Om å kle på seg

I dag var det søndag og jeg stod i garderoben og skiftet til hverdagsklærne mine da jeg la merke til at kvinnen ved siden av meg tok på seg en kvapsete joggebukse. Jeg la merke til at jeg tenkte: skal hun virkelig ha på seg det? Hvordan kan hun gå med noe sånt? Jeg ser folk med joggebukser på stadig vekk, og kanskje tenker jeg den samme tanken hver gang jeg ser det, uten at jeg dveler ved den, som jeg gjorde denne dagen. Jeg tenkte at hvis jeg hadde tatt på meg en sånn bukse etter å ha løpt og svømt, så hadde jeg ikke merket at jeg hadde brukt formiddagen på å løpe og svømme. Jeg hadde følt meg som en slappfisk i stedet. Å treffe en venn på kafé, som jeg gjorde like etterpå, kunne jeg ikke gjort i et sånt plagg. Og jeg hadde i hvertfall ikke klart å sette med ned ved arbeidspulten for å lese heller, ikledd et slikt plagg.

Jeg kjenner folk som kan gjøre litt av hvert når de står opp om morgenen, uten at de har skiftet til ordentlige klær først. Jeg kjenner folk som skriver innleveringsoppgaver ikledd silkemorgenkåpe eller pysjbukser. Det klarer ikke jeg. Jeg står opp, steller meg og kler på meg. Før det har skjedd, skjer det ingenting. Jeg spiser ikke en gang frokost før jeg har fått på meg ordentlige klær. Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker jeg skal møte i løpet av dagen; om det er hele skolen, syv mennesker, bare én eller ingen: jeg kler på meg uansett.

Klær skaper folk. Tar jeg på meg en joggebukse, eller forblir jeg i sovetøyet, er det som om hele hjernekapasiteten blir borte. Det er litt som tenkehjelmen til Peter Smart, bare motsatt. Han tar en fuglekasse på hodet, så tenker og knaker det oppi der og han finner opp en ny oppfinnelse. Når jeg er kvapsete kledd og ser ut som en dass, føler jeg meg som en dass. Jeg føler meg dårlig. Ikke dårlig som i kvalm, ikke helt frisk etc., men dårlig som i noe nedgradert, det gjør noe med selvfølelsen. Hvordan skal jeg klare å skrive noe bra, gjøre noesomhelst bra, når jeg ikke en gang kan kle meg bra? Det er som om jeg blir stigmatisert av joggebuksa. Det samme gjelder andre. Jeg klarer ikke å ta folk som går i joggebukse seriøst. Hvorfor skal jeg høre på noen som går i joggebukse? Har de så dårlig smak i klesveien, har de sikkert dårlig smak ellers også. Joggebukser får meg til å tenke på white trash. Det får meg til å tenke på forfall, på uintelligente mennesker, fast-food, tv, sofasliting og det som verre er. Det er så enkelt å ta på seg noe annet, noe skikkelig. Så hvorfor lar folk være?

Da kjæresten min og jeg bodde sammen, måtte jeg få ham til å love meg én ting, og det var at han aldri under noen omstendigheter skulle gå i joggebukse. Jeg kunne ikke leve sammen med noen som gikk i joggebukser. Jeg får frysninger av det. Å ta på seg joggebukser er å melde seg ut. Jeg leste en gang et essay av Stig Sæterbakken som handlet om akkurat dette. Han skrev at det å kle seg i joggebukse, selv om man bare er hjemme med den man lever sammen med, uansett hvor lenge man har vært sammen/gift, er det samme som å ikke ha respekt for dette andre mennesket. Jeg nikket meg enig og var glad for at det fantes flere som tenkte det samme om kvapsete joggebukser som meg.

Så hva mener jeg med ordentlige klær? Jeg mener ikke at man må fjonge seg sånn hver dag. F.eks. sminker jeg meg aldri, kanskje to ganger i året. Jeg går tilogmed ut på byen uten å sminke meg. Jeg går nesten aldri med smykker, kanskje en ring av og til. Jeg grer aldri håret. Ikke er jeg spesielt opptatt av mote. Jeg leser ingen moteblader. Jeg kjøper nesten aldri klær. Og så videre. Men det finnes et minimum. I mitt tilfelle er det svarte jeans/bomullsbukser og (blå) skjorte eller en svart genser. Det er ikke spesielt fjongt, ikke særlig kreativt heller, men det er ordentlig og viser i hvertfall et skille mellom seng, søvn og alt som hører den verden til, mot dagen, våkenheten, produktiviteten og alt på den andre siden.

(Ytterklær er en annen historie. Du ser aldri meg i allværsjakke. Når jeg tenker meg om, så er jeg kanskje litt snobbete. Det tok lang tid før jeg turte å vise meg i tursko andre steder enn i skogen/på fjellet. Eller i joggesko uten å jogge. Flip-flops o.l. har jeg aldri vært borti.)

