SUPERLANGSOM av Kristian Bergquist

Tidligere i år leste jeg Dette er det vi gjør med hverandre av Kristian Bergquist. Jeg husker at den var fin, men mest husker jeg Kristian Bergquist som astrofysikeren Kjersti A. Skomsvold treffer i Monstermennesket og det han sier til henne om livet, etter det måtte jeg bare lese ham. Nå har jeg lest ham igjen, og jeg siterer

du, jeg har tenkt ganske mye på en
ting, russerne hadde evakuert et helt
museum, de hadde redda de fineste
malerier unna, de hadde kjørt dem ut
på bygda et sted, gjemt dem, for at
ingenting skulle komme til skade,
nakne vegger sto igjen, tomheten,
de forlatte, mørklagte rommene

og så tenker jeg, som kjærlighetssorg, 
er det ikke sånn, du finner ingenting
å såre her, jeg beskytter meg mot deg,
og rigger ned, det er ingenting for deg
å tulle til, det er veldig tomt, ikke sant,
jeg flytter alt ut, av alle rommene våre,
og forsvinner med det, de bildene av oss

og først tenker jeg når var det russerne gjorde det, men så glemmer jeg at jeg spør, for jeg tenker bare på diktet og de to menneskene, og siden om de enda flere menneskene som det diktes om, blant annet en far som rammes av parkinson, eller er det jeg-et selv, av og til er det liksom som om de flyter over i hverandre.

jeg tror kanskje angst er sånn, sa du,
kanskje er den litt som telefonlinjer,
du vet, kabler som fugler sitter på, i
sånne slake buer, i lufta mellom tremaster,
som nerver, som henger utsatte bortover,
og om angst er når et tre faller over dem
ligger over, hva om det er sånn, det skjer
jo hele tida, det, et tre blåser over ende,
over et utspent nervesystem,
kan det være sånn, sa du

og også du-ene flyter over i hverandre, eller rett og slett bare skifter, noe som skaper en åpen og omgjengelig følelse, jeg-et er ikke innelukka, er ikke et ensomt menneske i sitt eget rom som (fåfengt) prøver å dikte uten å få det til. Kristian Bergquist får det til.

jeg har øvd meg på å være sammen, å være
i nærheten, du er sosialt drilla, du satt ikke
alene, du var på fest, du leste ikke bøker, du
rota bak butikken, du så ikke på tv med familien,
du var jo ute og fikk liv i deg, derfor stilte vi ulikt

Og så er det en en strofe som handler om en samtale på en fest, og jeg ser det for meg, kanskje også litt fordi det samme skjer når jeg hører på den nye plata til Lars Vaular, han synger om noe som skjer på en fest, og jeg ser for meg hvordan man kanskje står der på en fest og snakker med en og du prøver å engasjere deg, være med, gi av deg selv, men så er det så vanskelig for du tenker egentlig mest på en som ikke er der, og så unnskylder du deg, går på kjøkkenet og skal liksom hente en ny øl, eller man går på do --ikke for å gå på do, men bare for å få en pust i bakken, tenker kanskje hva gjør jeg her, stopper litt opp; eller man fortsetter som om det ikke er noe og skriver dikt om det etterpå. Noen ganger sakner man nemlig ikke farten der og da, man bare lever, og så kanskje etterpå leser man og kommer på: hva var det som hendte. Det er det som skjer når jeg leser Superlangsom.

Og det er godt.

Et siste utdrag:

for du ser andre, for du skjønner dem,
du lever deg inn, du vet hvor tungt, hvor
dumt, hvor ensomt det er når noen sier skjønner
og når ingen skjønner, så du anstrenger deg, sa du