Her en dag skulle jeg på amazon.com og bestille en bok, men en kombinasjon av at det er snakk om nettopp amazon og at prisene er oppgitt i USD, som vi alle vet knapt er verdt noe lenger, ble det i stedet åtte bøker. Jeg kan unnskylde det med at jeg skal selge dem videre etter at jeg har lest dem, til inntekt for Sea Sheperd. Det er nemlig det jeg skal drive med i sommer, selge bøker til inntekt for Sea Sheperd. Jeg har allerede lastet en kasse full. Jeg er nemlig ikke nådig, alt skal selges, bortsett fra de bøkene jeg ikke har lest ennå og de jeg kommer til å lese hundre ganger til, det vil si ca. bare Francesca Lia Block, Nils-Øivind Haagensen og Xialou Guos A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers.
1. WHAT WE TALK ABOUT WHEN WE TALK ABOUT LOVE av Raymond Carver
Dette er en novellesamling. Novellen med samme tittel som hele samlingen leste jeg i Jeffrey Eugenides My Mistress' Sparrow is Dead, en novelleantologi han var redaktør før, hvor alle novellene handler om kjærligheten, uten at det betyr at det var noe klissete å lese. Ikke i det hele tatt. Det var komplekse kjærligheter, vanskelige kjærligheter, helt ordinære kjærligheter, desperate kjærligheter og ulykkelige kjærligheter. Anyways, jeg leste novellen What We Talk About When We Talk About Love der og likte den veldig godt. Dét, kombinert med at Haruki Murakami refererer til denne boken med sin egen tittel What I Talk About When I Talk About Running, gjorde at jeg trenger å lese denne boken.
2. NEVER LET ME GO av Kazuo Ishiguro
Denne boken har Francesca Lia Block nevnt i bloggen sin. Trenger jeg si mer, jeg skriver jo nesten ikke noe uten at jeg nevner min beundring av Francesca Lia Block.
3. FRENCH MILK av Lucy Knisley
Denne vet jeg ikke så mye om, annet enn at den har et skikkelig søtt cover og deilig font på tittelen, og at den handler om noen utlendinger som drar til Paris, og jeg skal jo dit snart selv. Dessverre drar jeg dit med fly og ikke med tog gjennom kontinentet, og derfor passer det seg med noe lett å lese på veien (i lufta). For å fly er helt forjævlig og jeg tror dette er ganske lett lektyre. Jeg kan ikke lese seriøse, franske forfattere på et fly. Sånt hører til på tog. På fly leser man halvtacky pocketbøker som egentlig er for sekstenåringer.
4. THE FRENZY av Francesca Lia Block
Fordi... jeg samler rikitgnok ikke på bøker, jeg hater bøker, men jeg samler på Francesca Lia Block-bøker. Jeg må ha dem alle sammen. Jeg skal lese dem hundre ganger og jeg skal lese høyt fra dem når jeg får en jentunge sånn at hun skal se hvor fin denne verden er, og så skal hun få dem alle sammen når hun flytter fra meg.
5. HOUSE OF DOLLS av Francesca Lia Block
Denne har jeg heller ikke. Ikke ennå, men snart. Snart ligger denne estetiske boken i postkassen, den har sykt fin layout og antagelig helt nydelig tekst. Som alltid.
Viser innlegg sortert etter relevans for søket francesca block. Sorter etter dato Vis alle innlegg
Viser innlegg sortert etter relevans for søket francesca block. Sorter etter dato Vis alle innlegg
onsdag 18. mai 2011
tirsdag 1. november 2011
Bøkene jeg leste i oktober, del 3
11. RUBY av Francesca Lia Block og Carmen Staton ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne bokas tema begynner å bli høyst uoriginal i FLBs verden. Jeg følte jeg hadde lest Ruby før, men nei, jeg hadde lest The Hanged Man fra 1994. Ruby er som en mer sofistikert og gjennomtenkt versjon av The Hanged Man. Men kunne ikke Francesca bare ventet litt med å gi ut en bok om dette da, sånn at jeg hadde sluppet å lese The Hanged Man (som er skisseaktig i forhold) og heller bare gått rett til å lese Ruby? Og så er det en ting til jeg må påpeke ved Ruby, og det er at handlingen i Ruby basically foregår i...England!!! DET GÅR IKKE. FRANCESCA LIA BLOCK = CALIFORNIA. CALIFORNIA = FRANCESCA LIA BLOCK. Og så henger Ruby i ENGLAND??? Vedder på at det er beskrivelsene av det landlige England som er det medforfatter Carmen Stanton har bidratt med. Det landlige England og Francesca Lia Block er så feil. Det er som kanelstrødde eplebiter dyppet i ketsjup.
12. FORBIDDEN FRUIT fra brevene til Abbelard og Heloise ¤ ¤
Denne boka står på Penguins liste over Great Loves, en liste jeg har satt meg som mål å lese alle bøkene av. Det begynte med Sagans Bonjour Tristesse! Som er fin-fin. Og så ender det (foreløpig, jeg har enda en del bøker igjen på listen å lese) med at jeg leser deler av breskorrespondansen mellom den kristne middelalderfilosfen Abbelard og Heloise, som opplagt ikke var noe annet enn et godt, gammldags ligg for Abbelard, og likevel har noen klart å gjøre dette til en historie om Great Loves?! For det første, som jeg allerede har sagt: Abbelard forveksler kåthet med kjærlighet. For det andre: hvis Abbelard virkelig elsker Heloise, så kan han jo bare få henne! Han må jo ikke være kristen middelalderfilosof. Kan han ikke bare bli bonde og leve lykkelig med Heloise på en gård i Alpene hvis denne kjærligheten deres er så sterk som de sier, i stedenfor å sitte på hver sin kant av Frankrike og sende brev til hverandre? Dritteit. Hvorfor gjør folk det så vanskelig for seg selv?
13. MØRKETS RIKE. REPORTASJE FRA NORD-KOREA av Barbara Demick ¤ ¤ ¤ ¤
Dette en en bok basert på samtaler med avhoppere fra Nord-Korea, samtaler som Barbara Demick har hatt med dem over flere år. Syv, åtte, ni år. Faktisk var det Guy Delisles tegneserieroman Pyongyang som gjorde at jeg ble interessert i Nord-Korea, og flere av tingene han tegner/skriver om i den, gjenkjenner jeg i Mørkets rike. Veldig interssant bok, men også selvpining å lese.
14. SAMMEN.BRUDD av Edy Poppy ¤ ¤ ¤ ¤
Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?
15. DEN HEMMELIGE HAGEN av Frances Hodgson Burnett ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inni idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer verdifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår liksom, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!
Denne bokas tema begynner å bli høyst uoriginal i FLBs verden. Jeg følte jeg hadde lest Ruby før, men nei, jeg hadde lest The Hanged Man fra 1994. Ruby er som en mer sofistikert og gjennomtenkt versjon av The Hanged Man. Men kunne ikke Francesca bare ventet litt med å gi ut en bok om dette da, sånn at jeg hadde sluppet å lese The Hanged Man (som er skisseaktig i forhold) og heller bare gått rett til å lese Ruby? Og så er det en ting til jeg må påpeke ved Ruby, og det er at handlingen i Ruby basically foregår i...England!!! DET GÅR IKKE. FRANCESCA LIA BLOCK = CALIFORNIA. CALIFORNIA = FRANCESCA LIA BLOCK. Og så henger Ruby i ENGLAND??? Vedder på at det er beskrivelsene av det landlige England som er det medforfatter Carmen Stanton har bidratt med. Det landlige England og Francesca Lia Block er så feil. Det er som kanelstrødde eplebiter dyppet i ketsjup.