Bøkene jeg leste i september

POESI
1. GOD MORGEN OG GOD NATT av Nils-Øivind Haagensen

PROSA
2. ALBERTE OG JAKOB av Cora Sandel
3. THE AWAKENING av Kate Chopin
4. KADDISH FOR ET IKKE FØDT BARN av Imre Kertész
5. MAMMA ER EN COUNTRYSANG av Cathrine Evelid

SAKPROSA
6. EVIG SØNDAG av Linnéa Myhre
7. THE NARRATIVE OF THE LIFE OF FREDERICK DOUGLASS, AN AMERICAN SLAVE av Frederick Douglass

DRAMA
8. A RAISIN IN THE SUN av Lorraine Hansberry
9. MÅKESPISERE av Cecilie Løveid
10. NOKON KJEM TIL Å KOMME av Jon Fosse
11. SEMMELWEIS av Jens Bjørneboe
12. VÅR ÆRE OG VÅR MAKT av Nordahl Grieg

--

DEN BESTE BOKA
Når jeg ser på denne lista, er det ingen av bøkene som utmerker seg som klare kandidater. Det var ingen bøker som (for å være pretensiøs) rørte i dypet av min sjel denne måneden. Sykt nedtur. Jeg leser jo fordi jeg vil oppleve nettopp dét. Tror jeg må lese noe Lorrie Moore snart for å gjøre noe med det. Men nå er det snakk om hvilken som var best, og da er det jo bare snakk om en sammenligning med de andre, og i så fall trekker jeg fram Alberte og Jakob av Cora Sandel. Den likte jeg såpass godt at jeg kunne tenke meg å lese de to andre bøkene om Alberte.

DEN KJIPESTE BOKA
Definitivt Mamma er en countrysang. Jeg forstår virkelig ikke hva som har skjedd i forlaget. Hvordan kunne det der bli utgitt? Det er ikke litteratur bare fordi det er en bok.

Tilværelsen

Det lukter taco i oppgangen når jeg går nedover trappene i støvlene mine. Jeg er på vei til en venn som nesten er min nabo, hun har flyttet til et hus rundt svingen. Jeg treffer på to gutter i trappa. Han ene har på seg en militæruniform som jeg aldri har sett før, i hvertfall ikke i virkeligheten, kanskje på film (eller tv). Vi gir hverandre nikk. Jeg har med en luftmadrass og en luftpumpe. Jeg er tørst, men har drukket masse vann, vet ikke hvorfor jeg fortsatt er tørst. Det regner ikke når jeg kommer ut, det er bare vått på asfalten. Vi tar en røyk på en benk når jeg kommer. Hun forteller hva hun har gjort. Jeg forteller hva jeg har gjort. Jeg har skrevet fire sider om meningsløsheten, kjærligheten, likegyldigheten. Hun har bodd i telt. Vi sitter på en regnjakke mellom oss og benken, den lukter bål og pølser av den. Det er mørkt ute, rundt oss, og det er høst. Jeg koker vann når jeg kommer hjem og drikker det med sitron oppi. Jeg rydder en tallerken fordi det ser ut som den skal velte fra stabelen med bøker den ligger oppå. Jeg skrur på en vekkerklokke, for i morgen skal jeg sykle og trene. På en lørdag. Så skal jeg lese mer. Jeg er på etterskudd, og jeg er ikke på etterskudd. Jeg ser på verdensklokken på telefonen. Oslo, sier den, ti på tolv. Jeg vil se klokken et annet sted i verden. Jeg ser på klokken i Albuquerque i USA. Der er klokken ti på fire på dagen. Jeg ser for meg sandfarger mot klar blå. Jeg lagrer tiden i Albuquerque sånn at den ligger framme sammen med Oslo. Lana del Rey synger om at det er sekstini millioner stjerner i Mississippi. Jeg husker på at jeg må lese DuBois i morgen. Det begynner å regne igjen. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør.

Lykkelige er de som er sultne, for de skal bli mette!
(Luk 6:20-21, Matt 5:3,6)


Ja, sannelig. Tar dette bokstavelig, jeg. Er jeg sulten, kan jeg spise, og mat er det beste jeg vet <3

[...] Hendene er også kalde... det er en sykdom som kommer av mangel på ... 
   (Det banker på døren) 
... mangel på. Av mangel. En mangelsykdom.
- Fra Cecilie Løveids Måkespisere

En helg i Amsterdam, del 1

En av fløyene på hotellet vi bodde på het nesten Victoria Winge. Norges fineste dame.
rep

Vi drakk kaffe på et bakeri hvor det jobbet en finne som vi snakket svensk med.
ko


Og spiste valnøttbrød med fårepølse, pinjekjerner og blåmuggost.
nam

Vi gikk en tur i gatene og stoppet for å kjøpe én bit sjokolade til hver.
konfekt

Det gjorde vi flere ganger.

jo

En av bitene var et pinnsvin av hvit sjokolade fylt med nougat.

pi

Denne kåpen veier minst fem kilo.
sau

På streif langs kanalene.
gate

sand

Rosa klinebenk.
sitte

ro

Rosa innkjøring forbudt-skilt. 
farge

JFK.
klister

or

Hodeskalle.

sk

Anne Frank. Litterært alibi for dette innlegget: ja, jeg har lest dagboka hennes.

j

Har derimot ikke lest så mye i Bibelen. 
bare jobs

Gøy ord.

brile

I vinduet hos øko-slakteren. 

ku

Ost.

j

Å krysse gaten i Amsterdam er ekstremsport.
h


Nemo Science Center sett fra en kanalbåt. Fin.

