Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.

Om å legge noe på vent

Jeg sitter på bussen og vet hva jeg skal si, det er noe jeg ser, som jeg glemmer etterpå, som får meg til å komme på det, det jeg skal si, og jeg tenker at jeg burde ta bussen oftere fordi jeg ofte finner løsningen på ting mens jeg reiser med bussen, ihvertfall løsningen på problemer som handler om hva jeg skal si, det er ikke sikkert det å reise med bussen er et like bra middel på å finne løsningen på andre problemer, matematiske f.eks., der har jeg imidlertid funnet ut at hvis jeg står fast på en oppgave er det bare å løse en masse andre oppgaver og så gå tilbake til den oppgaven jeg hadde trøbbel med, da går det bra, liksom plutselig, å, nå ser jeg det; det er bedre enn å sitte og dvele over problemet, sitte der og knirke på stolen over det; det er litt som å lese; man leser noe man ikke forstår, hvorfor gjør denne personen dette, er ikke det rart, men så leser man videre og når man leser videre og så ser tilbake på hva vedkommende gjorde i starten, så går det opp et lys for en, ja, så klart gjorde han det, man ser delen i en rekke av deler, den ene hendelsen i en rekke av hendelser, i den store overordnede sammenhengen, og akkurat sånn er livet også; når man står midt oppe i noe ser man det ikke like klart som når man ser på den sammen hendelsen som en hendelse i fortiden, f.eks. når man er midt oppi en depresjon; så jævlig som livet er nå kommer det alltid til å være, tenker du (eller kanskje verre, kan livet bli annerledes, så er det til det verre), og når folk sier til deg at livet ikke trenger å være sånn eller at det kommer til å bli bedre, så avfeier man dem med et snev av forakt; som om dere vet det, som om dere vet noe om dette, det kommer aldri til å bli bedre, aldri, og så ler du, nesten litt arrogant, for du vet dette bedre enn de andre, du ser ting klarere enn dem, ja, du innehar faktisk selve sannheten om livet, at det ikke er verdt noenting og at det egentlig ikke er noe å leve for, det hadde ikke gjort noe hvis du bare døde i morgen, ble truffet av en bil på vei til butikken for å handle knekkebrød og skummet kultur enda en gang (enda en gang! av hvor mange ganger!), du har av og til lurt på hvorfor du ikke bare gjør noe med det selv, men det også er en aktivitet som krever noe av deg, og det orker du heller ikke, dessuten er det jo det samme, det er nettopp det, om du lever eller ikke lever, en dag skal man jo dø, døden kommer før eller siden uansett, og det tenker du, og du går til butikken igjen, du blir ikke truffet av noen bil, du kjøper det du skal ha, knekkebrød og skummet kultur, og så gjør du det samme igjen noen dager senere, og antagelig uka etter det igjen også, og så videre og så videre og så videre.

Men så en dag, som du aldri så for deg, er dette hendelser du ser tilbake på, du ser dem i skinnet av et annet lys, du er liksom en annen, men ikke helt en annen, du tenker fortsatt det samme, men ikke med den samme konnotasjonen; du tror ikke på ønskedrømmen i seg selv, du tror ikke på målet for menneskenes streben, men kanskje kan du akseptere drivkraften som ligger i troen på den, bare den i seg selv, og også det er som oppgaver du ikke klarer å løse, du legger dem fra deg en liten stund, løser andre oppgaver imens, går tilbake til problemet og ser på det på nytt, med en annen ballast, og kanskje går det, kanskje ikke, man har ingen garanti, kanskje må man ut og skaffe seg enda flere erfaringer, det vet man ikke; og så er det alle disse novellene som man ikke alltid forstår, som man må tolke, og diktene, ikke minst dem, og jeg minnes en gang på videregående hvor jeg tolket en novelle "feil", jeg hadde skrevet en tolkning som læreren hadde gitt en to-er med begrunnelse: Dette er feil, som om tolkning var en av de harde vitenskapene, som om hun satt på en fasit; og jeg husker jo at vi hadde en dobbeltime i norsk i forkant hvor hun presenterte en tolkning av novellen, hva reven som løp over jordene kunne bety, men jeg leste noe annet i det enn det hun gjorde og det kunne hun altså ikke akseptere, jeg tenkte ikke så mye på det der og da, ble ikke forbanna, var mer opptatt av andre ting, som en gutt med blonde korketrekker (ja, er ikke det typisk) og tromming, men fikk likevel en større avsmak for faget som bare vokste og vokste til jeg til slutt ikke gadd mer og jeg banket på døren hos skolerådgiveren og sa jeg vil ut av norskfaget, og hun spurte meg er du sikker, det er jo bare en måned igjen av skoleåret; hun ble kanskje en smule irritert, virket sånn, eller kanskje oppgitt, men jeg var sikker, jeg skulle ikke skrive det essayet på nytt innen torsdag, det kunne seile sin egen sjø, jeg skulle seile min; det var en vårdag i mai, jeg forestiller meg solen og elevene sittende ute på gresset og på trappene opp mot kantinen og dansesalen i friminuttene, at russen hadde tatt på seg uniformen, selebuksene, røde, og at en rekke hendelser lå i emning; eksamener, skoleslutt, karakterer, sommerferie; foruten våren i seg selv.