12. FORBIDDEN FRUIT fra brevene til Abbelard og Heloise ¤ ¤
Denne boka står på Penguins liste over Great Loves, en liste jeg har satt meg som mål å lese alle bøkene av. Det begynte med Sagans Bonjour Tristesse! Som er fin-fin. Og så ender det (foreløpig, jeg har enda en del bøker igjen på listen å lese) med at jeg leser deler av breskorrespondansen mellom den kristne middelalderfilosfen Abbelard og Heloise, som opplagt ikke var noe annet enn et godt, gammldags ligg for Abbelard, og likevel har noen klart å gjøre dette til en historie om Great Loves?! For det første, som jeg allerede har sagt: Abbelard forveksler kåthet med kjærlighet. For det andre: hvis Abbelard virkelig elsker Heloise, så kan han jo bare få henne! Han må jo ikke være kristen middelalderfilosof. Kan han ikke bare bli bonde og leve lykkelig med Heloise på en gård i Alpene hvis denne kjærligheten deres er så sterk som de sier, i stedenfor å sitte på hver sin kant av Frankrike og sende brev til hverandre? Dritteit. Hvorfor gjør folk det så vanskelig for seg selv?
13. MØRKETS RIKE. REPORTASJE FRA NORD-KOREA av Barbara Demick ¤ ¤ ¤ ¤
Dette en en bok basert på samtaler med avhoppere fra Nord-Korea, samtaler som Barbara Demick har hatt med dem over flere år. Syv, åtte, ni år. Faktisk var det Guy Delisles tegneserieroman Pyongyang som gjorde at jeg ble interessert i Nord-Korea, og flere av tingene han tegner/skriver om i den, gjenkjenner jeg i Mørkets rike. Veldig interssant bok, men også selvpining å lese.
14. SAMMEN.BRUDD av Edy Poppy ¤ ¤ ¤ ¤Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?
15. DEN HEMMELIGE HAGEN av Frances Hodgson Burnett ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inni idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer verdifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår liksom, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!
torsdag 12. april 2018
Vestkysten, litt om å lese seg inn i California
Før vi drar til California setter jeg plantene like ved vinduet. Jeg snur det store treet, slik at det kan strekke seg motsatt vei, mot lyset. Det er lite lys som kommer inn i leiligheten, selv om den er sørvendt, det har med vinkelen å gjøre, tror jeg, og trærne som er utenfor. Når vi kommer hjem har ikke treet strukket seg motsatt vei, som de andre plantene, de to monsteraene, vindusbladene som de heter på norsk, treet står som før. Det er egentlig tre trær, tre stammer som er flettet sammen. Jeg vet ikke hvilken art det er , hvilken kultivar, tok vekk merkelappen da jeg tok det med inn i hus, det er over to år siden. Planten kommer fra Madagascar, er det jeg vet. Den liker ikke sterk sollys, det vet jeg fordi jeg en gang satte den på verandaen og da ble bladene gule. Den ble rett og slett solbrent. Som nakken min etter en tur i Point Lobos State Reserve i California. Nakken ble rød og merkelappen inni t-skjorta irriterte veldig, jeg rev den av. Merkelappen inni genseren irriterte veldig, jeg rev av den også.
Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker.
Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret.
Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger.
Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke.
Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.
Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school.
Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.
Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming!
God bless, Amerika.
Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break.
Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)
Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise.
Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint.
Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige.
Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.
Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.
Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers.
Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.
Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje.
I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California.
Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige.
Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar.
Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places.
Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker.
Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret.
Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger.
Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke.
Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.
Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school.
Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.
Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming!
God bless, Amerika.
Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break.
Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)
Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise.
Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint.
Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige.
Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.
Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.
Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers.
Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.
Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje.
I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California.
Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige.
Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar.
Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places.
torsdag 15. mars 2012
Stjerner, skilt og Star Wars
Sunset Boulevard. Den mest omtalte gata i Francesca Lia Blocks forfatterskap.
Hollywood Boulevard. Den nest mest omtalte gata i Francesca Lia Blocks forfatterskap.
Mamma, Charlie og jeg.
sheen
Willy.
Lol.
twilight
Det beste bilde vi fikk av Hollywood-skiltet, haha. Nesten rett etter at vi kom hjem til Norge, leste jeg at det ble funnet et avkappa hodet under skiltet. Da tenkte jeg på Mulholland Drive.
coppola
Der hvor de delte ut Oscar før og Marilyn Monroe bodde i to år. Sikkert et par rockestjerner som har trasha noen rom også. Og Raven i en av novellene til Francesca Lia Block beveger seg nok her.
girl goddess
Plutselig var bare Batman der.
Alle måtte ha bilde med Harrison Fords stjerne. Digger han jo. Eller kanskje er det Han Solo vi digger?
star wars
star wars
Plutselig vare bare Darth Vader der.
star
Fy faen. Hater når man bruker tegnet 'x' som 'cross' eller 'chris' i det engelske språk. Merry x-mas leser jeg alltid som merry ekksmass. Dette skiltet leser jeg som ped ekksing. Hva betyr det, liksom?
språk
På meksikansk marked i området som var LA først. Dere vet forresten at LAs fulle navn er El Pueblo de la Reyna de Los Angeles?
Nest kjekkest etter Harrison Ford.
engelsk
engelsk
Det er ikke bare filmstjerner som har stjerne på Hollywood Boulevard. Thomas Alva Edison, oppfinneren, har minst fire stjerner.
En stjerne i lufta.
Stjerna til Christianssands Bryggeri. (Legg merke til trynet mitt: sånn ser jeg ut ofte når jeg har drukket for mye CB.)
Hemmelighetene til paven.
Navnet på en indianerstamme og en av karakterene til Francesca Lia Block.
ci
Yoghurt-ispause mens vi leter etter stjerna til Mary-Kate Olsen. Her stakk betjeningen avgårde og overlot til pappa å passe på butikken et kvarters tid. Vet ikke hva de skulle.
Stjerna til Mary-Kate!!!
Dette bildet tok jeg for å huske på at jeg ville se denne filmen, hvor Disney og Studio Ghibli har slått seg sammen. Så den i for et par uker siden, på vinterferiematiné sammen med en haug med syvåringer.
Arietta.
tegnefilm
Skål!
aa
T-BANE I LOS ANGELES!!! MYTHBUSTED!!! Du må ikke ha bil i Los Angeles.
Wisteria Lane.
frustrerte fruer
frustrerte fruer
San Fernando Valley. Her gikk Francesca Lia Block på high school før hun begynte på Berkeley og ble forfatter.
Springfield.
simpsons
Bob Marley Avenue.
tirsdag 17. desember 2013
LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block
Den andre grunnen til at jeg gledet meg eksepsjonelt mye, er tittelen. Jeg elsker tittelen, som henspiller til en av mine absolutte favorittbøker: Kjærlighet i koleraens tid. Men akk. Etter å ha lest boka må jeg dessverre si at tittelen er det beste med boka, og det er mildt sagt synd.
Tittelen er ikke den eneste referansen til verdenslitteraturen i denne lille romanen. Hele historien henspiller på Odysseen. Blocks forsøk på dette er rotete og, synd og si det: Billig. Hovedpersonen Penelope legger ut på en reise for å finne sin familie etter at det store jordskjelvet, Earth Shaker, har slått ut jordkloden. Tror de. Los Angeles er ihvertfall slått ut, alt ligger øde og smogen er lav over bakken, de ser ikke sola (som allerede er dagliglivet i mange asiatiske storbyer) og bilene har sluttet å kjøre. Det må ihvertfall være hele USA som er slått ut, men sikkert hele verden når de tenker seg om, for hvis det bare var USA, hvorfor er det ingen som har kommet og reddet dem ennå? Emnet formelig ber om noe episk, men hos Block skynder karakterene seg gjennom post-apokalypse-Los Angeles som om det ikke er snakk om en millionby, men heller noe på størrelse med Oslo. Og plutselig er de i Las Vegas. Hva skjer i mellom, hva er i ørkenen f.eks.? Her burde det være en masse muligheter for at ting skal skje! Og nettopp sånn føles hele boka: Hvorfor skjer det ikke noe mer?