We have brains to wonder 'why'.
- Richard Dawkins

Annerledessøvnen

Jeg sitter på toget og leser en New York Times-artikkel om søvn, søvnvaner, om den åttetimers nattesøvnen, som kanskje ikke er den beste måten å sove på likevel, åttetimerssøvnen som står der nesten som et kategorisk imperativ, som kjæresten min alltid maste om da vi bodde sammen. Du kan ikke stå opp så tidlig, da får du ikke nok søvn. Jo, jeg trenger ikke mer. Jeg kan godt leve på 5-6-7 timer med søvn, så hvorfor skal jeg gidde å sove i 8, likesom bare for å sove etter en norm. Hvis jeg kan klare meg med lite, hvorfor ikke? Så mye som det er å gjøre, sier jeg ikke nei takk til 2-3 "ekstra" timer.

En venninne av meg, som nettopp har flyttet til byen, spurte meg om vi skulle begynne å lese og drikke kaffe sammen. Hun jobber i utelivsbransjen og jeg tenkte meg med en gang at hun hadde en annen døgnrytme enn meg og at forslaget hennes ville bli vanskelig å utføre i praksis. Ja, vi kunne spise frokost på den bokkaféen rett rundt hjørnet der hvor du bor, sa jeg. Hvor tidlig står du opp? Hun svarte ti-tiden og jeg sa at jeg stod opp halv syv hver dag, kanskje tidligere, men aldri senere, og at jeg i ti-tiden alltid befant meg på forelesning, og så gikk hele planen hennes i vasken. Hun spurte så om når jeg la meg. Jeg sa at jeg la meg i tolv-tiden. Hun sa at da sov jeg ikke nok. Der var åttetimersmafiaen igjen. Jeg sa jo.

Jeg forstår ikke hvorfor folk prøver å si til meg at jeg ikke sover nok. De ville aldri sagt det hvis de ikke hadde visst at jeg sov så lite. Jeg går ikke rundt med mørke ringer rundt øynene og er irritabel. (Det siste der er jeg fra før av, det er en del av min utålmodighet.) Jeg forsover meg aldri. Jeg kommer ikke for sent. Jeg synes det å kommentere søvnmønsteret mitt havner i samme kategori som å kommentere andre folks spisevaner. Du spiser for lite, du sover for lite. Å kommentere matvanene mine er riktignok noe kjæresten min også gjør stadig vekk, og det er skikkelig irriterende. Men vi har levd sammen og delt kjøleskap og matbudsjett. Når alarmen min ringer, hører også han den.

I helga var jeg på vitenskapssenteret Nemo i Amsterdam, et vitenskapsmuseum for barn, men dog, jeg leste at tenåringer trenger ni timer med søvn, at åtte var vanlig for voksne, men at det fantes mennesker som klarte seg fint på fem-seks. Jeg følte meg litt mindre som en freak. Jeg tok et bilde og sendte det til kjæresten min. Litt etterpå sendte han meg en link til artikkelen om søvn. Rethinking Sleep. Kravet om å sove åtte timer sammenhengende hver natt skaper insomniacs og storforbruk av sovepiller. Fordi folk tror at det er det de må. De stigmatiseres til å tro at de er trøtte mennesker og at noe er galt når de ikke får sovet åtte timer hver natt, når det egentlig er helt ok å ha andre søvnvaner. Man kan ha first sleep og second sleep. Istedenfor å sove åtte timer sammenhengende hver natt, kan kan fordele søvntimene utover dagen og f.eks. sove en halvtime midt på dagen og våkne uthvilt og mer klar til resten av dagens oppgaver enn om man ikke hadde sovet den halvtimen. Alle som jobber hos Google har denne muligheten, for de har skjønt det. Spanjolene har skjønt det for lenge siden. Jeg tenker: for en strålende idé! Jeg kan stå opp halv syv, lese, og når jeg står overfor en oppgave som trenger å soves på, kan jeg bare ta en halvtimes nap i tolv-tiden og så er problemet låst! Fantastisk!

Fra før av er jeg fan av powernaps. Fem minutter søvn over en benk på lesesalen gjør faktisk underverker. Jeg kan sitte lenge og lese og gjespe og være ukonsentrert før jeg omsider likesom gir meg selv lov til å sove i fem minutter, og etterpå er alt alltid så mye bedre. Jeg er ikke lenger trøtt og føler meg mye klarere i toppen. Jeg burde bare ha latt meg selv sove i fem minutter med en gang. Jeg burde gjøre det til en vane. Og forlenge det til en halvtime hvis det virkelig gir så mange fordeler som artikkelen viser til. Håper bare jeg ikke begynner å snorke.

Amsterdam

Vandaag rijden we naar Amsterdam! Kameraet og lesebrettet er fullada, i kveld cruiser jeg rundt på kanalene, i morra kikker jeg på van Gogh og en by jeg aldri har vært i før. God helg!

Det gule huset.

Samtidskunsten & jeg

No one knows what it means but its provocative
- Ni**as in Paris - Jay-Z & Kanye West

EVIG SØNDAG av Linnéa Myhre

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkene i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco, pepsi max og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spiseforstyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre enn lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

Bilde: Guro Beitohagen/Tiden Forlag.