Og det er også med tilbakeskuelsens lys at jeg ser på den vårdagen jeg satt hjemme hos A og gapte forskrekket over hva K nettopp hadde sagt, hadde hun virkelig droppet ut av studiene et halvt år før bachelorgraden var i boks, et halvt år igjen, sa jeg, kunne ikke legge skjul på min forskrekkelse, har du virkelig gjort det, ett halvt år igjen? Ja, sa hun, rolig og uaffektert, som om livet bare er slik, et skuldertrekk, det skjer uforutsette hendelser, ting går ikke alltid som det skal. Men seriøst, sa jeg kanskje, som om jeg var en person som alltid har hatt alt på stell (usant!), men hva skal du nå da. Og hun svarte at hun skulle flytte til en annen by, hadde hele planen klar, hvem skulle kjøre flyttebilen, ja, alt sånt visste hun. Når skal du flytte dit, spurte jeg kanskje, og hun sa et omtrentlig tidspunkt. Jasså, ja, okei, svarte jeg kanskje. Jeg spurte ikke om noe mer, hvorfor, har aldri likt å gå inn på slike ting, har aldri vært nysgjerrig på sånne ting, folk gjør som de gjør, og så kan jeg bare spekulere for meg selv. År senere fikk jeg vite det, på en kafé hvor vi satt og drakk kaffe, hun buste ut med det i en passende sammenheng; jeg satt forknytt, hadde sagt noe som var sant, men ikke på den rette måten, det hadde blitt feil, jeg følte angeren bre seg, si: kanskje du ikke skulle ha sagt dette? Ventet til de rette ordene, de ordentlige, som aldri kommer, aldri kommer, før hun uten å vite det reddet meg, fortalte hva som hadde skjedd den gangen, og jeg kom på at jeg egentlig hadde visst det mye lenger, i underbevisstheten, jeg ble ihvertfall ikke overrasket, hmm, sa jeg, som jeg av og til gjør når jeg ikke vet hva jeg skal si, som ikke er rent sjeldent, hmmm, jeg hører det du sier, men jeg vet ikke helt ennå hva jeg skal si til det, la meg tenke meg om litt først.

Eller kanskje trenger det ikke å bli sagt noe mer. Kanskje kan man bare si det man skal si, bringe det ut i rommet, fram i lyset, uten at man får en løsning på det, bare en bekreftelse på at ropet er mottatt, delt med noen andre; hei, vi ser deg, du eksisterer. Hei, her er jeg, trodde dere jeg var borte.

DIALOG 
av Ernst Orvil

Larmen og stillheten
møtte hverandre
i et veikryss.
Hei, sa larmen, ser du
ikke at jeg er larmen,
larmen kjører bestandig
for grønt lys.
Stillheten sa: Jeg er
det grønne lys.

Brød og druer; Hamsun og nøysomheten

I det siste har jeg slitt litt med leselysten. Muligens skyldes det for mye kontakt med middelmådig litteratur. Så kom jeg over denne på mitt rotete rom, Artikler 1889-1928 av Knut Hamsun, utvalgt av Francis Bull. "Lidt om Strindberg" er en av artiklene og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest den teksten, også siden før jeg fikk denne boka i hende (som pappa kjøpte på et antikvariat, den håndskrevne kvitteringen ligger fortsatt inni), da en av foreleserne på universitetet delte den ut i tilknytning til en forelesning om Strindberg. Det var like fornøyelig å lese den denne gangen også. I tillegg finnes bl.a. artiklene "Fra det ubevidste Sjæleliv", "Gamle Digtere og unge", "Teologen i Æventyrland", "Brev til 'Klassekampen'" og flere artikler hvor han hyller det harde, men enkle, livet på landet. Hamsun er så ærlig og sint og irritert, politisk ukorrekt, bedre enn andre, men likevel ydmyk, intelligent, skarp, vittig og morsom, ikke minst morsom! Jeg bokstavelig talt ler høyt mens jeg leser. Alltid etter å ha lest Hamsun husker jeg hva litteratur virkelig er og skal være.