En skulle også tro at ting skulle føles litt mer tragisk når det er slik at hele verden er ødelagt; savnet etter plantene, dyrene, himmelen, de andre menneskene, farger, friske grønnsaker, vann! Karakterene lever på hermetikk, sparer på vannet, kjører gjennom smog i en jeep, møter nesten ingen, og de eneste dyrene de ser er oransje sommerfugler. Hvor er sorgen etter det som er tapt? Hvor er smerten? Mens jeg leser tenker jeg på The Road av Cormac McCarthy, på at den har alt dette, den formelig gnir smerte inn i brystet på meg. Love in the Time of Global Warming har ingenting, den er tørr, intetsigende. Og det gjelder ikke bare tapet av jorda slik vi kjenner den, men også skildringene av kjærligheten. Penelope møter Hex og Ex møter Ash. Skildringen av kjærligheten mellom disse er likeså; tørr, intetsigende. Jeg tror ikke noe på det.
Nå er det ikke akkurat lett å komme seg inn i hodene på epos-karakterer heller, faktisk ikke mulig, men man kan likevel lese lengsel, kjærlighet, sorg, savn og store bragder i Odysseen. I Love in the Time of Global Warming kommer vi inn i tankene til karakterene, ikke minst Penelope, men det føles ikke ekte i det hele tatt, bare simpelt, rotete.
Rotete er forresten hele boka. Som om ikke Earth Shaker er kaosskapende nok, viser det seg at noen også har eksperimentert litt for mye med genmanipulering og altså lagd noen monstre av noen kjemper som vandrer rundt i California. Uh-oh. De mange litterære referansene virker også for tilfeldig og jeg har dessuten sett mange av dem i bruk hos Block tidligere. F.eks. heter Ez og tvillingbroren hans Eliot navnene sine fordi foreldrene deres er litteraturprofessorer og poeter og har oppkalt dem etter Ezra Pound og T.S. Eliot. I boka Necklace of Kisses fra 2005 (som jeg forøvrig elsker og har lest mange ganger) het to av karakterene Ezra og Hilda. Uoriginalt, finn på noe nytt 'a! Kunne de ikke heller hett William og Carlos. Haha. Neida.
Nei, jeg er skuffet. Svært, svært skuffet. Is this the end of a love story? Håper ikke det. Det er litt sånn med Francesca Lia Block. Noe av det hun skriver er så fint og fantastisk at jeg leser det igjen og igjen, mens noe er så dårlig at jeg føler meg snytt. Håper det går bedre neste gang.
søndag 15. mai 2011
Om trær i California/Francesca Lia Blocks verden
For noen dager siden skrev jeg om Francesca Lia Block og at hun skriver om jacarandatrær. Jeg visste ikke da hvordan de ser ut, men nå vet jeg det, og her skal dere få se.
Jeg leste også på wikipedia om dem, og jacarandatrær er en samlebetegnelse for 49 forskjellige planter. Jeg vet ikke hvilken art som er avbildet på første bilde, men på andre bilde er det avbildet en blå jacaranda, Jacaranda mimosifolia. Jeg leste også noe som gav veldig mening ettersom Francesca Lia Block nesten alltid lar bøkene sine foregå i California:
In California, jacarandas are known as the trees that bloom twice a year [...]
Et annet tre Francesca Lia Block ofte nevner i bøkene sine, er joshuatrær. Det latinske navnet er Yucca brevifolia og den tilhører agavefamilien, altså er joshuatreet en fjern slektning av planten som det blir lagd tequila av. I likhet med jacarandatrær, finner man også joshuatrær i California. Faktisk har den gitt navnet til en hel nasjonalpark der: Joshua Tree National Park.
Og mens vi er inne på California, visste dere at palmer ikke er en naturlig del av floraen i Los Angeles? De ble plantet der for circa hundre år siden, og siden palmer har en circa levetid på hundre år, må byen snart ta stilling til om de vil bli palmeløse eller om de skal beholde imaget og erstatte de gamle palmene med nye, og det er det jo ikke en gang sikkert at de har råd til, nesten konkurse som staten California er og det faktum at det er snakk om et tusentalls trær.
Her i Norge i disse dager, tenker vi derimot litt på bjørk og furu.
Kilder:
Wikipedia.
Joshua Tree National Park.
Sindre Kartvedts La-La-Land: Hvordan California-drømmen erobret virkeligheten.
Bilder:
TittaFroskens tankesprang
Naturbildebasen
weheartit.
L.A .Places.
denne bloggen,
og denne.
Jeg leste også på wikipedia om dem, og jacarandatrær er en samlebetegnelse for 49 forskjellige planter. Jeg vet ikke hvilken art som er avbildet på første bilde, men på andre bilde er det avbildet en blå jacaranda, Jacaranda mimosifolia. Jeg leste også noe som gav veldig mening ettersom Francesca Lia Block nesten alltid lar bøkene sine foregå i California:
In California, jacarandas are known as the trees that bloom twice a year [...]
Et annet tre Francesca Lia Block ofte nevner i bøkene sine, er joshuatrær. Det latinske navnet er Yucca brevifolia og den tilhører agavefamilien, altså er joshuatreet en fjern slektning av planten som det blir lagd tequila av. I likhet med jacarandatrær, finner man også joshuatrær i California. Faktisk har den gitt navnet til en hel nasjonalpark der: Joshua Tree National Park.
Og mens vi er inne på California, visste dere at palmer ikke er en naturlig del av floraen i Los Angeles? De ble plantet der for circa hundre år siden, og siden palmer har en circa levetid på hundre år, må byen snart ta stilling til om de vil bli palmeløse eller om de skal beholde imaget og erstatte de gamle palmene med nye, og det er det jo ikke en gang sikkert at de har råd til, nesten konkurse som staten California er og det faktum at det er snakk om et tusentalls trær.
Her i Norge i disse dager, tenker vi derimot litt på bjørk og furu.
Kilder:
Wikipedia.
Joshua Tree National Park.
Sindre Kartvedts La-La-Land: Hvordan California-drømmen erobret virkeligheten.
Bilder:
TittaFroskens tankesprang
Naturbildebasen
weheartit.
L.A .Places.
denne bloggen,
og denne.
torsdag 31. mai 2018
Litteratur i mai
Mai begynte i Göteborg. På toget på vei hjem leste jeg Junot Díaz' This Is How You Lose Her, og jeg elsket den. To dager etterpå ble Díaz busted i en #metoo-sak. Ugh.
I mai oppdaget jeg Barbara Comyns. Jeg leste The Juniper Tree, og det er noe av det beste jeg har lest noensinne. Etter å ha lest den ville jeg bare lese MER. Det gjorde jeg også, men etter bok nummer tre innså jeg at jeg måtte legge Comyns vekk litt - ikke fordi jeg hadde ombestemt meg angående kvaliteten, men fordi jeg måtte lese til eksamen. Jeg skjønte nemlig fort at dersom jeg begynner på en roman av Comyns, slutter jeg ikke før jeg har lest den ferdig.
På tampen leste jeg Francesca Lia Blocks The Thorn Necklace, en slags memoar og poetikk på en gang (speaking of which). I den var det også en liste over romaner som har betydd mye for Block, og da tenkte jeg: lurer på om hun har lest Barbara Comyns?
En eller annen dag, kanskje var det attende mai, var jeg fyllesyk og lå på verandaen og hørte David Sedaris lese novellen "Leopard" av Wells Tower. Det var fint.
Så døde Philip Roth og jeg måtte lese Philip Roth.
Da eksamensperioden var over, dro jeg i bokhandelen og svidde av en tusenlapp på bøker (nei, mer!). Akter å bruke store deler av de kommende dagene på å lese romaner, før jeg drar til Svalbard. Nå som også leiligheten har blitt varm og det ikke lenger er noe sted å flykte fra varmen til, begynner jeg (nesten?) å se fram til litt arktisk vær. Jeg håper jeg ikke pakker irrasjonelt (å, det er så varmt, det er sikkert ikke så viktig med den buffen).
Men først er det altså noen dager igjen med denne østlandske tropevarmen. I kveld skal jeg i en trettiårsdag, og i helga skal jeg på båttur i Oslofjorden. Det blir bra.