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spiseforstyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

NOKON KJEM TIL Å KOMME av Jon Fosse

Det var med lave personlige forventninger jeg åpnet dette skuespillet av Jon Fosse med første gang jeg åpnet den. Ikke nok med at jeg skulle til å lese et stykke av Jon Fosse, som jeg har gjort før og slettes ikke likte, men formatet til boka var gult og i samme størrelse som Fosses Jente i gul regnjakke, et av de nyeste skuespillene til Fosse og mitt første. Altfor mye han sa det og ho sa det og gjentagelser i det uendelige om akkurat det samme. Jeg tror han og ho i Jente i gul regnjakke stod og diskuterte opp i mente om de skulle gå eller ikke, noe som høres ut som et superkjent absurd teaterstykke, muligens husker jeg feil, kanskje det var noe annet de diskuterte opp i mente. Han og ho i Nokon kjem til å komme - for også der er personene han og ho - samtaler også om det samme hele tiden.

Først kommer de til et hus som de har kjøpt, det ligger ved havet, og dette snakker de om frem og tilbake, om hvor fantastisk det er at de nå skal bo sammen bare de to, langt vekk fra alle andre, bare de to alene. Dette gjentar de for hverandre en god stund, noe som får meg til å tenke på kosimosebloggere som stadig vekk skryter av hvor fint de har det med kjæresten sin, de som poster kjærestebilder hvor de kysser eller ligger i senga sammen og ler. Stadig vekk gjentar de det, som om de ved å forsikre oss som observerer dem om at kjærligheten blomstrer, også forsikrer seg selv om at den faktisk gjør det, ...ikke sant? Forskjellen her er at bloggere har observatører, vi som stikker innom bloggene og titter på andres liv. Han og ho i Nokon kjem til å komme er ikke bevisst på noen observatører. Vi som observerer er jo teaterpublikum eller lesere. Vi eksisterer ikke for disse fiktive personene. Vel, spiller de for seg selv da? Vil de overbevise hverandre om at det er en lur idé å stikke fra alle andre for å leve sammen bare de to?

Bare de to alene, er det en av dem som sier. Jeg spurte en gang ei venninne om hva som var poenget med å være sammen med noen i et forhold, når man uansett, til syvende og sist, er alene i verden. Hun var enig med meg i at alle mennesker egentlig er alene, men hun mente at det var bedre å være alene sammen med noen enn alene for seg selv. Og det er kanskje det den ene parten (han) i Nokon kjem til å komme har forstått. Han vil være alene sammen med ho. Mens ho, hun stiller seg, etterhvert som stykket går, sine tvil om det er et bra prosjekt, akkurat som jeg gjorde til min venninne. Ofte er det verre å føle seg alene sammen med noen, enn å føle seg alene når man ikke er sammen med noen. Sistnevnte er forståelig, og gjør ikke så vondt. Førstnevnte gjør at det ikke er noen grunn til å føle seg alene, likevel gjør man det, og da føles det uutholdelig.

Jeg har lest en annen bok som handler om dette, den korte romanen Forenkling av Geir Gulliksen. En av de mest intense beskrivelsen av et kjæresteforhold som stenger ute alle andre, som tror de kan leve for seg selv. Den handler om et kjærestepar som lukker seg inni hverandre ('aleine i kvarandre'er en setning Fosse skriver flere ganger i Nokon kjem til å komme). De har fraskrevet seg sin tidligere familie og alle vennene sine (om de noensinne hadde noen). Akkurat som med paret hos Fosse er det når de flytter til et nytt hus at forandringene skjer, og også i Forenkling er det kvinnen i forholdet som stiller seg spørsmålet. Ho i Fosses skuespill tar vennlig i mot en mann i nabolaget som kommer på besøk til dem. Ho-ets han blir sjalu og mutt. Han blir sjalu på den andre mannen. Kim i Forenkling blir sjalu bare Kristin finner på noe med andre, om det er kvinner eller menn. Felles for begge partene er at ingen av kvinnene har ligget med noen andre. Mennene deres er bare sjalu uansett. Det er som om de vil ha alt av kvinnene sine, alt kvinnene deres tenker på, alt hva kvinnene deres føler, alt, alt, alt sammen. Det går selvsagt ikke, man kan ikke kjenne noen andre helt og fullt, det går ikke. Og det er det jeg mener med at alle til syvende og sist er alene. Å være 'aleine i kvarandre' er et umulig prosjekt. Ho og Kristin forstår det etterhvert. Først var det kanskje en fristende tanke, kanskje så de på det som en mulighet, før de innså at det ikke gikk. Kanskje kunne de levd med sine menn for alltid om de ikke stilte slike umulige krav. Kristin forlater Kim, som fortsetter å leve alene resten av sitt liv, mens hun finner seg en annen mann, antagelig klokere i dette forholdet enn i det forrige. Hva som skjer med ho og han i Nokon kjem til å komme, får vi ikke vite. Kanskje blir de, kanskje innser han at hans planer om hvordan de skal leve er umulige, en ønskedrøm, eller kanskje det er for sent; kanskje går hun, kanskje går hun fordi den andre mannen er bedre, eller kanskje hun bare går til seg selv.