 Her er noen ord om nøysomhet av Hamsun:
[...] For den, som skal leie hjelp, blir det bare undergang. Jeg ser nok av det hos mig selv. 
   Men vi skulde ikke være nødt til å gå under, selv med noget leiet hjelp. Jeg tror vi er blitt for fine på det og har fått for store fordringer til livet, vi får ikke inntektene til å dekke utgiftene. Jeg fraregner kommunistene med deres gapende kjeft efter flottere mat og klær, de har ikke annet å fare med og vil heller ikke ha jord å leve av. Men alle har vi hevet vår levefot for høit. Vi har glemt den visdom å være nøisomme. Vi har tapt evnen til å undvære. Våre fedre levet lykkeligere enn vi og hadde mindre å leve av. At levealderen kanskje er steget litt i vår tid skyldes ialfall ikke finere mat og klær [...]
   I Persien så jeg kuskene sitte på sin bukk og bite skiftevis av en skive brød og en drueklase, det var deres middagsmål. Her hos oss er det ikke mat uten at det er kjøtt. 
   I Holland legger de en skive almindelig brød og en skive honningkake sammen og biter av dem, hos oss skal vi både ha smør og såkalt "pålegg". 
   Barna lærer flottheter fra de er en neve stor. 
[...]Vi kjøper rivene ferdige, vi kjøper økseskaft av ask i byen, skjønt jeg har en mengde ask i skogen. 

Vi er mange som har noe å lære der.

Har tatt på meg blå skjorte i anledning dagen

(Neida, jeg har alltid på meg blå skjorte.)

Ellers håper jeg at alle som har stemt og alle som skal stemme, husker på at det finnes en verden utenfor Norge. 

(F.eks. Irak og Afghanistan. Husk det, dere som tenker på å stemme rødgrønt.)

Og til alle dere som stemmer Høyre og Arbeiderpartiet, her er et litteraturtips: 1984 av George Orwell. 

Riktig god blåmandag!

Midt på kvelden

Sist jeg satt på dette stedet var nøyaktig fire år siden, jeg drakk øl og spiste økologisk rød grønnsakssuppe med hjemmelaga brød og fetaost på en MDG-fest og krangla med den daværende kjæresten min om politikk, det var like før stortingsvalget, tidlig høst og fortsatt varmt, mange satt ute. Til tross for at maten var god, gratis og dyrevennlig, endte jeg opp med å stemme Rødt noen dager etterpå.

Denne kvelden drikker jeg også øl, fra før av drita på rom & cola med lime og isbiter; jeg sitter på en stubbe og prøver å si noe om at grunnen til at jeg i år skal stemme på høyresiden ikke har noe med lommeboka mi å gjøre, jeg stemmer ikke blått fordi jeg er gnien på pengeboka, nei, jeg elsker skatt, jeg betaler min skatt med glede, hånden på hjertet, gjerne mer skatt; nei, jeg har ideologiske grunner, mennesket har ansvar for seg selv, vet selv best hvordan livet skal leves osv, og går det ad undas, så går det ad undas, sorry, sånn er livet, livet skal være litt hardt og vanskelig, og kanskje er det noen som bare seiler gjennom, så bra for dem da, men alle kan ikke kreve at det skal være slik, eller satse på at staten skal redde en til slutt. Selvgjort er velgjort.