PROSA
1. THE RULES DO NOT APPLY av Ariel Levy
2. BLUE NIGHTS av Joan Didion
3. WASTELAND av Francesca Lia Block
4. THIS IS HOW YOU LOSE HER av Junot Díaz
5. THE JUNIPER TREE av Barbara Comyns
6. HESTER SOM IKKE VIRKER av Hege Heieren
7. THE VET'S DAUGHTER av Barbara Comyns
8. SISTERS BY A RIVER av Barbara Comyns
9. DRONNING MAUD LAND av Line Madsen Simenstad
10. KLØR av Ida Frisch
11. I MARRIED A COMMUNIST av Philip Roth
POETIKK
12. HJEMLØSNHETEN av Terje Holtet Larsen
13. THE THORN NECKLACE av Francesca Lia Block
ESSAYS
14. MINIATYRLESNINGAR av Gunnhild Øyehaug
POESI
15. JONATHAN OG SAILOR J. av Jonathan August Lengali
På tampen leste jeg Francesca Lia Blocks The Thorn Necklace, en slags memoar og poetikk på en gang (speaking of which). I den var det også en liste over romaner som har betydd mye for Block, og da tenkte jeg: lurer på om hun har lest Barbara Comyns?
En eller annen dag, kanskje var det attende mai, var jeg fyllesyk og lå på verandaen og hørte David Sedaris lese novellen "Leopard" av Wells Tower. Det var fint.
Så døde Philip Roth og jeg måtte lese Philip Roth.
Da eksamensperioden var over, dro jeg i bokhandelen og svidde av en tusenlapp på bøker (nei, mer!). Akter å bruke store deler av de kommende dagene på å lese romaner, før jeg drar til Svalbard. Nå som også leiligheten har blitt varm og det ikke lenger er noe sted å flykte fra varmen til, begynner jeg (nesten?) å se fram til litt arktisk vær. Jeg håper jeg ikke pakker irrasjonelt (å, det er så varmt, det er sikkert ikke så viktig med den buffen).
Men først er det altså noen dager igjen med denne østlandske tropevarmen. I kveld skal jeg i en trettiårsdag, og i helga skal jeg på båttur i Oslofjorden. Det blir bra.
 |
| Bading og lesing i Drøbak. |
PROSA
1. THE RULES DO NOT APPLY av Ariel Levy
2. BLUE NIGHTS av Joan Didion
3. WASTELAND av Francesca Lia Block
4. THIS IS HOW YOU LOSE HER av Junot Díaz
5. THE JUNIPER TREE av Barbara Comyns
6. HESTER SOM IKKE VIRKER av Hege Heieren
7. THE VET'S DAUGHTER av Barbara Comyns
8. SISTERS BY A RIVER av Barbara Comyns
9. DRONNING MAUD LAND av Line Madsen Simenstad
10. KLØR av Ida Frisch
11. I MARRIED A COMMUNIST av Philip Roth
POETIKK
12. HJEMLØSNHETEN av Terje Holtet Larsen
13. THE THORN NECKLACE av Francesca Lia Block
ESSAYS
14. MINIATYRLESNINGAR av Gunnhild Øyehaug
POESI
15. JONATHAN OG SAILOR J. av Jonathan August Lengali
tirsdag 29. mars 2011
Bøkene jeg leste i mars, del 1
JØRGEN + ANNE ER SANT av Vigdis Hjorth ¤ ¤ ¤ ¤
Denne har jeg skrevet om på bloggen før, da jeg anmeldte den for Bokbloggturnéen.
MARMOR av Hans Petter Blad ¤ ¤ ¤
En helt ok diktsamling hvor jeg endte med å like appendiksen bak best, for da forstod jeg alt sammen, alt det jeg allerede hadde lest, men jeg må innrømme at da jeg var kommet så langt, var jeg så trøtt at jeg ikke helt fikk tenkt så mye over denne aha-opplevelsen før jeg la meg til å sove.
FRA GUTTEN SOM STOD VED ELVEN av Mads Skjørberg ¤ ¤ (¤)
Enda en diktsamling. Som fanget min interesse hovedsaklig fordi jeg gjenkjente jenta avbildet på coveret som en jeg gikk på folkehøyskole med, i tillegg til at det var en debutantbok, og det er jeg ganske opptatt av fordi jeg vil vite hvor landet ligger; skriver de bra disse debutantene, så bra at jeg kan rettferdiggjøre at jeg ikke er utgitt ennå? Vel, det gjorde ikke denne boka. Jeg tenkte bare at Mads, han må ha pult noen for å få utgitt denne, og så tenkte jeg at det var litt frekt å skrive det, kanskje, dette er jo ikke musikkbransjen, men så tenkte jeg faen heller, det var det jeg tenkte og jeg kan jo ikke lyve.
ENKEN av Gil Adamson ¤ ¤ ¤ ¤
Forlaget Oktober skriver på baksiden at dette er en bok som blander sammen western og den gotiske romanen, hvilket fikk meg til å tenke på Edgar Allan Poe rett og slett fordi han er det eneste sikre jeg klarer å forbinde til begrepet den gotiske romanen, for hva er egentlig en gotisk roman, tenker jeg, og det er sannsynligvis ingen stor gåte, det er bare det at jeg kan nada om de ulike sjangerene. Anyways, det fanget min interesse og jeg leste boka og det var en type roman jeg sjeldent pleier å lese, men jeg likte den, det var underholdende å lese om kvinnen som stikker av på hest (det er en hest på coveret, kanskje trakk dét meg også litt) gjennom skog, fjell, indianerland og gruvelandsbyer i Nord-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet.
BABY JANE av Sofi Oksanen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg ble helt opprømt da coveret på denne (som forøvrig er et herlig digg cover å se på) poppet opp på bokelskere.no og jeg tenkte Hva? Har det kommet en Sofi Oksanen-bok uten at jeg har hørt om det!? Noe jeg fant ut etterhvert skyldtes at den ikke er ny, den ble skrevet før den hyllede Utrenskning som hun vant Nordisk Råds litteraturpris for -over Knausgård-, men at den ikke ble utgitt på norsk før i år. Hadde jeg fulgt litt bedre med i andre medier enn norske, hadde jeg kanskje fått med meg at den ble oversatt til svensk for en lengre stund siden, og følgelig også lest den for lenge siden. Anyways. Tittelen refererer til filmen What Ever Happened to Baby Jane? fra 1962, noe man skjønner godt når man kommer lengre inn i boka og også inn i angsten til hovedpersonens kjæreste. Noe Oksanen, som alltid, skriver realistisk og fryktelig om. For Oksanen skriver aldri noe fint om noe som egentlig bare er mørkt og tragisk i virkeligheten, hun romantiserer ikke noe, noe mange forfattere kan finne på å gjøre (og andre kunstskapere også for den saks skyld). Faktisk er det i grunnen litt tortur å lese Oksanen, og selv om Baby Jane ikke rusker like mye i meg som de andre bøkene hennes, har den likevel denne deprimerende stemningen som også finnes i Stalins kyr og Utrenskning, og det er absolutt en meget bra bok som er verdt å lese.
THE WATERS & THE WILD av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤
Tre stjerner til en Francesca Lia Block-bok! Nå står ikke verden til påske! Men dere leser rett. Jeg har lest ganske mange bøker av henne, og selv om jeg har vært borti bøker av henne som ikke har blitt mine favoritter, så har jeg i det minste likt dem. The Waters & The Wild er den første FLB-boka jeg har blitt skuffa over - og jeg hadde egentlig ingen veldig store forventninger, annet enn det man har når man elsker FLB og skal lese enda en FLB-bok (ok, det er kanskje dét som regnes for store forventninger). FLBs vakre beskrivelser av dagligdagse ting var fraværende, på en slik måte en meget velartikulert mann ikke er så velartikulert lenger når det på nachspielet nærmer seg ti på formiddagen, og jeg følte ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av hovedpersonene. Jeg følte og at boka var litt for enkel, litt for lett. Og det er ikke det at Francesca Lia Block er en vanskelig forfatter å lese, ikke i det hele tatt, men denne ble litt i overkant for lett, ja, den var rett og slett for opplagt.