For hvem går til seg selv? For ikke så lenge siden leste jeg Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, og også den handlet om et kjærestepar hvor den ene parten ville at det bare skulle være de to. Han kunne ikke forstå hvorfor kjæresten ville gjøre andre ting enn å henge med ham. Etterhvert går også det forholdet skeis, hun slår opp med ham til fordel for en annen gutt. Jeg så også en film for ikke så lenge siden, Take This Waltz, om et par som har vært gift i fem år. Mannen er ikke av det sjalu slaget (ikke som vi får vite), de menger seg med andre mennesker. De lever ikke for seg selv på den ekstreme måten. Hun elsker sin mann, det er helt opplagt, men velger likevel å gå. Og hun går til en annen mann. En forøvrig veldig bra film, jeg anbefaler den, men også her går kvinnen fra et forhold til et annet. Jeg så nemlig Take This Waltz og tenkte at det hun følte ville vært grunn nok til å gå til seg selv. Trengte hun virkelig en annen mann til å gå fra det forholdet hun allerede var i? Det hadde vært mye sterkere hvis det var det hun gjorde. Kanskje gjør kvinnen i Fosses stykke også det, går til en annen mann, men det er uoppklart. Det som er sikkert er at hun stiller seg sine tvil om 'bare de to alene' før den andre mannen banker på døra, men likevel er det han som utløser problemet. På den måten er dette stykket likt de andre historiene jeg her har nevnt. Det er ikke før den andre mannen dukker opp at den første mannen blir bekymret. Før det er han optimistisk, selv om hun lufter sine tvil. De føyser han bare bort, han tror hun vil det samme, hvorfor skulle hun ønske seg noe annet (i det hele tatt) forresten, de elsker jo hverandre, ikke sant? Men det er ikke alltid man ønsker seg noe annet som i noen andre, kanskje er det bare noe. Eller så er det bare noe man ikke vil ha, uten at man nødvendigvis vet hva man vil ha, en negativ måte å se ting i livet an på: jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet bare hva jeg ikke vil.

Oslo Bokfestival

Bilde er tatt av Ena.

I dag tar jeg toget til Oslo Bokfestival og bokbloggertreff. Med meg på toget har jeg Cora Sandels Alberte og Jakob, Cormac McCarthys Blodmeridianen, druer, sjokolade og kaffe. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal sørge for å få med meg, akkurat nå gleder jeg meg mest til seksten grader og oppholdsvær. 

Vi sees der, kanskje?

Lengsel

av Gunvor Hofmo

Min ensomhet synger. 

Synger, synger ganske lavt.

De svangre kvistene i vasen

synger, værelset, bøkene

synger, synger. 

Bildet du malte

tungt av toner

synger, synger!

Min ensomhet synger

så fint fordi du er borte,

fordi du er nærest da,

en kveld som denne

med lystoner dirrende såre

allestedsfra.

Opplesninger, fruktspising og den første høstforkjølelsen

Jeg liker ikke opplesninger. Sist jeg var på det datt jeg helt ut. Jeg var på et arrangement på biblioteket som handlet om døden i litteraturen, i henhold til oversettelse. Noen av dem snakket om litteraturen (det liker jeg), andre leste opp fra bøker, det var da jeg begynte å tenke på andre ting. Jeg begynte å tenke på mamma og at jeg måtte ta et bilde av der jeg bor og sende det til henne, kanskje, og jeg begynte å tenke på ei jente jeg hadde helt glemt bort bodde i Oslo og at vi kanskje kunne treffes til helgen; jeg begynte å tenke på kjæresten min og hvordan gjensynsmøtet vårt vil bli neste gang, kommer vi til å være sure og ikke høre på hverandre, eller kom det til å være hyggelig, selv om jeg alltid satser på at det kommer til å bli hyggelig og jeg gleder meg alltid; jeg lurte på om jeg etter siste forelesning på fredag kanskje ville rekke å ta en kaffe med A, eller om jeg etter forelesningen burde stikke hjemmom først og hva jeg skal ha med som niste på toget (smoothie og druer, kanskje sjokolade, det kommer jo til å være fredag); jeg kom på at jeg skylder noen penger og at jeg må huske å betale de tilbake når jeg får penger neste gang, som er på fredag, fjortende, det er femtende på lørdag. Før jeg prøvde å summe meg, her sitter jeg jo og hører, jeg hører om Cherry, hun skal bestille en time, til hva? En legetime? Jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med. Han har lest skikkelig lenge nå, oversetteren av David Foster Wallace til norsk. Han har lest lenge opp fra Infinite Jest. Heter den det på norsk også? Hva betyr 'jest'? Er det sånn som man gjør med sitronen når man f.eks. baker sitronkake, når man skreller litt smått av skallet og tar det oppi røra? Lemon jest... nei. Det er zest, det. Lemon zest. 'Jest' betyr en slags spøk (forteller google meg siden). En evig spøk. David Foster Wallace ble aldri ferdig med boka. Den er ustrukturert, sa oversetteren før han begynte å høytopplese fra boka. Det er ikke noe vi kan gjøre med det. Hm, tenkte jeg. Gjorde ikke redaktøren til Jakob Ejersbo det med hans tekster, Afrika-trilogien, etter at han døde av kreft uten å ha fullført verket? Jeg mener å ha lest det. Vel, han hadde sikkert bed redaktøren sin om å gjøre det, han var jo syk, de visste han skulle dø snart. David Foster Wallace begikk selvmord.

