Det er veldig få bøker jeg leser om igjen, og det at jeg gjør det fortjener en liten bloggpost. Jeg leste Siri Hustvedts Sommeren uten menn for noen år siden. Noen tvitret nylig om den, jeg kom på at jeg har den i hylla mi og fikk lyst til å lese den på nytt. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at tematikken interesserer meg spesielt mye akkurat nå (forsmådde, skrivende kvinner). Jeg ler litt av det selv, selvsagt gjør jeg det, har jo på tjueseks år klart å skaffe meg en viss ironisk distanse til ting, det skulle bare mangle. Uansett så leser jeg med blyant i hånda, og ser så mye mer enn det jeg så da jeg leste den forrige gang. Det er ganske fint. Jeg liker å tro at jeg har blitt et litt annet menneske siden sist (stillstand er skremmende).
I går leste jeg også Italo Calvinos artikkel om klassikere i The New York Review of Books. Det var fin lesning, og relevant siden jeg tydeligvis holder på å lage en klassiker for meg selv. Anbefales!
Forøvrig ligger både Sara Stridsbergs Beckomberga og Mara Lees Future Perfect i vinduskarmen min og venter på å bli lest, men jeg vet ikke om jeg orker så dyster lesning akkurat nå. De kom til meg før jeg jeg ble dumpet. (Hvorfor bestemte jeg meg for å bestille akkurat disse to forfatterne da jeg var forelsket og glad? Tenkte jeg kanskje at jeg måtte jekke ned min egen lykke litt?)
Og ja, get over it, jeg holder på. (Dessverre finnes Facebook, hvor jeg stadig får opp i feeden at objektet for min hjertesorg og hans nye kvinne er på ferie sammen.)
Livet!
3 kommentarer:
Høh. En forelskelse går over, tekstene dine vil leve videre. Du skriver usedvanlig godt nå (jada, jeg gjentar meg selv), og da kan han der fyren bare chille på ferie så mye han vil. Du skaper litteratur!
Spot-on, som alltid. For en idiot, han er ikke verdt din tid! Kjenner meg godt igjen i det stikket man får i magen når han plutselig popper opp på Facebook. Selv har jeg enda ikke kommet over han fra ifjor, og må innrømme at jeg iblant går inn på profilen hans for å sjekke om han fortsatt er sammen med den nye. Krysser fingrene for at vi begge kommer videre og finner Han med stor H.
Uff da. Det er visst ganske mange av oss. Senest i går snakket jeg med en kvinne som hadde opplevd det samme. Jeg tror derimot ikke på han med stor H, jeg tror på mange (bra) menn. Det skulle bare ha vart litt lenger med han her enn det ble til.
Legg inn en kommentar