KAPTEINENS VERS av Pablo Neruda ¤ ¤ ¤
Jeg fatter meg ikke på Pablo Neruda. Jeg synes ikke han er noe tess, jeg altså. Kanskje jeg må lære meg spansk for å lese diktene hans på orginalspråket. Kanskje jeg forstår fascinasjonen da.
Denne har jeg skrevet om på bloggen før, da jeg anmeldte den for Bokbloggturnéen.
MARMOR av Hans Petter Blad ¤ ¤ ¤
En helt ok diktsamling hvor jeg endte med å like appendiksen bak best, for da forstod jeg alt sammen, alt det jeg allerede hadde lest, men jeg må innrømme at da jeg var kommet så langt, var jeg så trøtt at jeg ikke helt fikk tenkt så mye over denne aha-opplevelsen før jeg la meg til å sove.
FRA GUTTEN SOM STOD VED ELVEN av Mads Skjørberg ¤ ¤ (¤)
Enda en diktsamling. Som fanget min interesse hovedsaklig fordi jeg gjenkjente jenta avbildet på coveret som en jeg gikk på folkehøyskole med, i tillegg til at det var en debutantbok, og det er jeg ganske opptatt av fordi jeg vil vite hvor landet ligger; skriver de bra disse debutantene, så bra at jeg kan rettferdiggjøre at jeg ikke er utgitt ennå? Vel, det gjorde ikke denne boka. Jeg tenkte bare at Mads, han må ha pult noen for å få utgitt denne, og så tenkte jeg at det var litt frekt å skrive det, kanskje, dette er jo ikke musikkbransjen, men så tenkte jeg faen heller, det var det jeg tenkte og jeg kan jo ikke lyve.
ENKEN av Gil Adamson ¤ ¤ ¤ ¤
Forlaget Oktober skriver på baksiden at dette er en bok som blander sammen western og den gotiske romanen, hvilket fikk meg til å tenke på Edgar Allan Poe rett og slett fordi han er det eneste sikre jeg klarer å forbinde til begrepet den gotiske romanen, for hva er egentlig en gotisk roman, tenker jeg, og det er sannsynligvis ingen stor gåte, det er bare det at jeg kan nada om de ulike sjangerene. Anyways, det fanget min interesse og jeg leste boka og det var en type roman jeg sjeldent pleier å lese, men jeg likte den, det var underholdende å lese om kvinnen som stikker av på hest (det er en hest på coveret, kanskje trakk dét meg også litt) gjennom skog, fjell, indianerland og gruvelandsbyer i Nord-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet.
BABY JANE av Sofi Oksanen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg ble helt opprømt da coveret på denne (som forøvrig er et herlig digg cover å se på) poppet opp på bokelskere.no og jeg tenkte Hva? Har det kommet en Sofi Oksanen-bok uten at jeg har hørt om det!? Noe jeg fant ut etterhvert skyldtes at den ikke er ny, den ble skrevet før den hyllede Utrenskning som hun vant Nordisk Råds litteraturpris for -over Knausgård-, men at den ikke ble utgitt på norsk før i år. Hadde jeg fulgt litt bedre med i andre medier enn norske, hadde jeg kanskje fått med meg at den ble oversatt til svensk for en lengre stund siden, og følgelig også lest den for lenge siden. Anyways. Tittelen refererer til filmen What Ever Happened to Baby Jane? fra 1962, noe man skjønner godt når man kommer lengre inn i boka og også inn i angsten til hovedpersonens kjæreste. Noe Oksanen, som alltid, skriver realistisk og fryktelig om. For Oksanen skriver aldri noe fint om noe som egentlig bare er mørkt og tragisk i virkeligheten, hun romantiserer ikke noe, noe mange forfattere kan finne på å gjøre (og andre kunstskapere også for den saks skyld). Faktisk er det i grunnen litt tortur å lese Oksanen, og selv om Baby Jane ikke rusker like mye i meg som de andre bøkene hennes, har den likevel denne deprimerende stemningen som også finnes i Stalins kyr og Utrenskning, og det er absolutt en meget bra bok som er verdt å lese.
THE WATERS & THE WILD av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤
Tre stjerner til en Francesca Lia Block-bok! Nå står ikke verden til påske! Men dere leser rett. Jeg har lest ganske mange bøker av henne, og selv om jeg har vært borti bøker av henne som ikke har blitt mine favoritter, så har jeg i det minste likt dem. The Waters & The Wild er den første FLB-boka jeg har blitt skuffa over - og jeg hadde egentlig ingen veldig store forventninger, annet enn det man har når man elsker FLB og skal lese enda en FLB-bok (ok, det er kanskje dét som regnes for store forventninger). FLBs vakre beskrivelser av dagligdagse ting var fraværende, på en slik måte en meget velartikulert mann ikke er så velartikulert lenger når det på nachspielet nærmer seg ti på formiddagen, og jeg følte ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av hovedpersonene. Jeg følte og at boka var litt for enkel, litt for lett. Og det er ikke det at Francesca Lia Block er en vanskelig forfatter å lese, ikke i det hele tatt, men denne ble litt i overkant for lett, ja, den var rett og slett for opplagt.
KAPTEINENS VERS av Pablo Neruda ¤ ¤ ¤
Jeg fatter meg ikke på Pablo Neruda. Jeg synes ikke han er noe tess, jeg altså. Kanskje jeg må lære meg spansk for å lese diktene hans på orginalspråket. Kanskje jeg forstår fascinasjonen da.
torsdag 30. juni 2011
Bøkene jeg leste i juni
Denne måneden har vært stusselig hva angår lesning. Jeg har bare lest elleve bøker, hvor tre av dem er diktsamlinger, en annen en tegneserieroman og den siste en gjenlesning. Jeg legger skylden over på Oslo, Paris og København. Dessuten har jeg vært syk, og når jeg er syk foretrekker jeg filmer og teite magasiner fremfor bøker.
1. GRISEHJERTER av Ingeborg Arvola ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne skrev jeg om for Bokbloggturnéen her.
2. NU, JÄVLAR av Heidi Linde ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne handler om forskjellige mennesker i en liten by på Østlandet (var det Tønsberg? Kongsvinger? Kongsberg? Kragerø?) og de hadde det ganske kjipt alle sammen. Jada, livet gikk forbi for dem alle sammen. Jessica og den svenske teatermannen som hun hadde et forhold til og tenker tilbake på nå som hun er gift med en mannen-i-gata-håndtverker. Lydia som er venninne med dronning Sonja, som det forvørig er viet få kapitler til, og det var synd, for jeg merket at det var de jeg hadde lyst til å lese mer om. Hva skjedde med dem liksom? Og hva skjedde egentlig med alle sammen? Hva med hun som var sykt kjerringgravid og bitter? Jeg synes boken sluttet så brått, men det var kanskje meningen, det var kanskje meningen for å få en følelse av at alle bare fortsatte livene sine i samme bane. Og ps: hater tittelen. Hva er poenget med den?
3. DU HAR ET STED Å LØPE INN av Synne Lea ¤ ¤ ¤
Dikt i sjangeren not my cup of cake (overført til ekte kaker må det bli delfiakake), fant jeg ut etter å ha lest den, til tross for at jeg fikk tak i stemningen. Noen har dødd, tror jeg. Eller kanskje ikke, men hvem vet egentlig, det er jo bare dikteren som vet det.