Apropos så var det under en forelesning om modernismen forleden at vi hørte på et opptak med Tor Ulven. Han leste et  av sine egne dikt. Det likte jeg. Diktet handlet om å gå seg vill i skogen. Jeg skrev ned deler av det, sikker på at jeg ville klare å finne det igjen etterpå, men det gjorde jeg ikke. Det var synd. På overheaden var det et bilde av ham med årstallene for da han ble født og da han døde. Det var ikke mange årene. En fyr rakte opp hånden, han lurte på hva som skjedde med Ulven siden han døde så ung. Foreleseren sa at hun visste ikke helt. Det sa hun først. Da tenkte jeg: hæ, vet hun det ikke. Så sa hun: Jeg er ikke sikker på hva som feilte ham, men han begikk selvmord av det. Selvfølgelig visste hun det. Senere snakket vi om Karin Moe, Stein Mehren og Georg Johannesen, og jeg kunne ikke la være å tenke spydigheter om kommunister i hodet mitt. Jeg har kommunistforakt. Men jeg likte diktet vi leste. Og jeg var enig i mye av det han må ha ment etter tolkningen foreleseren gjorde. Jeg er heller ikke særlig fan av TV-auksjoner. Det er for folk flest å kjøpe seg fri fra en dårlig samvittighet, tenker jeg. Men jeg vet ikke akkurat heller, kanskje de pengene gjør mye godt, og da betyr det jo ikke så mye om hva som drev menneskene til å gi den. Det er som å si at det er lett for en mamgemillionær å gi bort hundretusen til veldighet og liksom pffte av det, men og så da, de som fikk de hundretusen ble jo glade de. Men dette er sikkert opplagt.

Jeg var på en helaften med poesiopplesning for ikke så lenge siden. Cappelen Damm arrangerte det i kjelleren til Centralteateret. Da leste bl.a. Jan Erik Vold opp dikt. Det likte jeg. Han stod ikke bare der opp og ned, det er det jammen meg mange poeter som gjør, og det er gørr kjedelig. Øyvind Berg f.eks., han er en poet som absolutt ikke gjør det. Han er gøy å se. Sist jeg så ham var på litteraturfestivalen i Lillehammer, i en bokbutikk, men jeg måtte gå før han var ferdig, jeg skulle rekke noe annet. Jeg tror jeg skulle se tre kvinnelige forfattere fra tre forskjellige tiår snakke om bøkene sine. En av dem var danske Josefine Klougart og hun ble jeg litt forelska i. Da jeg kom hjem igjen til Bergen måtte jeg google henne og fortelle om henne til min kjæreste som egentlig ikke er interessert i bøker, men hører på meg likevel fordi han liker meg så godt. Jeg viste ham også bilde av henne. Er ikke hun fin, eller, sa jeg. Så leste jeg en bok av henne og ble skuffet. Æsj, men kanskje leste jeg feil bok.

Noen vil man så gjerne like. Ulven, som jeg allerede har nevnt, er en sånn. Jeg har lest mye av ham uten å like ham, før dette diktet jeg hørte opplest på forelesning. Jeg satt og drakk kaffe fra en termos. Jeg gjør alltid det. Men av og til føles det ut som om noen har puttet sovepulver i kaffen, uansett hvor interessant noe kan være. Du spiser ikke ordentlig, pleide kjæresten min og si. Du må ta Omega-3. Jeg nekter å ta tilskudd. Det betyr at man spiser galt, og da bør man heller rette på dét. Men hvordan spiser man riktig, jeg har ikke tid til å bry meg om det. Jeg tenker på Elizabeth Wurtzel som fikk A-er hele tiden samtidig som hun skrev for Rolling Stones da hun gikk på Harvard. Det klarte hun fordi hun var dopa på kokain og speed og jeg husker ikke hva (det er lenge siden jeg har lest både Prozac Nation og More. Now. Again.). Jeg har selvfølgelig ingen planer om det, jeg bare tenkte på henne. Sist jeg hørte noe om henne var hun så pro-Israel at jeg fikk litt avsmak.

Jeg var på et loppemarked forleden og møtte på T. Hun så at Prozac Nation lå på et av bokbordene, tok den opp (jeg elsker coveret) og sa se på denne. Jeg sa den var veldig bra, men at jeg hadde den fra før av. Jeg kjøpte den på et boksalg på biblioteket i Kristiansand, sammen med Henrik Wergelands samlede verker, under en kulturnatt. Det er kjempelenge siden, men jeg husker ennå hvilken kjole jeg hadde på meg. Den samme dagen spiste vi, familien, middag på indisk restaurant, og jeg ble så mett at... Ja, jeg ble veldig mett. Jeg var tidligere i livet ikke særlig glad i indisk mat, men nå har jeg begynt å like det. Jeg er veldig glad i spinatpaneer og mango lassi. Ok, hvem liker ikke mango lassi? Hvem liker ikke alt med mango? Hver gang jeg spiser mango, av og til spiser jeg en hel mango (og bare det) til frokost, lurer jeg på hvordan jeg kan finne på å spise noe annet. Jeg tror mango er det beste jeg vet. Jeg var i butikken en kveld for å kjøpe en pakke sigaretter, jeg var på vei ut for å drikke øl og gå på konsert, men jeg så en mango og måtte bare ha det også. En pakke sigaretter og en mango. Jeg la den i sekken og glemte den bort. Dagen etter ble jeg veldig glad for at jeg hadde en mango i sekken. Jeg har en mango i kjøleskapet nå, jeg har glemt den litt bort, tror jeg. Jeg kjøpte den i forrige uke. Det skjer alltid når jeg kjøper en mango. Jeg glemmer at jeg har den. Og når jeg kommer på det og så spiser den, skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne glemme at jeg hadde en mango.

