Jeg forteller til alle jeg kjenner at han jeg ikke lenger er sammen med har fått seg ny dame, alle jeg kjenner som jeg møter på, jeg har ingen skrupler, skal jeg liksom vite det for meg selv og ikke si noe, er det det de kaller stolthet, noen, nei, jeg sier det: Vet dere hva, E har fått seg ny dame! Og så svarer de, oi, det gikk fort, eller, når var det det tok slutt mellom dere egentlig, og så sier jeg det, sier antall måneder, jeg vet det, for det er ikke altfor lenge siden, dessuten skjedde det noe annet på den samme tiden som jeg av praktiske årsaker bør ha oversikt over som gjør det lett å huske det andre, og så sier jeg beskyttende, nei, han er sånn, han er et kjærestemenneske, noen er det, de er nesten aldri single; jeg har en venninnene som også er slik, hun er sammen med noen, det blir slutt, kanskje etter år, eller av og til bare måneder, det er det samme hvor lenge det forrige forholdet varte, nesten så snart det blir slutt, er det en ny en. Også til henne forteller jeg om den nye dama, tilogmed hun er overrasket, var ikke dere sammen i fem år? Jo, sier jeg, men det var han med hun før meg også, og det gikk også fort etter at de gjorde det slutt at vi begynte å henge, som om det rettferdiggjør noe, men hva er det å rettferdiggjøre, jeg synes ikke noe er galt, det var jo jeg som gjorde det slutt, jeg vil jo ikke ha noen kjæreste; jeg er bare nysgjerrig, kanskje litt vemodig, men alt må jo ta slutt en dag, sånn er livet, jeg erfarer det hver eneste dag; jeg våkner og spiser frokost, men på et eller annet tidspunkt må frokosten ta slutt, eller hver gang jeg spiser iskrem, før eller siden er det tomt, før eller siden kommer man til den siste skjea, og det er så trist så trist, skulle ønske jeg kunne spise hele tida, men det kan man ikke for da blir man kvalm og får magevondt, kanskje tilogmed diabetes (hvis det dreier seg om noe med mye sukker), man må bare stoppe før det går så langt. Eller etter frokosten, for å ta opp dét igjen, på et tidspunkt må man videre med dagen, man må drikke den siste skvetten med kaffe, pakke sekken, pusse tenna, gå ut av huset og gjøre noe annet, frokosten, den salige tiden, er over, man må ut i verden, ut av huset, ut på gata, håper ikke jeg blir påkjørt av en syklist, kommer det til å regne i dag mon tro? Paraply eller ikke paraply? Kanskje regnjakke? Støvler? Skal jeg ta bussen eller gå, hvordan skal jeg innta min lunsj, hvor og hva, kommer kaffen jeg har på kanna til å vare lenge i dag, eller så kort at jeg blir nødt til å kjøpe kaffe på en kaffebar og andre slike spørsmål, etc., alt det der skjer etter at frokosten tar slutt, litt sånn som at det blir slutt med noen: hva skjer nå egentlig, tenk om jeg blir evig singel og ulykkelig, eller tenk om jeg blir evig singel og sykt lykkelig; hvordan skal jeg bo i fremtiden, alle våre boplaner er forkastet nå, også navnene på våre fremtidige barn, hvis jeg får barn i fremtiden med en annen mann, kan de da hete de navnene vi ble enige om; eller hva med stedene vi skulle dra, vi skulle jo reise dit og dit, nå må jeg gjøre det med noen andre, eller alene, og hvilke muligheter ligger der, tenk på alle menneskene jeg kommer til å treffe, det er så mye lettere å treffe folk når man er for seg selv og ikke i tospann, i hvert fall annerledes, tenk på friheten som ligger i det, og tenk på hunden jeg kan skaffe meg når jeg er klar for det, det kan jeg velge selv, og tusen andre ting som blir annerledes, på både godt og vondt, og venninna mi sier, hvordan skal du ha det som singel, og jeg sier å, jeg var singel i nitten år, jeg skal nok klare det minst like lenge til, og setter dermed fem år i en parentes i historien om meg selv; forestiller meg som middelaldrende, med god jobb og nok penger i banken til å ha hest og hund og hus og bil, men er likevel klar over at livet kan ta uante vendinger, det blir ikke alltid som det blir, jeg er ganske god på å akseptere det, om enn på min måte, prøver så best jeg kan å tenke at veldig mange i verden har det verre, for det har de jo, prøver generelt å leve et enkelt liv med minst mulig ting og uten å gå på akkord med min integritet, som jo er forskjellig for alle, følelsen jeg har når jeg mister den er det bare jeg som har, til syvende og sist, hvem vet, jeg kunne vært et annet menneske, hatt helt andre interesser og reagert annerledes på ulike ting, da hadde de ikke tenk nå går hun i mot seg selv, men tenkt, sånn er hun; og sånn er det med alle mennesker, vi vet ikke alltid, man kan aldri vite noe helt sikkert om noen andre.