Tidligere på dagen har jeg laget russisk rødbetesuppe (borsj) fra scratch, også den økologisk, av kortreiste grønnsaker, dessverre uten vodka fordi jeg ikke hadde det, jeg har ikke lenger et barskap, det hadde jeg da jeg bodde sammen med min tidligere kjæreste, vi hadde gin, vodka, rom i syv forskjellige varianter, gammeldansk, fernet branca etc.. Jeg husker en gang for fem år siden at jeg inviterte ei venninne hjem til middag hos meg, jeg skulle følge en oppskrift på en pastarett med spinat, parmesanost og pinjekjerner, det endte med at hun måtte lage retten, jeg var helt molbo, visste ikke en gang hvordan man skar løk. (Hvordan jeg klarte å finne fram til pinjekjerner i butikken, er også noe jeg lurer på.) Senere lagde jeg retten igjen, for da visste jeg jo hvordan man skulle lage den; bl.a. lagde jeg den til han jeg hadde så lyst til å bli sammen med (jeg ble litt overrasket over at han putta chilli i, men bar over med det, så forelska som jeg var).

Senere lagde jeg retten mange, mange ganger og jeg behøvde til slutt ikke å se i oppskriftsboken, og flere andre retter likeså.

Nå spiser jeg ikke en gang pasta. Jeg kan ikke fordra pasta.

Igrunnen er jeg ikke spesielt glad i middagsretter, varme retter. Bortsett fra havregrøt, og suppe.

Jeg inviterte den samme vennen til middag ved en senere anledning. Da serverte jeg potet- og vårløksuppe, på en varm sommerdag, vi inntok middagen ute i det fri.

En gang vant jeg tilogmed et gavekort fra en matvarekjede etter at en av suppene mine vant en suppekonkurranse i et matmagasin.

Jeg som hadde heimkunnskap som hatfag på barneskolen. Dét og sløyd.

Men jeg kan fortsatt ikke snekre eller lage fine ting i tre; her en dag skulle V og jeg spikre en planke på en sikringsbu oppe på fjellet; jeg hadde litt lyst til å spikre, tenkte det kunne være morsomt før jeg kom på en annen gang jeg spikret og slo tommelen slik at den ble blå, fikk dermed angst og ble helt ubrukelig, du er jammen meg ikke særlig praktisk anlagt, sa V; jeg er kanskje ikke det, sa jeg, men måtte føye til at jeg kan alt om å male. Jasså, sa V og var skeptisk. Jeg sa at jeg har malt husveggen på mine foreldres hus annethvert år siden tenårene. Jeg fortalte at jeg til min mors skrekk har stått på stige og vasket med såpevann, for så å vente på at det skal være sol tre dager på rad slik at veggen har kunnet tørke og blitt klar til å males. Og som om ikke dét er nok, så liker jeg det tilogmed!

Jeg har også malt garasjen i eggeskallgult og sprayet et Ivar Aasen-sitat på veggen ved hjelp av stenciler, selv om dette ikke er mitt verk i idé og teknikk; det var min pappa som ba om Ivar Aasen-sitatet og det var min daværende kjæreste som fortalte meg hvordan jeg skulle lage stencilene, han som gikk på tegning, form og farge-linje på videregående. Det måtte bare ta slutt.

Det må være det eneste, sa V. Jeg kom ikke på å si at jeg også er god på å lage suppe. Jeg kom senere på at jeg aldri har bedt henne på middag hjem til meg etter at vi ble voksne og begynte å lage slikt selv. Jeg kan huske at hun var hjemme hos meg da vi var barn og at vi spiste grandis.

V fortalte meg også at hun kunne huske en gang hun var med familien min på hyttetur da vi var små, at vi en av dagene på den hytteturen hadde spist tortillachips med salsasaus til middag og at hun hadde fortalt om det hjemme etterpå: Vet dere hva, hos Kathleen spiste vi chips med dip til middag! Det kunne ikke jeg huske, men tenkte at det hørtes ut som en middag etter min smak, nettopp fordi det ikke kan regnes som middag.

Jeg leste en gang en bok om ei dame som var irritert på mannen sin som skulle spise middag hver dag, kunne hun ikke bare få spise knekkebrød? Denne kvinnen og jeg hadde ellers ikke noe til felles, hun bodde på Frogner og var veldig opptatt av penger og tennis, og det var en ganske dårlig bok, men akkurat angående det der, var vi like. Kunne vi ikke bare få spise knekkebrød og kunne ikke den masete mannen bare spise middag for seg selv hvis det var så viktig? Jeg forteller det til V mens vi koker opp ertestuing og potetmos fra pose, og hun kan ikke tro sine egne ører, hvem liker ikke en god og varm middag? Jeg, sier jeg. Det er en av de positive tingene med å ikke bo sammen med en kjæreste, sier jeg, man slipper å lage og spise middag hver dag. Nei!, sier V, det er jo hyggelig, hun er kanskje et varmere menneske enn meg, muligens et bedre kjæresteemne. Jeg er ubrukelig, jeg liker jo ikke noen av de tingene som er vanlig at man gjør når man er sammen med noen, jeg ville bare sitte i min egen krok med nesa bak en bok, ja, selv mens vi kranglet innenfor våre egne fire vegger hendte det at jeg holdt en bok foran trynet, en femte vegg. Det hendte jeg siterte Nietzsche og foretok analyser på setningsnivå.

