DEI SOM FLYKTAR OG DEI SOM BLIR av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 22.03.2016.
Ferrantes tredje bok i Napoli-kvartetten skuffer ikke

Bok nummer tre i Napoli-kvartetten er en verdig oppfølger, og etterlater en med en stor forventning til den siste boka.

Dei som flyktar og dei som blir er en verdig oppfølger til de to tidligere bøkene i Napoli-kvartetten. Mer nå enn tidligere blir det tydelig hvordan det virker som om Lila vet noe som verken vi eller hovedpersonen i den tiden handlingen foregår i vet – ennå. Om hovedpersonen, som forteller, vet dette, er mer uvisst. Gjør hun det eller gjør hun det ikke? Vet hun noe som hun ikke vil fortelle før tiden er omme, eller vil hun aldri fortelle oss det? Det ligger en spenning i romanene, den har alltid vært der, men den blir svært tydelig i Dei som flyktar og dei som blir, som om leseren trengte å bli godt kjent med karakterene først – før man ble i stand til å virkelig kjenne på dette noe, dette underlige, som etter min mening er en av grunnene til at kvartetten er litteratur med stor L.

I Dei som flyktar og dei som blir kan det først synes som om hovedpersonen, Lina, endelig blir en selvstendig kvinne. Lila er ikke like mye til stede som tidligere, i hvertfall ikke fysisk, og Lina høster anerkjennelse som forfatter og intellektuell. Likevel er det et ubrytelig bånd mellom de to, som en strikk – noen ganger ligger den der slapp, andre ganger drar man i den, og hvor havner den når man slipper? Tematiseringen av forholdet mellom disse to kvinnene blir noe nytt i Dei som flyktar og dei som blir , det er noe annet enn tidligere – og dette er interessant. Der vi tidligere har blitt skildret vennskap, riktignok på både godt og vondt, blir det nå skildret noe annet, noe dypere og sterkere – uten at det er sagt at vennskap ikke er dypt og sterkt, det er nettopp det det er, men i Dei som flyktar og dei som blir blir beskrivelsen av forholdet mellom de to kvinnene tatt til et nytt nivå. Det er kanskje fordi det er uvant å se en slik skildring av vennskap mellom kvinner. Derfor er det desto mer velkomment. Mer av det, takk!

Apropos det, Ferrante tematiserer selv feminisme i romanen, i bøkene hovedpersonen skriver. Å lese om forfattere som skriver kan ofte bli pretensiøst, men i Dei som flyktar og dei som blir blir dette ikke for mye, selv om jeg stiller meg spørsmålet om det virkelig er nødvendig. Likevel: Ferrante holder dette på et tålelig nivå, og det er uansett ikke nok til å trekke ned det faktum at dette er en god roman. Ferdig lest etterlater den seg et ønske om at det ikke skal bli altfor lenge til den fjerde og siste romanen. Jeg gleder meg i hvertfall!