mandag 16. januar 2012

Om å (ikke) være alene

En av de tingene jeg setter mest pris på, og som jeg er avhengig av, er tid til å være alene. Jeg elsker å være alene og gjøre ting på egenhånd. Jeg går gjerne på kafé alene, jeg går på kino og på cinemateket alene, det hender jeg går på konserter alene, jeg går på foredrag alene, jeg går på muséer alene, jeg sykler på tur alene, jeg har piknik for meg selv og en bok, jeg går gatelangs alene, jeg reiser alene, jeg drar på hyttetur alene, jeg drar til Paris alene og spiser is alene i Versailles, jeg går og bader i sjøen alene, jeg går hjem alene midt på natten (jeg har en enorm tro på at adrenalinet skal redde meg hvis det skjer noe); jeg har ingenting i mot det når kjæresten min, som jeg bor med, er bortreist, ja, jeg kan knapt vente med å få ham ut av døren så jeg kan benke meg med en helt ny bok og et nett med blodappelsiner. Hvis jeg vil noe og ingen vil bli med, stopper det meg ikke fra å gå og gjøre det (unntaket som bekrefter regelen: fornøyelsesparker). Men sånn har det ikke alltid vært. Da jeg var tenåring var jeg redd for å gjøre ting alene. Sure, jeg likte å være alene, men ikke i offentligheten. Å gå på kafé alene var utenkelig, jeg var helt sikker på at folk kom til å se på meg og tenke der sitter viggo venneløs. Å gå på kino alene var også utelukket. Gå på konserter alene, aldri i livet! Så skjedde det for ofte at jeg gikk glipp av dem bare fordi jeg ikke fikk noen til å bli med og bestemte meg for at det var teit, jeg bare drar. Og så øvde jeg meg. Kom på nye ting stadig vekk som jeg sa til meg selv at jeg skulle klare å gjøre alene til jeg ble komfortabel med det.

Men det jeg egentlig skulle si var at uansett hvor mye jeg elsker å være alene, uansett hvor mye jeg liker å gjøre ting alene, så er det noen ting som er umulig å gjøre alene. For eksempel er det helt umulig å være alene når jeg er fyllesyk. Å være fyllesyk alene er å høre stemmer i hodet som forteller meg hvor teit jeg er annethvert minutt. Å, herregud, Kathleen, sa du virkelig dét? Alle kommer til å synes at du er patetisk! eller Nå kom jeg på enda en ting du gjorde, husker du hva du gjorde etter at du hoppet av bussen? Faen, du er klein ass! Sånt sier hodet mitt og jeg skulle ønske jeg hadde en TV likevel som jeg kunne skru på slik at den kunne overdøve lyden av mitt eget hode, noe som uansett sikkert ikke hadde hjulpet altfor lenge, på et eller annet tidspunkt hadde hodet klart å overdøve programmene. Kanskje kunne jeg ha hørt på høy musikk i stedet, men jeg tviler egentlig på at det ville ha hjulpet, dessuten er ikke høy musikk noe særlig dagen derpå. Det jeg trenger er å ikke være alene, jeg trenger å snakke med noen. Når jeg er fyllesyk er det å være alene ikke noe særlig. Jeg blir konstant pepret av kommentarer fra et sted i hodet mitt som skal analysere absolutt alt jeg har sagt og gjort, og jeg får ikke fred. Jeg forestiller meg at det er slik det må være å ha angst (bare at de som lider av angst har det slik hele tiden). Det jeg trenger er noen å være sammen med. Jeg trenger en cola eller en kaffe, og en kjæreste eller en venn eller flere. Det nytter ikke å være alene.

Eller når jeg reiser hjem alene. For jeg reiser ut alene og jeg elsker det, men å reise hjem alene, å reise tilbake alene, det er noe av det tristeste jeg vet. Jeg snakker ikke om å reise hjem til hjembyen min, eller å reise fra hjembyen og hjem til min kjæreste i leiligheten vi bor i, alt innenfor landets grenser. Jeg snakker om å reise ut og så hjem, hjem til Norge. Det er noe av det tristeste jeg vet. Å sitte på flyet alene på vei tilbake til Norge er så jævla trist. Enda jeg har noe og noen å komme hjem til, så er det så trist. Enda jeg faktisk liker Norge, ja, det har ikke noe med dét å gjøre, det bare er så trist å dra tilbake. Det er en slags følelse av å forlate selve verden, den virkelige verden. Jeg synes vel egentlig alltid det, om jeg drar alene eller sammen med noen, men når jeg er alene får jeg tid til å tenke over hvor trist det er. Hver gang jeg reiser hjem alene tenker jeg at dette er det ikke verdt, denne tristheten, jeg burde slutte å reise. Men jeg glemmer det og drar igjen.

Men det aller verste, når det er umulig å være alene, er når det har skjedd noe devastating, noe som egentlig ikke trengs å snakkes om, men som det ikke går ann å tenke på. Noe som ikke skal knuges på, noe som ikke skal innhente deg gang på gang når du er alene, noe som er helt forferdelig trist, noe som er helt forjævlig. Det er ikke det at du trenger å snakke om akkurat det, men du trenger å ikke tenke på det. Når det du trenger ikke er noe, men noen. Da går det ikke ann å være alene. Da er det verste i verden å være alene.

6 kommentarer:

Sandra sa...

Jeg er også avhengig av alenetid. Blir sinnsyk om jeg er sammen med en person i 24 timer i strekk. Da må jeg ta meg en tur ut eller stenge meg inne på et rom og tenke litt for meg selv. Det er ikke noe problem å dra på kafe eller kino alene, men konserter, det må deles. Reiser også. Om jeg hadde dratt ut av landet alene, hadde jeg følt meg så uendelig ensom.

Hanne sa...

Kjenner meg veldig igjen i alenetiden. Den trenger jeg også. Er også av den typen som faktisk liker at kjæresten drar litt vekk for en stund. Fint med alenetid i leiligheten, og det er jo så fint når man møtes igjen. Ekstra fint. Etter å ha vært alene.

Å være offentlig alene er jeg ikke like flink til, men jeg liker å shoppe alene. Tror det er bra å venne seg til å være alene også i offentligheten. Man blir litt mer bevisst på seg selv som person, og flinkere til å ikke kjede seg om man ikke konstant blir underholdt av andre.

Anonym sa...

Åleinetid er veldig viktig for meg også, men det er også veldig viktig å ikkje vere for åleine, og å ha nokon å vere saman med når eg er ute. Mykje å kjenne seg att i i denne teksten.

Johanne sa...

Eg er einebarn, og er derfor veldig flink til å vere åleine, har trent mykje på det. Det eg hatar er overgangen frå å vere saman med nokon, og så vere heilt mutters åleine. Ofte seier eg jo og at det beste eg veit er å vere to, berre for å vere litt klissete, og det er halvt sant. Men av og til er det å vere åleine akkurat det eg treng.

Lene sa...

Eg har opplevd at eg kan føle meg meir åleine saman med fleire enn når eg er med meg sjølv. Eg trur det er viktig med åleinetid.


Eg hadde aldri tørt å reist åleine på ferier, du er kjempemodig.

Marlou sa...

jeg også elsker / hater å være alene.
du er modig som gjør så mye alene da, det tør ikke jeg (ikke alltid, i hvert fall). jeg er så enig i at det er jævlig å reise hjem alene! i går satt jeg på flyet hjem fra Norge til Nederland, og prøvde å ikke gråte men klarte det ikke. alt virker så stygt når man kommer hjem og det er ingen å snakke med der. ingen å fortelle hva man har gjort og sett og spist og hørt, og sånn...