Dessuten er jeg ikke spesielt god på å verken lyve eller si ja til ting jeg ikke har lyst til, bare for å være grei. Som f.eks. å si "ja, gjerne" til å se på Sons of Anarchy når vi dagen før så noe jeg ville se på. Jeg forstår ikke poenget med å gjøre noe man egentlig ikke har lyst til bare for at det skal være hyggelig å gjøre_noe_sammen. Det er bedre å gjøre det man vil, alene. Sant, sant, sier jeg. Nei, da blir man jo ensom til slutt, sier V. Du tar feil, sier jeg. En: Det er bedre å være ensom for seg selv enn ensom sammen med noen andre, ensomheten føles mye verre ut da. (Her tenker jeg på Tove Ditlevsen, gift og skilt fire ganger.) To: Trenger man selskap av noen som bare er der, i samme hjem som deg, kan man jo bare ha en hund. Hvis alt man vil ha er en å se film med når man kommer hjem trøtt fra jobb, så kan man jo bare dét.

--

Men ingenting av dette sier jeg der jeg sitter på stubben og drikker fra mitt glass Nøgne Ø. Det er bare noe jeg har opplevd og tenkt. Ikke mer politikk nå, sier Chr. Nei, uff, sier K som er kjæresten hans.

Fjellet

Av alle brød i verden er det kneip V kjøper når vi stopper på en joker i ingenmannsland, vi har kjørt litt feil, en liten omvei, plutselig var vi ikke lenger på riksvei nr.9, hvordan det gikk til skjønner ikke jeg, og det er jeg som burde ha skjønt det, det er jeg som sitter bak rattet. Vi spør bare google, sier jeg og jeg taster inn målet på app-en, hva skulle man gjort uten google maps sier jeg; en kvinnestemme geleider oss gjennom skogslandskapet tilbake til riksvei nr. 9 mens vi spiser smågodt, snakker om forskjellen mellom oransje og svarte krokodiller (hver gang det er et tema sier jeg at det er da ingen forskjell i smak på de to) og andre småting før V, som stod opp klokken fem for å gå på jobb, sovner, og jeg og kvinnestemmen på google maps blir overlatt til oss selv en liten stund før jeg skrur på radioen og hører siste nytt om Syria, opplever at en svart katt krysser veien, senere en flokk sauer, som tyder på at vi er høyt oppe på fjellet og snart framme; denne helgen skal vi tilbringe på en turisthytte oppe i Setesdal.

Senere, vel framme på hytta, sittende utenfor på en benk og til lyden av sauebjeller, får smaken av kneip med nøttepålegg meg til å tenke på barndommen; jeg har ikke spist kneip på år og dag, i min verden går ikke kneip under kategorien brød, brød skal være grovt og mørkt, gjerne med helkorn og nøtter, jeg har det nesten som et prinsipp; loff spiser man kun to ganger i året -- til rekene; men der sitter jeg og spiser kneip og det er lenge siden, jeg tenker som sagt på barndommen, på en tid hvor alt jeg spiste var brødskiver med sjokade på, til frokost, morgen og kvelds; jeg sier det til V; dette smaker som barndommen, og jeg kommer på en gang jeg var på besøk hos henne og de skulle ha lasagne med nøtter i til middag og jeg fikk brødskiver med sjokade (jeg tålte ikke nøtter) og foreldrene hennes som spurte om jeg virkelig var fornøyd med skiver med sjokade for var ikke det litt stusselig, kanskje jeg kunne få noe annet, men jeg var kjempefornøyd fordi jeg alltid var fornøyd med brød med sjokade; og V sier vi skulle hatt noe smør, det tok vi ikke med; kanskje i proviantboden, sier jeg, og senere finner vi fem kuvertpakker med brelett i proviantboden som ellers er fylt av hermetikk og poseretter; ikke helt smør, men det får duge for V; i samme slengen tar vi en pakke bixit, søt havrekjeks; også den noe som tilhører barndommen, men med motsatt fortegn: jeg kunne virkelig ikke fordra bixit da jeg var liten, jeg foretrakk safari-kjeks, kunne spise pakke på pakke, nå vil jeg heller ha bixit. 