Jeg var på butikken her en dag i ens ærend å kjøpe halstabletter. Det hadde jeg ikke råd til, for jeg hadde ingen penger, var blakk, bortsett fra et par tiere. Jeg kjøpte noen appelsiner i stedet. Så syklet jeg hjem med appelsinene og kuttet en opp og spiste appelsin. Da tenkte jeg at det var så godt at jeg burde spise appelsin mye oftere. Tenk på C-vitaminene. Nå blir jeg kanskje ikke syk likevel. Disse to appelsinene skal redde meg, og teen med sitron i. Og den tykka jakka mi.

Hvis litteraturen, idet den speiler og formidler, glemmer å tale den svakeres sak overfor den sterkere, da har den allikevel glemt sin opgave.
   [...] hvis en mann setter sig til å spekulere ut en ny ekstra patent-lur vassbøtte akkurat mens huset brenner over hodet på ham -- ja, så griper vi kanskje ikke inn i hans selvbestemmelsesrett, men vi tenker i vårt stille sinn at det må være noe i veien med den mannen. 
   Og hvis en forfatter i denne tiden sitter og fortaper sig i eksklusive estetiske problemer -- kunsten for kunstens skyld! -- da må vi ha lov til å si: det må være noe i veien med den forfatteren.
- Sigurd Hoel i Kamp og kultur, 1936

Bokfrokost lii

Guder uten mennesker av Hari Kunzru.
grønn te med sitron.
müsli, eple og kulturmelk.

Jeg leser litt om destruktiv kjærlighet før jeg sykler

Jeg stod opp tidlig og spiste en frokost bestående av en rosa grapefrukt og en skål med müsli og kulturmelk. Jeg lagde meg en kanne med kaffe og forberedte på den måten hva jeg skulle bruke formiddagen til. Jeg skrev en oppgave om den frie vilje i Herman Melvilles langnovelle "Bartleby, the Scrivener." Jeg følte jeg etterhvert bevegde meg mer i filosofisonen enn i litteratursonen da jeg brukte nesten én time på å formulere en vanskelig tanke om fri vilje som var logisk inni hodet mitt, men som, aller først, kom ut veldig rotete på papiret. Jeg måtte lese den flere ganger for å se om den var forståelig. Jeg syntes den var forståelig, men det var fordi det var jeg som skrev den. Det kunne hende den ville være uforståelig for andre. Jeg bestemte meg derfor for å sende den til noen og spørre om de skjønte den, men siden det var lørdag kunne jeg ikke forvente svar altfor fort, så jeg skrev hele førsteutkastet og tenkte at nå var jeg fornøyd med innsatsen, jeg kunne skrive videre, eller endre på noe, dagen etter i stedet. Grovarbeidet var gjort. Deretter så jeg at klokken var blitt over to, og at polet snart kom til å stenge, så jeg syklet bort dit og kjøpte en flaske med rødvin, før jeg igjen syklet til biblioteket og hentet en diktsamling av en av mine favorittpoeter som nylig var blitt utgitt og som jeg hadde reservert. Ikke før jeg kom hjem igjen og lagde meg noen brødskiver med avocado, la jeg merke til at diktsamlingen var ganske tjukk, ikke en sånn liten flis som så mange diktsamlinger pleier å være (jeg klarer ikke å la være å tenke at de er så tynne fordi forfatteren bak dem bare hadde såå lyst til å gi ut noe fortest mulig med minst mulig arbeid, men det er kanskje spydig av meg, på grensen til det populistiske, som om jeg egentlig, bak min litteraturinteresse, ikke skjønner meg på kunst, som om det er det som er sannheten, bare at jeg har kamuflert den og gjemt den vekk), men en ganske tykk lefse, og det gledet meg, for jeg virkelig elsker diktene hans, og forhåpentligvis disse også, de som nå lå foran meg på bordet og ventet på at jeg skulle lese dem.

Jeg leste et av diktene, det handlet om Gud, før jeg ble avbrutt fordi jeg satt i stuen. Det dreide seg om vaskelister og vasking. Jeg sa min mening om det (som egentlig ikke er noe særlig til meninger, de er veldig vage og hvemsomhelst kunne brukt to sekunder på å overbevise meg til å mene noe annet enn det jeg nettopp sa) før jeg begynte å lese på en roman i stedet. Dikt passer seg liksom ikke i en stue hvor det er andre til stede, den krever liksom noe mer, en større konsentrasjon. I romanen ble jeg umiddelbart trukket inn i et ørkenlandskap med en vanskelig rockestjerne. Han beskrev en annen som psykopat, men jeg kunne ikke la være å tenke, da jeg leste om denne rockestjernen, at det er du som er psykopaten her. Du ringer til kjæresten din, som befinner seg i Paris, på jobb (hun jobber i motebransjen), mens du selv er i ørkenen i California, med en pistol som du fyrer av et skudd med rett etter at du sier til henne at nå tar du selvmord hvis du ikke får det som du vil. Deretter dropper du mobiltelefonen i bakken og bryter kontakten. Og det virker ikke som om dette er første gangen du oppfører deg sånn, men det er første gangen dama di, som du ringer opp igjen litt senere, dropper deg for alltid, nå er det faktisk helt slutt. Og jeg tenker at hun ombestemmer seg nok, for sånne ting tar aldri slutt. Noen mennesker bare holder på med hverandre i en evig runddans med krangel, skriking og slossing, til tross for at det er mer styr enn glede fortsetter de forholdet -- fordi: de elsker hverandre. Det er det dere driver med, og jeg vedder på at hun kommer til å ta deg inn i varmen igjen med en gang du og hun kommer tilbake til London.

