Manuskriptet

Jeg var i Oslo i helgen; gikk rundt i det deilige septemberværet og så og traff på folk. Ukjente og kjente. På bussen hjem sent i går talte jeg antall mennesker jeg har hatt en konversasjon med i løpet av helgen siden torsdag, og tallet jeg kom til ble tretti og jeg forundres av meg selv, for jeg er ikke spesielt flink i konversasjonskunsten. Kanskje skyldes dette plutselige samlebåndet av samtaler at jeg drakk ganske mye i helgen, men det spiller ingen rolle, for jeg våknet aldri dagen derpå og angret på noe; jeg tenkte aldri faen, jeg sa en masse jeg aldri skulle ha sagt, hvilket er en tanke jeg ofte tenker dagen derpå, og da synes jeg at jeg likegodt kunne latt være å kaste meg inn i de samtalene jeg kastet meg inni fordi denne angeren ikke er noe jeg vil ha. Kanskje er det grunnen til at jeg er konversasjonssky, jeg er så redd jeg skal si en masse jeg kommer til å angre på, og det er derfor jeg bedriver noe så teit som å telle antall forskjellige folk jeg har konversert med; fordi antall tretti av dem er et stort tall for meg, og det var et tall som gikk lekendes lett. Ikke var det forresten bare kjente folk; noen var sågar fremmede, og attpåtil, for det meste, syntes jeg ikke at jeg konverserte bare for å være høflig, men fordi det var hyggelig - bortsett fra et unntak: jeg traff på en person jeg ikke har møtt på mange, mange år, og da jeg traff denne visste jeg slettes ikke hva jeg skulle si, jeg kunne ikke annet enn å bare svare på hennes høflige spørsmål om hva jeg nå bedrev med og hvorfor jeg var i Oslo. Jeg klarte ikke en gang å spørre henne om hva hun drev med, jeg følte at det var å grave i hennes privatliv, hvilket er tull, sånt spør jo folk om hele tiden, men det var som om noe i meg holdt alle høflighetsfrasene tilbake, alt jeg ville var å slippe denne kleinheten, og for en stakket stund trodde jeg at den var over i det vi sa hadet og ønsket hverandre et godt opphold i hovedstaden. Våre retninger skiltes, trodde jeg, men jeg tok feil, vi møttes igjen noen minutter etterpå og da var vi på vei samme retning, og det var i hvertfall kleint. Deretter var det heldigvis over, og jeg fikk gå langs Akerselva for meg selv (dette fordi jeg ville forsikre meg om at jeg kom meg til Schous Plass uten å gå meg vill).

Og det hendte noe besynderlig jeg er i tvil om jeg vil fortelle om. Tidligere forrige uke sendte jeg nemlig avgårde manuskriptet mitt til et forlag, og naboen til de jeg bodde hos var et kontor med glassvinduer og jeg gikk forbi hundre ganger og jeg stusset over hva de drev med i flere dager; ikke bare jeg, men flere, noen trodde de drev med film, noen trodde de drev med grafisk design, og etter mange dager så vi det plutselig: det var forlaget jeg hadde sendt manuskriptet til! Jeg begynte å lete etter manuskriptet mitt gjennom vinduet (det var på søndag, så det var ingen der), og jeg fant det, det lå i plastomslaget jeg hadde sendt den i på den ene pulten, sammen med andre papirer og noen cd-rom, og jeg ble helt excited, selv om det ikke betyr noe at den ligger der, jeg hadde jo tenkt meg at den lå på en eller annen pult. Likevel, det var som et lykke til fra oven, sjebnen, -selv om jeg ikke tror på den-, at jeg kunne se manuskriptet mitt liggende på pulten hos forlaget, gjennom glassveggen et sted på Grünerløkka, på vei hjem fra en sen frokost på The Nighthawk Diner, stappa mett på amerikanske pannekaker med lønnesirup, smør og blåbærsyltetøy og en svær cherry & chocolate-milkshake. Og nå vet jeg at det ikke gjør noe å fortelle det, for jeg har allerede vært for ærlig i dette innlegget, å fortelle dette betyr ingenting. Dessuten ligger manuskriptet mitt på en pult hos et forlag, og det er i grunnen, når jeg tenker meg riktig godt om, mye skumlere enn dette.