Tidligere i høst deltok jeg i Morgenbladet og Samtidens samtidskonkurranse "Tegn i tiden", hvor man skulle skrive om samtiden. I dag fikk jeg svar om at jeg ikke hadde vunnet, men at teksten i det minste hadde kommet til finalerunden. Det var ihvertfall en slags trøst. Jeg skrev om miljøsorg og har egentlig mye mer å si om dette, bl.a. om ambivalensen som oppstår når man har vokst opp i et hjem som har alt og vet at grunnen er olja. Overført til det større bilde er det det samme med tanke på oss nordmenn. Unge klimaforkjempere skriker høyt om å la olja ligge, men hva er det som har betalt deres kunnskap? For ikke å snakke om helse (det er bare å ta en titt på Aftenpostens helseartikkel her.). Musikere (og andre utøvende kunstnere eller/og skribenter) nekter å ta i mot en pris fra Statoil, men hvor tror de pengene fra statlige stipender kommer fra? Forstå meg rett, jeg har heller ikke lyst til at verden skal gå ad undas, men det er noe å tenke på. Forøvrig er det en tematikk jeg er veldig opptatt av og jeg kommer antagelig til å skrive noe mer om det. Enn så lenge, her er teksten jeg sendte inn, med noen få modifikasjoner som jeg har gjort i ettertid:
--
MILJØSORG
En dag tar jeg med meg en venn og drar på et foredrag på
universitetet. Det er Natur & Ungdom som holder det, de serverer nybakt
sjokoladekake og epler, mest sannsynlig plukket i en eplehage i nærheten. Det
er en professor ved universitetet som holder foredraget, han er i mot
vindmøller, snakker om at strømmen vi får fra vindmøller bare fyller det ekstra
behovet for strøm som vi skaper når vi setter opp vindmøllene, fremfor at de
fyller et behov vi allerede har skaper den bare nytt behov. Nå er det greit å
bruke mer strøm, den er jo fornybar. Dessuten, sier han, ødelegger den
landskapet. Ikke bare er den stor, men den bråker og lager bevegende skygger,
dreper fugler og flaggermus som kommer i dens vei og krever ikke bare plass der
den er, men også plass der den skal komme til, bygges opp; for å sette opp en
vindmølle på en de plass må det bygges et stort veinett i skogen, fjellet,
landskapet; vi må hogge ned trær, lage store åpne sår i landskapet som før var
uberørt, vil vi virkelig det? Noen miljøorganisasjoner sier ja, andre sier nei.
Professoren sier han har møtt mange mennesker som har mistet
rekreasjonsmulighetene sine pga. vindmøller, de kan ikke lenger ferdes ut i den
naturen de kjenner og er nær, fordi den er ødelagt, av vindmøller, og det som
følger er ikke noe å kimse av, det som følger er en sorg, en ekte sorg. Han har
sett voksne mennesker gråte pga. dette, sier professoren. Det er sterkt, det er
ikke bare noe man kan avvise. Han kjenner til hyttefolk som har sluttet å være
hyttefolk, de ser ikke lenger vitsen med å dra på hytta, naturen er tatt fra
dem, vindmøllene stiller den bort,
hensynsløst har de blitt frarøvet noe de elsker, naturen, roen,
stillheten, freden.
Omgivelsessorg kalles det. Den er reell, som annen sorg, sorg
over å ha tapt noe eller noen. Etter foredraget forblir min mening om
vindmøller ambivalent, men jeg forstår at det er mulig å ha en slik sorg. Jeg
har også en stor sorg. Og det er denne sorgen som tidligere har gjort at jeg så
skråsikkert har ment at vi må ha vindmøller: Hensynet til verden som helhet må
gå over noen menneskers rekreasjonsmuligheter. Ikke er jeg skråsikker lenger,
fordi jeg har fått ny kunnskap og etterhvert innsett at heller ikke det er nok,
jeg må lese mer, men poenget er at jeg tenker slik, om alt. Det er sorgen sin
skyld, som går hånd i hånd med angsten og sinnet. For miljøproblemene denne
planeten står overfor har gitt meg en sorg, siden så lenge jeg kan huske. Det
er ikke bare fornuft og rasjonalitet som for lengst har fått meg til å droppe
julegavene til jul, til å ta toget fremfor å fly, til å legge om kosten til hovedsaklig vegetarisk, til å holde meg våken til butikkene har stengt og dykke
i søppelcontainere for å «redde» spiselig mat som har «gått ut på dato», og
ikke minst, til å droppe litteraturstudiene til fordel for biologistudiet. Det
er sorgen og smerten over å bevitne hvordan vi mennesker behandler denne
planeten, som om den er til for oss. Det er sorgen over å vite at polene
smelter, at levestedene til så mange arter (og derfor også artene i seg selv)
er i fare for å dø ut. Sorgen over alt det menneskeskapte som havner ute i
naturen, til skade for alle som ikke er oss (mennesker). Angsten for hvordan
det skal gå, for de raske miljøforandringene, været, klimaet. Det er ikke
tordenet i seg selv jeg er redd for der jeg ligger i senga og hører tidenes
tordenvær. Det er klimaforandringene jeg er redd for. Ikke for min egen del,
ikke for menneskenes del, men for alle de andres del. På vegne av alt levende,
det biologiske mangfoldet. Og det er ikke bare jeg som føler det slik, selv om
det ofte har føltes slik, der jeg skaper dårlig stemning ved å kritisere mine