(Hvis jeg ikke lager mine egne havrekjeks da, det gjør jeg nemlig med jevne mellomrom. Man tar 1 dl havregryn, en godt modnet banan, litt cottage cheese og rosiner, moser det i en bolle og fordeler på et brett som man steker i ovnen på ca. 200 grader C i femten minutter. Superenkelt.) 

Vi tar en en tur opp en fjelltopp og finner multer, krekling, mikkelsbær og blåbær, skuer ut over fjellheimen og snakker om livet, døden, tv-serier vi følger med på og bøker vi har lest i det siste. Jeg som har hatt lesesperre har ikke så mye å fortelle om det siste emnet; V sier hun hører mest på lydbok for tiden, hun har en jobb hvor hun kan høre mye på lydbok, hun forteller om en bokserie hun holder på med, med et rikt portrettgalleri; jeg begynner å tenke på psykologisk realisme, på Edith Wharton som jeg ennå ikke har lest og på Siri Hustvedt, det er selve ordet 'psykologi' som gjør det. Jeg begynner også å tenke på Ringenes herre, det er det landskapet får meg til å tenke på; hester med rytter galopperende over landskapet, så på Eowyn og Faramir, littegranne, før V sier at landskapet også minner henne om Skottland hvor hun har bodd i det siste; jeg forteller om en bok jeg har lest som handler om en vandring gjennom Skottland og England, forøvrig dårlig, hvorfor snakker jeg om den i det hele tatt, men sånn er det jo, av og til snakker man om ubetydelige ting, andre ganger om større ting, er det egentlig noen forskjell. 

Jeg har lenge drømt om å finne multer på fjellet, og nå har det skjedd.

Er ikke vokst opp med fjellet som en naturlig del av livet, men vil at det skal bli det. Akkurat som sjøen og skogen alltid har vært det. 

Å, nå fikk jeg høydeskrekk, sier V. Jeg forteller at jeg av og til får høydeskrekk bare jeg tenker på Prekestolen. Jeg får av og til bare lyst til å hoppe, sier V. Jeg tenker på at det å hoppe er så lett og vanskelig på samme tid, det er bare å hoppe men det er ikke sånn i det hele tatt, vi ser bare og blir svimle, så går vi tilbake.

Dette fikk jeg i posten i dag

Ok, men nå begynner bokhøsten, så: Bøkene jeg leste i august

PROSA
1. JEG KOMMER MED EN GANG av Shin Kyung-Sook 
2. SNAKK TIL MEG av Vigdis Hjorth
3. PUPPER OG EGG av Mieko Kawakami

SAKPROSA
4. WALKING HOME av Simon Armitage

Og dere bare: Skal det ikke komme mer? Er ikke listen lenger? Har jeg seriøst lest bare fire bøker i august? I juli unnskyldte jeg meg for bare å ha lest syv, som om det ikke kunne bli "verre." Kanskje har jeg hatt reader's block. Kanskje har jeg lasta ned Netflix og sett tre serier allerede. (Hallo, elsker Saga Norén i Broen.) Kanskje har jeg vært veldig mye i skogen og plukket blåbær. Kanskje har jeg begynt å studere matematikk. Kanskje har jeg lest ganske mye, bare ikke bøker, f.eks. enkeltnoveller, litterære tidsskrifter og blogger. Kanskje har jeg vært på fjellet og tenkt det motsatte av Hans Castorp. Kanskje har jeg ridd på hest. Kanskje har jeg hørt på musikk. Kanskje har jeg skrevet. Kanskje er det over nå. Kanskje bokhøsten kan begynne nå. 

DEN BESTE BOKA
Ingen jeg likte veldig godt.

DEN KJIPESTE BOKA
Walking Home. En mann som ikke liker å gå skriver en bok om å gå. 

Var hyttevakt på fjellet i helga. Der leste jeg Pupper og egg og den nye
 boka til Amos Oz. 

Har begynt med matematikk igjen. Her hadde jeg en liten krise: Skjønte ikke
 GeoGebra og var tom for kjeks. 

They went hand in hand, although each walked a different and endless road. 
- Fra Esch av Hermann Broch