4. FRENCH MILK av Lucy Knisley ¤ ¤ ¤
Denne lille tegneserieromanen leste jeg rett før jeg dro til Paris. Den handler om Lucy (ja, forfatteren) fra USA og moren hennes som drar til Paris hvor de skal være i seks uker (eller noe i den duren). Lucy tegner side opp og ned med makroner, foie gras (som er blitt forbudt i delstaten hennes, så hun er kjempeglad for at de har det i Frankrike og hun forsvarer det med at andre dyr i matindustrien har det verre, og jeg blir sint for foie gras er helt jævelig og burde være forbudt overalt), baguetter, oster osv. Og jada, jeg elsker beskrivelser av mat, og bilder av mat, men det er bare det at Lucy Knisley tegner altfor enkle tegninger av den. Det er ikke interessant å se den femtende siden med noen runde sirkler som det står Camembert og Brie på, det er kjedelig. Og forresten så skriver hun aldri ordet macaroons selv om hun tegner makroner hele tiden, nei, hun kaller dem cookies. Ellers besøker de muséer (det var pga. denne boken at jeg noen dager etter gikk og så Monets vannliljer på Musé de l'Orangerie) og røyker sigaretter og drikker rødvin og en type melk som de ikke har hjemme i statene (derav tittelen på boka), og enda de er langt vekk fra amerikanerklisjéen, så klarer jeg likevel ikke å unngå å tenke at de er sykt americans. Spesielt tenker jeg det når Lucy forteller om flyturen hjem til USA. Konlusjon: grei underholdning for en times tid. Det finnes verre ting å bruke en time på på en dag det regner og tordner ute. F.eks. søppelmagasinet Mag, hvor de trykker bilder av Ashley Olsen og skriver at det er Mary-Kate Olsen. Det er faktisk big deal.
5. LEGENDER OM ET SELVMORD av David Vann ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ville jeg lese fordi jeg hadde lest i en anmeldelse at den minnet om det gåtefulle i Yann Martels Historien om Pi, som jeg ble helt sjokkert av på slutten for det var virkelig ikke det jeg hadde tenkt at jeg kom til å lese. Og dermed ble jeg lesende denne boken med en tanke om at det på slutten skulle komme et svar på alt i denne boka også, og sammen med at ting i denne boken bare ble merkeligere og merkeligere, gjorde det at jeg ikke klarte å legge den fra meg, jeg måtte bare lese videre for å få vite svaret, for å nøste opp trådene, men så... var det ingen løsning og jeg ble kjempeskuffa og visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg følte jeg ble snytt for noe av David Vann, jeg tenkte Du kan ikke gjøre dette mot meg!, jeg tenkte at nå blir jeg gal også, for hva er det som egentlig skjer i denne boken, nå skjønner jeg ingenting og forfattere burde ikke få lov til å komme seg unna med en så løs tråd, aaargh.
6. NEVER LET ME GO av Kazuo Ishiguro ¤ ¤ ¤ ¤
Denne begynte jeg å lese uten å vite noesomhelst om den på forhånd annet enn at Francesca Lia Block hadde anbefalt den på bloggen sin. Jeg ble helt bergtatt av den vemodige stemningen i denne boken og selve temaet som gjorde meg fryktelig nysgjerrig, jeg måtte bare lese videre, samtidig som jeg irriterte meg litt over den noe enkle tonen til jeg-personen Kathy. Det gikk heldigvis over etterhvert som jeg ble vant til henne, og så ble jeg bare mer og mer satt ut av hele boka, før jeg leste den ferdig i check in-køen på Charles de Gaulle (det finnes ikke noe sted det ikke passer å lese) og bestemte meg for å se filmen da jeg var kommet hjem, som forøvrig sugde, men hva tenkte jeg på, Keira Knightley, Carey Mulligan, Andrew Garfield og Sally Hawkins i én og samme film, og jeg orker ikke trynet på noen av dem? (KK bare fordi hun har vært verdens mest irriterende vesen helt siden Pirates of the Carribbean, CM fordi hun er på andreplass, AG fordi han liksom skulle være så sykt søt som Tommy i Never let me go, men jeg måtte bare spy, og SH ene alene pga. drittfilmen Happy-Go-Lucky). Anyways, jeg er nødt til å lese mer av Kazuo Ishiguro (og jeg tror det blir The Remains of the Day.)
7. HOW TO (UN)CAGE A GIRL av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
En diktsamling av en av yndlingsforfatterne mine. Sykt fin. forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters har jeg lest flere ganger enn jeg kan telle med fingre og tær. Jeg har kanskje lest den én gang om dagen helt siden jeg leste det for første gang. Andre dikt jeg vil trekke frem fra denne samlingen er: duty: for sofia (som handler om Sofia Coppola), collage og lost in los angeles.
8. TI LIKNANDE VERSJONAR av Anna Kleiva ¤ ¤ ¤
En helt ok diktsamling som verken gir meg positive eller negative frysninger. Sikkert litt unfair at jeg leste den så kort tid etter at jeg leste Francesca Lia Blocks How to (Un)Cage a Girl, men sånn er nå livet, det er ikke rettferdig. Denne renner ut i sanden for min del.
9. WIVES AND LOVERS av Richard Bausch ¤ ¤ (¤)
Denne kjøpte jeg på Shakespeare & Company i Paris, før jeg uka etter tok den med meg til København, leste den ferdig og etterlot meg den i en exchange books-hylle på hostellet like før vi dro. (Jeg manglet lesestoff og byttet den mot en Nicholas Sparks-bok fordi alle de andre bøkene i hylla var tyske, og jeg tenkte det er bedre å lese noe enn ikke noe, men jeg fikk aldri lest den for jeg sovnet hele tiden på toget, sovnet og så ut av vinduet enda det er gørrkjedelig å ta toget i Danmark, alt er bare flatt og boring å se på.) Leseropplevelsen var ikke noe å skryte av. Boka bestod av tre short novels, og de lignet sånn på hverandre alle sammen at de alle gled inn i den samme smørja av utroskap, utroskap og utroskap, døde familiemedlemmer og endeløs sipping og anger over at livet ble som det ble. Å, hold kjeft nå, tenker jeg, hold kjeft, patetiske mennesker, har dere aldri hørt utrykket å gråte over spilt melk. Livet går ingen annen retning enn dit man leder det selv. Fucking losers.
10. DØDEN & CO av Lukas Moodysson ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Tidligere har jeg bare befattet meg med filmene til Lukas Moodysson. (Jeg så Mammut i vinter og grein og grein som en foss, og Fucking Åmål blir jeg aldri lei av å se.) Jeg visste nemlig ikke at han skrev før noen anbefalte meg diktene hans i høst, hvilket jeg ennå har til gode å få lest, for Døden & Co er ikke en diktsamling, men en roman. En roman om Lucas som mister faren sin og tenker på jenta han hadde da han var tyve, som han nå tenker på som Kate Moss; Kate Moss som drar ham ned i avgrunnen, og siden finner han Natalia Vodianova (dette elsker jeg, jeg synes jo Natalia Vodianova er verdens vakreste menneske) som drar ham opp fra avgrunnen, og så handler det om å kjøpe Christian Louboutin-sko og om skrive; en masse om det å skrive og å sammenligne alt som skjer med ting man han lest i skjønnlitteraturen og jeg tenker Lukas Moodysson, you're my man, vi har så mye til felles du og jeg; og så handler den om hva som får Lucas til å skrive en bok om trafficking og jeg tenker at det må være Lilja 4-ever, og så drar Lucas til Thailand, hvor han bruker opp alle pengene og får en idé som jeg tror blir til Mammut, og nå har jeg bestilt alle diktbøkene hans fra bokus.se.
11. NECKLACE OF KISSES av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne leste jeg i februar, og allerede nå har jeg lest den på nytt.
1. GRISEHJERTER av Ingeborg Arvola ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne skrev jeg om for Bokbloggturnéen her.
2. NU, JÄVLAR av Heidi Linde ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne handler om forskjellige mennesker i en liten by på Østlandet (var det Tønsberg? Kongsvinger? Kongsberg? Kragerø?) og de hadde det ganske kjipt alle sammen. Jada, livet gikk forbi for dem alle sammen. Jessica og den svenske teatermannen som hun hadde et forhold til og tenker tilbake på nå som hun er gift med en mannen-i-gata-håndtverker. Lydia som er venninne med dronning Sonja, som det forvørig er viet få kapitler til, og det var synd, for jeg merket at det var de jeg hadde lyst til å lese mer om. Hva skjedde med dem liksom? Og hva skjedde egentlig med alle sammen? Hva med hun som var sykt kjerringgravid og bitter? Jeg synes boken sluttet så brått, men det var kanskje meningen, det var kanskje meningen for å få en følelse av at alle bare fortsatte livene sine i samme bane. Og ps: hater tittelen. Hva er poenget med den?