middelklasseforeldres valg av bil, eller lar være å gratulere noens lykkelige
omstendigheter, fordi alt jeg klarer å tenke på er overbefolkning og alle
ringvirkningene et menneske til kommer til å skape; enda et menneske, enda
et livs (over)forbruk. Det er ikke fordi jeg er et udannet og uhøflig
menneske. Det er sorgen og angsten min. Jeg er ikke i stand til å legge den
vekk, nettopp fordi den er ektefølt, ligger der i brystet mitt og knuger som enhver
annen sorg, en sorg jeg trodde jeg var nokså alene om, før den drev meg til å
avslutte litteraturstudiene til fordel for biologistudiet, hvor jeg endelig
traff likesinnende. Hun som hadde to storesøstre som jobbet som sivilingeniører i oljebransjen og var bestemt på at hun, i det minste, ikke skulle gjøre det samme. Hun som
hadde bodd i oljebyen og som nå hadde flyttet til landet, det var bedre å
studere fysikk her, hun hadde jo ikke tenkt til å bli dratt inn av
oljeselskapene. Hun som kom fra vestkanten og hadde sett seg lei av fokuset til
vennegjengen; dyre merkejakker og -vesker, det stadige jaget, hun hadde sett
hvor meningsløst det var og flyttet vekk. Folk som gjengjente logoen til Sea
Shepherd på pc-en min og kom i prat med meg. Eller som i noe jeg leste og gjenkjente,
sittende på toget, i den nyeste til Naomi Klein, 'This Changes Everything:
Capitalism vs. The Climate': But what should we do with this fear that comes
from living on a planet that is dying, made less alive every day? First, accept
that it won't go away. That it is a fully rational response to the unbearable
reality that we are living in a dying world, a world that a great many of us
are helping to kill, by doing things like making tea and driving to the grocery
store and yes, okay, having kids. Next, use it. Fear is a survival response.
Fear makes us run, it makes us leap, it can make us act superhuman. But we need
somewhere to run to. Without that, the fear is only paralyzing. So the real
trick, the only hope, really, is to allow the terror of an unlivable future to
be balanced and soothed byt the prospect of building something much better than
many of us have perviously dared to hope. I mange år, miserabel, men
uvitende om hvorfor, gikk jeg rundt med sorgen og angsten uten å gjøre noe med
det. Jeg var ung og manglet realfagskompetanse, hadde ikke troen på meg selv,
før jeg en dag bare måtte gripe saken i egne hender. Tvang meg selv til å regne
matematikk, forstå det, slik at jeg kunne begynne på biologistudiet og gjøre
noe. Hele tiden var det sorgen og angsten som drev meg fremover, og jeg
fikk det til. Fordi målet var så klart, hadde ikke vært klarere. Det var
utenfor meg selv. Kanskje er det idealistisk og fånyttes, kanskje tilogmed naivt. Min venn, hun som ble
med på foredraget, ler av meg når vi kommer hjem til meg og sitter i sofaen og
drikker te, tror du at du skal redde verden. Jeg vet at jeg ikke kan,
men jeg skal være med å prøve, sier jeg. Det finnes ikke noen mellomting, med
alt jeg vet og stadig får vite mer om går det ikke an å legge smerten vekk,
skyve den bort og late som om den ikke finnes. Ikke igjen, det har jeg allerede
gjort, og da tærte den på kroppen, spiste den meg opp. Jeg gikk rundt og ønsket
meg helt andre steder, et annet liv enn det meningsløse. Og kanskje er det
fortsatt meningsløst, som min venn har påpekt flere ganger: Hvis du ikke skal
ha noen barn, hvem er det du skal etterlate denne planeten til da? Også da
igjen: Jeg bryr meg om de levende her og nå, og de fremtidige generasjoner av
andre arter enn oss selv. Men hvis det ikke er mennesker her, hvem skal sette
pris på naturen da? Et tåpelig, antroposentrisk spørsmål. Har ikke alt i verden
sin egenverdi? Et begrep jeg vanskelig klarer å forklare og argumentere for,
kanskje er det nettopp derfor egenverdi finnes? Verdien skal ikke måles opp i mot
noe, den bare er. Naturen skal være, den eksisterer uten at noen
ser den. Den er som kunnskapen, verdt noe i seg selv, ikke i hva den skal
brukes til.
En uke senere, etter å ha besøkt hytta som min pappa og min
bestefar bygde på åttitallet, en hytte som befinner seg i et område hvor det
vurderes å sette opp vindmøller, befinner jeg meg på en forelesning i zoologi.
Foreleseren nevner en fatal utsetting av en type kreps i et vassdrag en gang på
søttitallet, da den statlige etaten kalt Direktoratet for jakt, viltstell og
ferskvannsfiske måtte betale fem millioner kroner i erstatning etterpå. En
liten trøst for en stor sorg. Siden, i 1985, byttet det navn til Direktoratet
for naturforvaltning. Siden igjen, i 2013, slått sammen med Klima- og
miljødepartementet til Miljødirektoratet. Kanskje er det en slags trøst; det
har gått fra å handle om hvordan vi skal kunne utnytte naturen mest til å
handle om dens egenverdi, ihvertfall i navnet. Forhåpentligvis i handling
også.
