skyene som passerer himmelen. Behagelig og mykt, men umerkelig. Jeg leste bare. Jeg tenkte ikke på sjela, men følte sjela da jeg gikk ned trappen fra flyet i Longyearbyen. Det var kaldt, men ikke så kaldt som jeg trodde det skulle være. Det holdt med skjorten under jaktjakken. Det var lyst. Det var fjell, golde og grå fjell, ikke sånne som i den norske fjellheimen, der er fjellene mer gule og grønne - når man er nær. Longyearbyen er grå og brun. Husene er små og slitte, alle kjører rundt i firehjulstrekkere. Fort. Det som er lagd av menneskene ser ut som det er laget for å tåle mye.

Noen av dem jeg snakker med skal være her et halvt år, andre bare om sommeren. Jeg skal hjem igjen i løpet av sommeren, men vet allerede at jeg skal tilbake. Det er mange som føler det slik, sier en franskmann jeg snakker med på felleskjøkkenet i det jeg pakker ut matvarer fra butikken, den eneste dagligvarebutikken i Longyearbyen. Det er ikke det at jeg synes Longyearbyen er det vakreste jeg har sett, det bare føles som det riktige stedet. Det føles som om jeg er hjemme. Så annerledes, men likevel så kjent. Alt jeg kjøper på butikken er det samme som hjemme. Havregryn, makrellitomat, peanøttsmør, brød, bananer og epler, øl.

På felleskjøkkenet er det merket med romnummeret hvilke plasser som er den enkeltes. Plassen er liten. Jeg skal ikke være her lenge, skal ikke fylle opp med alt. Kjøper bare pepper og oregano av krydder. Her skal jeg spise enkelt. Det er ikke her jeg skal eksperimentere med retter, lage nye, lære meg nye, slik jeg har gjort det siste halvåret. Jeg rasker sammen en middag av pasta og pesto den første dagen, for alt jeg vil er å gå ut og se på fugler når kofferten min ankommer nesten et døgn forsinket. Når jeg ser den i gangen er jeg ikke lenger bekymret. Bekymret over at jeg skal fryse ute i felt. I kofferten ligger alt jeg trenger, de vindtette buksene, jaktbootsene, kikkerten, marius-genseren, Gyldendals store fugleguide og floraen. Jeg tar en dusj og drikker to Spitsbergen pilsner før jeg går ut og ser på fuglene, kanskje en polarrev óg.

Juli

Gråtrostene som har vært utenfor i vår er ferdige med å hekke, jeg har ikke sett dem på flere uker. Jeg vet det også fordi skjærene har kommet tilbake, de hopper rundt på verandaen og lager et leven. Jeg har savnet dem mens jeg har sett på gråtrosten i hele vår. Gråtrosten var så sint, fløy etter skjærene til skjærene gav opp å være her. Nå har de spist opp meisebollene. På butikken står jeg ved stativet med nøtter og lurer på om jeg skal kjøpe salatblanding til dem, usaltede peanøtter og solsikkefrø, før jeg tenker at andre kanskje ikke liker skjærer så godt som jeg. Når de står utenfor, på møblene, og jeg sitter i sofaen, stopper jeg å lese. Jeg ser på skjærene til de flyr sin vei. Det skinner så pent i fjærdrakten deres, blått og grønt, svart og hvitt. De titter nysgjerrig rundt og er ikke sjenerte, når verandadøren er åpen er det nesten så de går inn. Er det mer mat her?, tenker de kanskje. 

Tenk, der går det noe som er så vakkert, hver dag. Hver dag ser jeg skjæra. Hver dag ser jeg den vakre skjæra og jeg blir ikke lei av den. 

Bråket til skjæra plager ikke meg. Det er verre med den stadige duren av gressklippere, men det er blitt juli og mindre av det, kanskje har folk dratt på ferie. I bodene står gressklipperne i fred. Enten det, eller så er jeg på mirakuløst vis aldri hjemme når det klippes. Kanskje er jeg ute på sykkeltur, kanskje bader jeg, kanskje er jeg i skogen og ser på andre fugler, kanskje er jeg på besøk hos en venn. Eller så regner det mer nå enn tidligere i sommer, folk holder seg inne. En ettermiddag tordner det så mye at jeg trekker ut støpslene, selv om jeg ikke ser noe lyn. Hvordan var nå det igjen, er lynet så langt borte at jeg ikke trenger å ta ut støpslene, eller: For sikkerhets skyld, jeg bare gjør det.