Og så kommer dere til å fortsette videre på samme måte, tenkte jeg før jeg la vekk asjetten og vannglasset. Dere kommer ikke til å forstå at dere ikke er bra for hverandre. Kanskje hvis det kommer en tredjepart inn i bildet, men kanskje ikke da heller, for kjærligheten kommer (dessverre) til å overvinne også dét. Noen ganger hadde det vært best om den var over, kjærligheten, noen ganger er den for sterk.

Men det siste der var egentlig bare mine egne teorier, en observasjon jeg gjorde av fiktive mennesker i en bok, og egentlig var det bare én fiktiv person, for det var bare rockestjernen jeg kunne se, der han stod i mørket i ørkenen (og der er det virkelig mørkt, ingen lysforurensing) og ringte til sin kjæreste i Paris; hva hun gjorde fikk jeg aldri vite, for selv om hun i telefonen sa at hun lå i senga og sov da han ringte, kan ikke verken rockestjernen eller jeg vite at det var det hun gjorde, og heller ikke at det ikke lå en annen i senga hennes, som rockestjernen trodde (sikkert fordi den som er skyldig i noe selv blir ekstra mistenksom mot andre). Kanskje ville jeg komme til å få greie på det senere, for jeg hadde tenkt til å lese videre i boka, men ikke akkurat da, den ettermiddagen. For etter at jeg hadde spist, sjekket jeg en adresse på Google Maps før jeg skiftet til noen andre klær og syklet avgårde med en vinflaske i sekken, på vei til en innflyttingsfest på andre siden av byen.

MAMMA ER EN COUNTRYSANG av Cathrine Evelid

Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg. 

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

--

(PS: Etter å ha skrevet dette, føler jeg en slags eksistensiell litteraturbloggekrise, hvorfor gidder jeg å skrive om bøker som ikke gir meg noe? Jeg blogger jo, jeg er ingen avisskribent. Jeg blir ikke gitt en bok jeg må anmelde. Selv om jeg kan jo nevne at jeg fikk denne tilsendt av Aschehoug. Følte jeg at måtte skrive om den pga. det? Det makes jo ingen sense, for jeg har fått mange bøker av dem som jeg har lest, men ikke skrevet noe om, selv om noen av dem var gode. Følte jeg at jeg måtte skrive om denne boka fordi jeg ikke har skrevet noen bokomtale her på bloggen på en stund, og så måtte jeg bare skrive en bokomtale for å holde bloggen i gang og det var tilfeldigvis denne boka jeg nettopp hadde lest? For jeg leser jo mange flere bøker enn de jeg skriver om. Og er det i det hele tatt interessant å lese om en bok som jeg ikke liker? Har det noen hensikt? Gir det meg noe å lese andres omtaler om bøker de ikke liker? Det har jeg ikke tenkt på. Bryr jeg meg i så fall om det og holder meg unna disse bøkene? Det må vel komme an på hvem som har skrevet dem, og kanskje eventuelt hva som står i dem. Hva tenker dere? Er det noen som har noen meninger om dette?)

[...] for jeg lever og skriver, og begge deler er bestrebelser, livet er snarere en blind, skrivingen snarere en seende bestrebelse, og er slik en annen bestrebelse enn livet, den bestreber seg kanskje på å se hva livet tilstreber[...]

- Fra Kaddish for et ikke født barn av Imre Kertész

Det er omveiene og forsinkelserne og sidesporene, som beriger ens liv. 

- Nils Kjær

Trust thyself, [...] imitation is suicide. 
- Ralph Waldo Emerson

En lørdag i litteraturens navn

 I helga var jeg en bitteliten tur til Oslo. På lørdagen var det sykt fint vær og vi dro på loppis på Ila skole. Jeg ble helt matt av alle bøkene som var der, men klarte å komme meg igjennom. Det var heldigvis ikke så mange gamle damer på speed der. Jeg kjøpte meg Iain Banks The Crow Road og en bok om oppfinnelsene som bygde opp Amerika. Det er blitt min nye greie i det siste, å lese faglitterære bøker om Amerika.

 

Etterpå hadde vi kake og kaffe. Det er det beste med loppis. (Buksa som så vidt synes på bildet, som er favorittbuksa mi, eller var favorittbuksa mi, for to dager etterpå, altså i dag, rakna den. Gah.)



Så dro vi på bakgårdssalget på Tronsmo. Der kjøpte jeg ingen bøker (jeg hadde brukt opp bokhandletålmodigheten for dagen), men spiste gratis boller og traff på menge kjente.
men de var tørre

Deretter dro H og jeg på Poesifest i Teaterkjeller'n på Centralteatret. Der hørte vi på bl.a. Jan Erik Vold, Terje Dragseth, Victoria Durnak, Audun Mortensen og Rannveig Revhaug (digger Rannveig Revhaug live) mens vi drakk øl, og H, som ikke er poesileser, fikk lyst til å lese poesi! Yess! 

Det ror og ror
av Tarjei Vesaas

Dagen er faren
- og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen
Ingen veit alt.

Der ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror -

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.

Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.