Vesterveien og dens utsikt

En sen sommerkveld sykler jeg nedover Vesterveien. Det er en vei jeg har sykla mange ganger, men ikke så mye i det siste, ikke de siste årene. Det var noe jeg gjorde de første årene jeg hadde kjæreste, da ting var fint og vi fortsatt var greie mot hverandre og jeg var naiv og ung og trodde på mening og kjærlighet, lenge før jeg ble det mennesket jeg er nå og som jeg mye heller vil være, selv om jeg er bitter, kynisk og sint. Den gangen jeg hadde lave ambisjoner og ikke trodde man trengte penger for å være lykkelig. Jeg hadde en mp3-spiller som gikk på utskiftbare batterier og vi pleide å gå hjem fra byen, på Vesterveien, for å spare taxi-penger. Det tok godt over en time, på asfalt og i den tjukke lufta utenfor nikkelverket som lukter og smaker av noe unormalt, noe fremmed. I gamle dager var trærne ved fabrikken helt svarte. Det er de ikke nå lenger, men veien er ikke fin, er bare fabrikken og biler og bensinstasjoner hvor man kan kjøpe fem boller i en pose. En annen dag løper jeg forbi, løper langtur og hører på radio etter at spillelisten jeg har laget er over. Jeg har løpt tjue kilometer. Det er noe jeg gjør minst en gang i uka. Jeg tenker på om jeg skulle ha gjort det med den kroppen jeg hadde for fem år siden, hvor slitsom det ville vært. Det hadde ikke gått. Aldri i verden. Jeg blir mer sliten av den tanken enn av løpinga akkurat der og da, den flyter bare, går bare av seg selv, jeg tenker ikke lenger på at det er slitsomt og hardt. Bare når jeg løper intervaller og trapper og helvetesbakker med urimelige skråningsvinkler. Men jeg gjør det likevel. Jeg gjør det likevel og blir sliten, sittende, tar knekken på rastløsheten, leser en bok. Sannheten er nemlig den at jeg egentlig er altfor rastløs til å lese bøker. Jeg er altfor rastløs til å sitte stille lenge om gangen, det er nesten umulig. Det er derfor jeg løper, ihvertfall er det én av grunnene. En annen er at jeg liker å være ute, så lenge det ikke er altfor varmt. Ting blir så mye vanskeligere når det er varmt, så utmattende, jeg venter til kvelden med å løpe og ligger i hammocken og prøver å lese, men sovner. I løpet av sommeren skal jeg flytte nordover, dit hvor somrene er lysere om natten, men ofte mindre varmt. Kanskje blåser det mindre også, for det gjør det her. Jeg spiser salte kjeks i hammocken en dag, jeg har hørt salt er bra når det er varmt, og papiret fyker vekk, under hekken bak hammocken, jeg må nesten krype for å få tak i det igjen. I avisen står det om Hovefestivalen og jeg blir sliten bare av å tenke på det. Å telte sammen med en masse fulle folk og høy musikk, alt bråket, det var sånt jeg gjorde jeg for fem år siden, men også da trengte vi en pause; vi gikk til rullesteinsstranda for oss selv, drakk en øl borte fra de andre. Også det får meg til å tenke aldri. Det var gøy, men ikke igjen. Ikke nå lenger. 

En annen dag går V og jeg en tur på Odderøya, det var der Quart-festivalen var. Vi går langs skråningen mot havet, ferdsel på eget ansvar, sier skiltet, fare for steinsprett. Vi diskuterer hva steinsprett er for noe. Er det stein som kommer til å ramle på oss ovenfra, eller stein som vi tråkker på som glipper. Vi håper på det siste, det er det mye lettere å ha kontroll over. Dessuten er det en ting til jeg ikke skjønner; er ikke all ferdsel på eget ansvar? 

På toppen setter vi oss på en benk og drikker vann. Det er for varmt. Vi skal egentlig til et lite tjern som vi har sett på kartet, men vi finner det ikke, går i ring. Det finnes rådyr på øya, og det er rart at de ikke dør ut, for øya er så liten. Tanken på at de svømmer over vannet er for utrolig, men samtidig er det like utrolig at de kan leve her på dette lille området. For det er lite selv om vi ikke finner tjernet. Jeg har visst om dem i mange år, men aldri trodd helt på at det bodde rådyr der, før jeg så en i fjor sommer, da vi gikk ut dit for å plukke blåbær og smake på øl i et minibryggeri. En annen teori: løper de gjennom sentrum om natten når vi ikke ser dem? Det hender jeg ser en katt i sentrum, som er rart, men ikke så rart. Kristiansand er ikke en veldig stor by. Sentrum er et rutenett, Kvadraturen, omflankert av hav på to kanter, elv på en kant (Otra) og skogen bak den fjerde siden, Baneheia. Baneheia er begynnelsen på Bymarka, det er der jeg begynner når jeg skal innover i skogen og løpe, på røtter og steiner, blant trær og skygge, opp og ned. En sjelden gang på skogsbilvei. Vi går på tur der en dag, V og jeg, og drikker opp alt vannet, blir fort tørste igjen, det er så varmt. Og gresset har blitt gult på veldig mange steder, det er lenge siden det regna her sist. Jeg venter på regnet, savner det litt. Det kommer en dag jeg sitter på biblioteket og skriver på en novelle, ikke bare regnet, men også torden. Det slutter lenge før jeg drar hjem, før jeg lukker pc-en og er fornøyd. Når jeg løper etterpå ligger det vanndammer på stiene og det lukter friskt. Jeg løper et sted jeg aldri har løpt før, visste ikke en gang at dette stedet fantes, i nærheten av Postveien over Groheia, nede ved Suldalen. Og det er forbausende at det fortsatt er nye steder i en by jeg har bodd så mange år i, deler av skogen jeg ikke har vært i. Jeg tenker jeg må huske dette stedet, memorerer det i hjernen: Dette er et sted som kan utforskes videre.