3. DU HAR ET STED Å LØPE INN av Synne Lea ¤ ¤ ¤
Dikt i sjangeren not my cup of cake (overført til ekte kaker må det bli delfiakake), fant jeg ut etter å ha lest den, til tross for at jeg fikk tak i stemningen. Noen har dødd, tror jeg. Eller kanskje ikke, men hvem vet egentlig, det er jo bare dikteren som vet det.
4. FRENCH MILK av Lucy Knisley ¤ ¤ ¤
Denne lille tegneserieromanen leste jeg rett før jeg dro til Paris. Den handler om Lucy (ja, forfatteren) fra USA og moren hennes som drar til Paris hvor de skal være i seks uker (eller noe i den duren). Lucy tegner side opp og ned med makroner, foie gras (som er blitt forbudt i delstaten hennes, så hun er kjempeglad for at de har det i Frankrike og hun forsvarer det med at andre dyr i matindustrien har det verre, og jeg blir sint for foie gras er helt jævelig og burde være forbudt overalt), baguetter, oster osv. Og jada, jeg elsker beskrivelser av mat, og bilder av mat, men det er bare det at Lucy Knisley tegner altfor enkle tegninger av den. Det er ikke interessant å se den femtende siden med noen runde sirkler som det står Camembert og Brie på, det er kjedelig. Og forresten så skriver hun aldri ordet macaroons selv om hun tegner makroner hele tiden, nei, hun kaller dem cookies. Ellers besøker de muséer (det var pga. denne boken at jeg noen dager etter gikk og så Monets vannliljer på Musé de l'Orangerie) og røyker sigaretter og drikker rødvin og en type melk som de ikke har hjemme i statene (derav tittelen på boka), og enda de er langt vekk fra amerikanerklisjéen, så klarer jeg likevel ikke å unngå å tenke at de er sykt americans. Spesielt tenker jeg det når Lucy forteller om flyturen hjem til USA. Konlusjon: grei underholdning for en times tid. Det finnes verre ting å bruke en time på på en dag det regner og tordner ute. F.eks. søppelmagasinet Mag, hvor de trykker bilder av Ashley Olsen og skriver at det er Mary-Kate Olsen. Det er faktisk big deal.
5. LEGENDER OM ET SELVMORD av David Vann ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ville jeg lese fordi jeg hadde lest i en anmeldelse at den minnet om det gåtefulle i Yann Martels Historien om Pi, som jeg ble helt sjokkert av på slutten for det var virkelig ikke det jeg hadde tenkt at jeg kom til å lese. Og dermed ble jeg lesende denne boken med en tanke om at det på slutten skulle komme et svar på alt i denne boka også, og sammen med at ting i denne boken bare ble merkeligere og merkeligere, gjorde det at jeg ikke klarte å legge den fra meg, jeg måtte bare lese videre for å få vite svaret, for å nøste opp trådene, men så... var det ingen løsning og jeg ble kjempeskuffa og visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg følte jeg ble snytt for noe av David Vann, jeg tenkte Du kan ikke gjøre dette mot meg!, jeg tenkte at nå blir jeg gal også, for hva er det som egentlig skjer i denne boken, nå skjønner jeg ingenting og forfattere burde ikke få lov til å komme seg unna med en så løs tråd, aaargh.
6. NEVER LET ME GO av Kazuo Ishiguro ¤ ¤ ¤ ¤
Denne begynte jeg å lese uten å vite noesomhelst om den på forhånd annet enn at Francesca Lia Block hadde anbefalt den på bloggen sin. Jeg ble helt bergtatt av den vemodige stemningen i denne boken og selve temaet som gjorde meg fryktelig nysgjerrig, jeg måtte bare lese videre, samtidig som jeg irriterte meg litt over den noe enkle tonen til jeg-personen Kathy. Det gikk heldigvis over etterhvert som jeg ble vant til henne, og så ble jeg bare mer og mer satt ut av hele boka, før jeg leste den ferdig i check in-køen på Charles de Gaulle (det finnes ikke noe sted det ikke passer å lese) og bestemte meg for å se filmen da jeg var kommet hjem, som forøvrig sugde, men hva tenkte jeg på, Keira Knightley, Carey Mulligan, Andrew Garfield og Sally Hawkins i én og samme film, og jeg orker ikke trynet på noen av dem? (KK bare fordi hun har vært verdens mest irriterende vesen helt siden Pirates of the Carribbean, CM fordi hun er på andreplass, AG fordi han liksom skulle være så sykt søt som Tommy i Never let me go, men jeg måtte bare spy, og SH ene alene pga. drittfilmen Happy-Go-Lucky). Anyways, jeg er nødt til å lese mer av Kazuo Ishiguro (og jeg tror det blir The Remains of the Day.)
7. HOW TO (UN)CAGE A GIRL av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
En diktsamling av en av yndlingsforfatterne mine. Sykt fin. forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters har jeg lest flere ganger enn jeg kan telle med fingre og tær. Jeg har kanskje lest den én gang om dagen helt siden jeg leste det for første gang. Andre dikt jeg vil trekke frem fra denne samlingen er: duty: for sofia (som handler om Sofia Coppola), collage og lost in los angeles.
8. TI LIKNANDE VERSJONAR av Anna Kleiva ¤ ¤ ¤
En helt ok diktsamling som verken gir meg positive eller negative frysninger. Sikkert litt unfair at jeg leste den så kort tid etter at jeg leste Francesca Lia Blocks How to (Un)Cage a Girl, men sånn er nå livet, det er ikke rettferdig. Denne renner ut i sanden for min del.
9. WIVES AND LOVERS av Richard Bausch ¤ ¤ (¤)
Denne kjøpte jeg på Shakespeare & Company i Paris, før jeg uka etter tok den med meg til København, leste den ferdig og etterlot meg den i en exchange books-hylle på hostellet like før vi dro. (Jeg manglet lesestoff og byttet den mot en Nicholas Sparks-bok fordi alle de andre bøkene i hylla var tyske, og jeg tenkte det er bedre å lese noe enn ikke noe, men jeg fikk aldri lest den for jeg sovnet hele tiden på toget, sovnet og så ut av vinduet enda det er gørrkjedelig å ta toget i Danmark, alt er bare flatt og boring å se på.) Leseropplevelsen var ikke noe å skryte av. Boka bestod av tre short novels, og de lignet sånn på hverandre alle sammen at de alle gled inn i den samme smørja av utroskap, utroskap og utroskap, døde familiemedlemmer og endeløs sipping og anger over at livet ble som det ble. Å, hold kjeft nå, tenker jeg, hold kjeft, patetiske mennesker, har dere aldri hørt utrykket å gråte over spilt melk. Livet går ingen annen retning enn dit man leder det selv. Fucking losers.
10. DØDEN & CO av Lukas Moodysson ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Tidligere har jeg bare befattet meg med filmene til Lukas Moodysson. (Jeg så Mammut i vinter og grein og grein som en foss, og Fucking Åmål blir jeg aldri lei av å se.) Jeg visste nemlig ikke at han skrev før noen anbefalte meg diktene hans i høst, hvilket jeg ennå har til gode å få lest, for Døden & Co er ikke en diktsamling, men en roman. En roman om Lucas som mister faren sin og tenker på jenta han hadde da han var tyve, som han nå tenker på som Kate Moss; Kate Moss som drar ham ned i avgrunnen, og siden finner han Natalia Vodianova (dette elsker jeg, jeg synes jo Natalia Vodianova er verdens vakreste menneske) som drar ham opp fra avgrunnen, og så handler det om å kjøpe Christian Louboutin-sko og om skrive; en masse om det å skrive og å sammenligne alt som skjer med ting man han lest i skjønnlitteraturen og jeg tenker Lukas Moodysson, you're my man, vi har så mye til felles du og jeg; og så handler den om hva som får Lucas til å skrive en bok om trafficking og jeg tenker at det må være Lilja 4-ever, og så drar Lucas til Thailand, hvor han bruker opp alle pengene og får en idé som jeg tror blir til Mammut, og nå har jeg bestilt alle diktbøkene hans fra bokus.se.
