Tyskland - Argentina

Onsdag kveld, min bror og jeg sitter på hytta og leser i bøker, spiller spill; mamma ringer ens ærend for å fortelle at Tyskland leder over Brasil 5-0 i semifinalen, og det er bare første omgang!, sier hun, stakkars Brasil, og han Müller altså, som jeg leser om i Dagbladet noen dager senere; leser om Thomas Müller og at han og kona, som er profesjonell dressurrytter, har førti hester, og jeg tenker på store, massive, men meget elegante, holsteinerhester fordi jeg leste Wendy da jeg var barn og Wendy bodde i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland, på et stutteri hvor de avlet holsteinerhester, og faren hennes var dressurrytter og hadde en svart hest som het Onyx, og at jeg, hver gang vi dro på biltur Europa rundt, når vi hadde passert Danmark etter å ha tatt ferja fra Kristiansand og entret nettopp Schleswig-Holstein, alltid så etter holsteinere. Og jeg ser for meg en stall med holsteinere og hannoveranere og oldenburgere, førti stykk, og at jeg en gang red en oldenburger-/hannoveraner-blanding i Horsens i Danmark, og noen dager senere, i Middelfart: en fuks pensjonert politihest som kastet meg av, noe som jeg var vant til, bare å børste av seg støvet og komme seg opp på hesten igjen, men ikke denne gangen, denne gangen brakk jeg armen og måtte ligge over noen dager på sykehuset i Odense, og også det var sommer, som nå, varmt, jeg har et bilde av meg selv med fatle og skjørt og bare ben. Og vi bor i feriehus og klapper geiter i en besøksinnhengning, som vi en dag også gjør denne sommeren, ihvertfall jeg, på vei til hytta; på Gjerstad stopper vi og besøker aper, iguaner, surikater og sommerfugler i en liten miniaturdyrehage, og geiter, afrikanske dverggeiter, utbredt over hele verden, og geiter er et av yndlingsdyrene mine, jeg skal ha noen når jeg kjøper meg småbruk, om en lang stund til ennå, men en gang. Jeg ser for meg en rødmalt stall med hvite lister, et jorde, og hester, geiter, hunder og en katt; et lite dyrkeområde med gulrøtter og andre grønnsaker og nytteplanter. Jeg skal stå opp klokken seks hver dag og gå ut og fore hestene i stallen. Jeg skal høre humringen deres og at noen av dem kanskje går utålmodig rundt i boksen sin, sultne, og gi dem høy og pellets før jeg går inn på mitt eget kjøkken og lager kaffe, spise frokost selv før dagen virkelig begynner, før hestene skal ut, før jobb, før alt det andre.

Jeg tenker på det mens jeg løper på veiene et sted i Østfold, langs jorder med spirende korn, jorder med kyr, kulturlandskapet. Gule og grønne hav av korn blant skogene og innsjøen, gårdene. Traktorer, forlatte bensinstasjoner, av og til hester, jeg løper forbi en liten flokk, den ene av dem ser nysgjerrig bort på meg, det ser ut som en unghest, i det jeg løper forbi på en av langturene mine, med drikkebelte og musikk i ørene, hjemover til hytta. Ettermiddag, har lest en hel roman tidligere på dagen oppe på taket av hytta i sola. Leaving the Atocha Station av Ben Lerner. Jeg liker romanen veldig godt, det er som en moderne versjon av Rilkes Malte Laurids Brigges opptegnelser, satt i Madrid istedenfor Paris. Og jeg kan ikke huske hvordan jeg fikk det for meg at jeg skulle lese den, det var noe med The Paris Review; men hvordan? Leste jeg om boka på bloggen deres, eller leste jeg en novelle av Ben Lerner i et av numrene deres og undersøkte forfatteren videre? Hadde jeg hatt internett hadde jeg sjekket det, søkt på boka på bloggen deres, men det har jeg ikke. I skogen har vi ikke engang 3G. Vi har bøker og vi har NRK. Kampen mellom Tyskland og Brasil, som går på TV2, kommer ikke inn i stua vår. På det trege E-nettet ser jeg på Twitter at kampen ender 7-1 for Tyskland, og jeg skulle ønske jeg hadde sett kampen, for det hørtes gøy ut, grunnen til at fotball er så kjedelig er jo at det aldri skjer noe.