Og til slutt, til slutt kommer den ultimate slutten, døden; døden som jeg tenker på hver gang jeg går ut av dusjen, jeg tenker: nå er flisene våte, tenk om jeg sklir, tenk om jeg sklir bakover og lander med hodet på en kant på en slik måte at jeg blir slått ut og så dør, det kan skje, det kan skje her og nå, og da dør jeg altså, tjuefire år gammel; det tenker jeg på på badet, og jeg tenker på liknende ting ute i verden, f.eks. inne på frysen på jobb, tenk om låsen går i stå mens jeg er inne her og henter frosne hvitløksbrød og jeg blir innesperret og fryser i hjel, å, smerte!, tenker jeg; først døden, som jeg ikke er redd for, det er bare slutten som gjør livet i seg selv utholdelig, deretter tenker jeg på smerten av å fryse i hjel, og den tanken får det til å gå kaldt i årene på meg, det hadde vært forferdelig, helt fryktelig, jeg er alltid fryktelig redd for det, også nå jeg skal stenge på kvelden titter jeg alltid inn i kjølerommene om det er noen der, hallo, hallo, før jeg låser, likevel tenker jeg alltid etterpå: tenk om jeg låser noen inne og blir en morder! Uten å ville det! Skrekkens! En kollega som holder på å rydde inn epler og kaker. 

Og kanskje er det noe av det uutholdelige med meg, at jeg tenker for mye på den, sier for mye det, altfor ofte, kan man ikke bare leve, ja, kan man ikke bare leve, det er vi som er parenteser her, alle sammen, sykt små, universet, universet, jeg får forferdelig ærefrykt når jeg ser himmelhvelvingen, stjernene, står der med lue og votter på og frostrøyk ut av munnen, lurer på hvorfor vi er slik vi er, hvordan det har seg slik at vi er så smålige, bryr oss om så dumme ting og konvensjoner, dømmer andre som ikke er som oss, osv., er det bare prat, eller mener vi det når vi sier det, alle menneskene som sier å, så synd, men fortsetter som før i stedet for å gjøre noe med det, og så tenker jeg litt på den filmen, The Three of Life, tenker at den handler litt om det, det lille -- det STORE -- parentesene; og det lille, det er å stå der der utenfor kinoen etterpå og ta en sigarett sammen med de andre, før man setter seg på banen hjem, kanskje til en man bor sammen med, en man er sammen med og deler seng med, kanskje drikker man en kopp te sammen før man legger seg, alltid kamomille til ham, alltid grønn til meg, spiser en skive eller to knekkebrød, snakker litt før man legger seg, det skjer hver dag, ihvertfall nesten, og så en dag tar det slutt, det er over, og jeg gjør andre ting på kveldene før jeg skal legge meg, har andre vaner, drikker kanskje en annen te, leser en novelle i et litteraturmagasin uten å bli avbrutt, eller jeg blir nettopp avbrutt, av min egen trøtthet, sovner før jeg blir ferdig og våkner opp til at det jeg leste i da jeg sovnet ligger på gulvet og jeg må finne fram igjen til det stedet jeg forlot, og det kan ta litt tid noen ganger, er ikke alltid man husker alt like godt, hvor var jeg nå igjen, døste jeg av et sted slik at jeg på en måte halvleste, altså leste, men fikk ikke med meg alt, ble stadig vekk avbrutt av dovne øyne, i små dupp, eller sovnet jeg brått og våknet ikke før det var morgen, av og til av meg selv, andre ganger av vekkerklokken, aldri av å bli vekket av noen, sånn som av og til før, mye oftere før enn nå, det tilhører fem år i parentes.