11. NECKLACE OF KISSES av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne leste jeg i februar, og allerede nå har jeg lest den på nytt.
søndag 30. november 2014
Bøkene jeg leste i november
PROSA
1. OM BARE av Vigdis Hjorth
2. 33 av Kjersti Annesdatter Skomsvold
3. TEEN SPIRIT av Francesca Lia Block
---
DEN BESTE BOKA
33, men det er ikke det beste jeg har lest av Skomsvold.
DEN KJIPESTE BOKA
Teen Spirit. Francesca Lia Block føles som en guilty pleasure, og spriket mellom de gode bøkene, de jeg liker, blir bare større og større. Må jeg kanskje slutte å lese henne? Teen Spirit var møkk. Muligens er det bare jeg som kjølig, rasjonelt menneske som ikke klarer å finne noen glede i å lese om spøkelser og ouijabrett.
Ikke at Om bare av Vigdis Hjorth var en fornøyelse heller. Muligens det også har noe med meg som kjølig, rasjonelt menneske. Finner det ikke interessant å lese så mye om forelskelse og kjærlighet mellom to mennesker. Det lager jo bare rabalder og ulykke. Etter et hundretalls romaner har jeg skjønt dét.
1. OM BARE av Vigdis Hjorth
2. 33 av Kjersti Annesdatter Skomsvold
3. TEEN SPIRIT av Francesca Lia Block
---
DEN BESTE BOKA
33, men det er ikke det beste jeg har lest av Skomsvold.
DEN KJIPESTE BOKA
Teen Spirit. Francesca Lia Block føles som en guilty pleasure, og spriket mellom de gode bøkene, de jeg liker, blir bare større og større. Må jeg kanskje slutte å lese henne? Teen Spirit var møkk. Muligens er det bare jeg som kjølig, rasjonelt menneske som ikke klarer å finne noen glede i å lese om spøkelser og ouijabrett.
Ikke at Om bare av Vigdis Hjorth var en fornøyelse heller. Muligens det også har noe med meg som kjølig, rasjonelt menneske. Finner det ikke interessant å lese så mye om forelskelse og kjærlighet mellom to mennesker. Det lager jo bare rabalder og ulykke. Etter et hundretalls romaner har jeg skjønt dét.
torsdag 12. mai 2011
hun skriver om jacarandatrær og jeg vet ikke hva det er, men jeg kan forestille meg dem likevel
I dag hadde jeg eksamen i skriveteknikk. Jeg våknet opp og gikk syv km til universitetet mens jeg hørte på Veronica Maggios Satan i Gatan for sånn circa tjuesjette og tjuesyvende gang (kødder ikke, jeg elsker den plata, elsker den), mest fordi jeg er bankerott og ikke har råd til bussen, men også fordi jeg elsker å gå. Anyways, eksamen. Jeg hadde eksamen og ble ferdig i løpet av en halvtime og da jeg sa det til en av eksamensvaktene, sa hun at ingen kunne gå før klokka var blitt ti, så jeg måtte altså sitte der i en halvtime før jeg kunne gå ut i solen igjen, og da skrev jeg alle notatarkene fulle av drodledikt.
Hver gang jeg leser bloggen til Francesca Lia Block
får jeg lyst til å skrive på engelsk
et språk jeg ellers ikke tenker på som fint
not prettier than norwegian anyway
it also makes me wish I was in California
She writes about jacaranda trees
which I don't know what looks like, but I can imagine
them anyhow
Oslo danser i natten
under mørke himmelen
tar heisen opp
heisen med glassveggene
opp opp opp
med ørepropper i ørene
hun danser til musikk hun liker
got to get home alone today
good for her
dans dans dans
epler
dette diktet bare må ned
enda jeg ikke kan dikte
jeg skriver, men jeg er ingen poet
enda alle klærne mine er
svarte
som klærne til moren til La i novellen 'Blue' av
Francesca Lia Block
hun er poet
går med solbriller hele tiden fordi hun gråter like
mye
hele tiden
jeg husker ikke om hun bare går i svart
eller om det er noe jeg tror jeg kan huske
ser henne i hvertfall for meg slik
og tøy gjør deg selvsagt ikke til noe
eller?
klær skaper folk
svarte klær skaper poeter
mørke poeter med solbriller og arr i sjela
røyker sigaretter og drikker sin faste alkoholholdige
drikk (den er bar uten isbiter, selvfølgelig)
eller har jeg sett for mye på film
jeg vet ikke hvor det kommer fra
denne forestillingen
men jeg møtte en poet en gang
en som var veldig kjekk
en som diktet om kjærligheten
selvfølgelig av den ulykkelige type
som moren til La
som giftet seg med en litteraturprofessor
og fikk La
uten at det var noe
det var ikke noe
hun kuttet opp håndleddene sine på det mest klisjéfylte
vis
i badekaret
dikter dikter dikter dikter dikter
tull
og tøys
jeg skal til Paris
alene, skal ikke ha med kjæresten min og liksom
være romantiske på brosteinene
nei
jeg skal lese bøker i Luxembourg-parken
som Simone
og drikke kaffe og lese dikt
dikt som ikke bare er tull og tøys
og så skal jeg gå i bokantikvariater
og elske livet og kjenne sol eller regn på kroppen
og sitte i hagen til Versailles og lese flere bøker
hvis det er lov
helst på gresset
og spise oster og drikke vin og høre på duenes kurrelyder
og se på folk i Metroen
...og så kom det en eksamensvakt bort til meg og sa at jeg kunne gå.
Hver gang jeg leser bloggen til Francesca Lia Block
får jeg lyst til å skrive på engelsk
et språk jeg ellers ikke tenker på som fint
not prettier than norwegian anyway
it also makes me wish I was in California
She writes about jacaranda trees
which I don't know what looks like, but I can imagine
them anyhow
Oslo danser i natten
under mørke himmelen
tar heisen opp
heisen med glassveggene
opp opp opp
med ørepropper i ørene
hun danser til musikk hun liker
got to get home alone today
good for her
dans dans dans
epler
dette diktet bare må ned
enda jeg ikke kan dikte
jeg skriver, men jeg er ingen poet
enda alle klærne mine er
svarte
som klærne til moren til La i novellen 'Blue' av
Francesca Lia Block
hun er poet
går med solbriller hele tiden fordi hun gråter like
mye
hele tiden
jeg husker ikke om hun bare går i svart
eller om det er noe jeg tror jeg kan huske
ser henne i hvertfall for meg slik
og tøy gjør deg selvsagt ikke til noe
eller?
klær skaper folk
svarte klær skaper poeter
mørke poeter med solbriller og arr i sjela
røyker sigaretter og drikker sin faste alkoholholdige
drikk (den er bar uten isbiter, selvfølgelig)
eller har jeg sett for mye på film
jeg vet ikke hvor det kommer fra
denne forestillingen
men jeg møtte en poet en gang
en som var veldig kjekk
en som diktet om kjærligheten
selvfølgelig av den ulykkelige type
som moren til La
som giftet seg med en litteraturprofessor
og fikk La
uten at det var noe
det var ikke noe
hun kuttet opp håndleddene sine på det mest klisjéfylte
vis
i badekaret
dikter dikter dikter dikter dikter
tull
og tøys
jeg skal til Paris
alene, skal ikke ha med kjæresten min og liksom
være romantiske på brosteinene
nei
jeg skal lese bøker i Luxembourg-parken
som Simone
og drikke kaffe og lese dikt
dikt som ikke bare er tull og tøys
og så skal jeg gå i bokantikvariater
og elske livet og kjenne sol eller regn på kroppen
og sitte i hagen til Versailles og lese flere bøker
hvis det er lov
helst på gresset
og spise oster og drikke vin og høre på duenes kurrelyder
og se på folk i Metroen
...og så kom det en eksamensvakt bort til meg og sa at jeg kunne gå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)