Lørdag leser jeg utdrag fra den kommende VM-boka til Knausgård og en forfatter til som jeg ikke husker navnet på fordi jeg ikke visste om ham fra før av. Utdraget står i Dagbladet, og helt ærlig leser jeg det ikke helt, jeg skummer gjennom. Det er den gjenkjennelige stilen til Knausgård i de delene av utdraget som er hans; jeg tenker at jeg heller får lese boka når den kommer. I avisen står det også om Marguerite Duras. Det står om Marguerite Duras overalt. Det står om Marguerite Duras i Vinduet, jeg leser essayet Hanne Ørstavik har skrevet om Marguerite Duras og får lyst til å lese henne selv. Jeg leser om Marguerite Duras i Bokvennen, men gir meg etter noen stykker, det er grenser for hvor mye jeg kan lese om Marguerite Duras uten å ha lest Marguerite Duras. Men jeg hadde tenkt. Jeg befinner meg i Oslo under slippfesten til den norske oversettelsen av Å skrive, det er på Månefisken og jeg vurderer å gå, planlegger å gå, forteller om det til både H og E, spør om de vil bli med, og de sier ja begge to, men når vi sitter der på gresset i Sofienbergparken og det er varmt og vi drikker øl og spiser salte kjeks og det bare er en halvtime igjen til arrangementet begynner, har jeg liksom ikke like lyst lenger. Jeg kjenner at litteraturarrangementer ikke frister meg så mye, det er så mye styr, så mye styr som ikke er å lese. Alle disse menneskene, alle som skal si noe om det som er skrevet. Kan vi ikke heller bare lese. Jeg sier til meg selv at jeg heller skal kjøpe boka på Tronsmo dagen etter, lese den på toget på vei hjem, men på Tronsmo kjøper jeg den ikke, jeg blir satt ut av hvor liten boka er. At den ligger der på kassebenken og er så liten, som om det var en dukkerekvisitt, ikke en ekte bok. Jeg holder på å kjøpe en annen bok når jeg ser den der, tenker flere ganger, mens jeg fikler med lommeboka og betaler for den andre boka, på om jeg skal si: Forresten, jeg tar denne også, men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det ikke. Jeg legger den andre boka i ryggsekken og sier til han jeg er sammen med, nå har jeg kjøpt den, vi kan gå nå, og så går vi.

Etter semifinalen mellom Tyskland og Brasil bestemmer jeg meg for at jeg vil se finalekampen. Tyskland vs. Argentina. Faktisk våkner jeg søndag morgen og gleder meg til den. Jeg har veddet om VM-resultatet, at Tyskland skal vinne, og nå ser det ut til at de faktisk kan vinne. Jeg synes ikke det er så verst. Jeg må se. Dessuten heier jeg på Tyskland. Tyskland er jo et av favorittlandene mine. Tyskland: holsteinere, hannoveranere, oldenburgere, Goethe, Kant, Nietzsche, Schopenhauer, Thomas Mann, Rilke, Brecht, Kirsebærblomster, Goodbye Lenin!, Daniel Brühl, Berlin, Hamburg, Essen, Dresden, tysk (som jeg synes er mye finere enn både fransk, spansk, engelsk og italiensk), Sylt, autobahn, presisheten, Einstein, folkevogn. Men først sykler jeg i regnet og det er ikke det minste kaldt, bare vått; lager fiskeboller til middag og leser i The Goldfinch av Donna Tartt, som jeg blir helt absorbert av. Theo, gutten som boka handler om, og livet hans. New York og Las Vegas, huset til familien Barbour, jenta med fløyta og onkelen hennes med alle de antikke møblene i kjelleren. Den er vanskelig å legge vekk før kampen, men jeg får det til. 0-0 mellom Tyskland og Argentina etter første omgang. Det er jevnt og spennende. Jeg leser noen avsnitt i pausen. 0-0 mellom Tyskland og Agentina etter andre omgang og tilleggstid. To lag som er nesten like gode. Vi spiser lakris og knekkebrød med brunost. 0-0 etter første ekstraomgang, jeg leser litt til. Faren til Theo og den nye dama hans Xandra som hater NYC kommer og henter Theo for å ta ham med til Las Vegas. Ut til det åpne blå. Andre ekstraomgang, Tyskland, Mario Götze, scorer et mål og det er bare noen minutter igjen av andre ekstraomgang, argentinerne scorer ikke, og Tyskland vinner hele greia. Tyskland vinner verdensmesterskapet i fotball 2014, første gang som et samlet Tyskland, og det er stas, det er kjempestas og fotball er blitt gøy og jeg sier synd jeg skulle finne ut nå at fotball er gøy, nå som VM er over, men fortvil ikke, om to år er det EM og det er nesten like gøy, sier pappa.