Forandringer

Jeg håper artikkelen din blir bra, sier han når jeg sier hadet, nå går jeg og tar helgen, fredag kveld, har sagt nei til å ta vakta hans på lørdag fordi jeg skal skrive en artikkel , men hva er det han skal, spille fotball, dessuten får jeg aldri dårlig samvittighet for å si nei, jeg sier nei når jeg mener nei og ja når jeg mener ja, så enkelt er det. Og så skifter jeg til de vanlige klærne mine, jeans og hettegenser, ullskjerfet jeg har tatt fram dagen før, for nå er det virkelig blitt kaldt, og den marineblå duffelcoaten som jeg ikke har sett siden jeg bodde i Vågsbygd, det begynner å bli noen år siden, men så fant jeg den altså igjen i sommer, da vi ryddet, ekskjæresten min og jeg; det var flere ting jeg fant som jeg ikke hadde sett på kjempelenge, bl.a. et par rosa ballettsko, en rød kjole jeg kjøpte i en bruktbutikk i København som jeg aldri endte opp å gå i fordi den rett og slett var for jentete for meg (vil noen søte kanskje ha den, gis bort!), en papirpose med svensk te og en antologi fra Flamme Forlag som jeg er med i, hvor jeg har en tekst som handler om å være på festival og om å bade og være redd for igler, ting jeg ikke skriver om nå, nå skriver jeg bare om havarerte kjærlighetsforhold, ja, ikke det en gang, ikke i flertall, jeg skriver bare om ett, og det er mitt, og han spurte en gang: Tenker du mye på det? Nei, egentlig ikke, bare nå som jeg er her sammen med deg. Du vet du bare kan ringe og snakke, sier han, og det sa han den dagen jeg dro også, den dagen jeg gikk med trillekofferten til stasjonen med et bandasjert kne etter et fall under en løpetur i skogen, den dagen jeg sa at det er sant, det er slutt, og så satte jeg meg på toget og det hele var over. Men jeg vil jo ikke være sånn, tenker jeg, en som bare skriver om én ting, i det hele tatt en som er så opptatt av kjærligheten, og så tenker jeg på andre ting jeg er opptatt av og det er mye, og andre mennesker som jeg er opptatt av, og det er mange, og jeg er akkurat det menneske jeg er. En kvinne jeg snakker med spør om det var leit at det ble slutt, og jeg sier ja, selvsagt var det trist, men sånn er det jo; det var trist, men ikke fælt, ikke trist på den fæle, forknytte, vonde måten; de to er to helt forskjellige ting. Jeg prøver å huske rett etterpå, hva jeg gjorde da, f.eks. da jeg ankom Bergen igjen, hva gjorde jeg da, regnte det? Tente jeg en sigarett? Spiste jeg noe? I så fall, hva da? Gikk jeg på forelesning, eller var forelesningene over for semesteret, det var jo i mai? Skrev jeg på bacheloroppgaven min, leste jeg en roman, hvilken? De tingene husker jeg ikke. Det eneste jeg husker er hva jeg gikk med, et par svarte, altfor store chinos (på grunn av det bandasjerte kneet), en blå tømmerhoggerskjorte og en jakke med skinnkrage som jeg hadde smuglånt fra søsteren min. Skrev jeg noe? Skrev jeg noe umiddelbart etterpå? Hvilken musikk hørte jeg på, for jeg hørte vel på musikk på toget over fjellet? Nei, jeg husker ikke, alt det der er borte for meg. Hva gjorde jeg den påfølgende uken? Jeg må ha skrevet på bacheloroppgaven, for den skulle snart leveres. Det betyr også at jeg med stor sannsynlighet traff veilederen min på kontoret på universitetet, men det var ikke første gang, så jeg hadde sett bokhylla hans før og tenkte ikke like mye over det etterpå, at jeg likte den og hadde lyst til å lese sikkert nitti prosent av den. Eller var det kanskje på et senere tidspunkt, noen uker etterpå? Jeg husker ihvertfall hva han sa, det skal jeg ha. Og så skrev jeg ferdig oppgaven, tok noen eksamener og hadde en bachelorgrad. Jeg husker hele den dagen jeg tok min siste eksamen, hva jeg gjorde før, hva jeg snakket om under eksamen, hva jeg gjorde etterpå og hva jeg gjorde de påfølgende ukene, alt det husker jeg veldig godt. Jeg husker hvem jeg snakket med på telefonen den dagen. Jeg husker alt jeg spiste den dagen. Jeg husker alle stedene jeg bevegde meg på den dagen, hvilke butikker jeg gikk inn i og hvilke båser på hvilken do jeg gikk på og hvordan kattene jeg møtte på veien så ut. Jeg husker at jeg snakket om kobe-biff med den ene kollektivkameraten som nettopp hadde kommet hjem fra jobbreise i Japan mens jeg selv smurte rundstykker med makrell i tomat. Etterpå spiste jeg en avokadosorbé jeg hadde lagd selv og lagt i frysen for lenge siden, jeg tenkte at nå måtte jeg spise den, for dagen etter skulle jeg jo dra. Jeg skulle dra til Finland og være borte i ukevis. Jeg pakket kofferten og husker hva jeg hadde med meg, hvert eneste plagg og hver eneste roman, finske alle sammen.

Jeg husker dagen jeg dro, grytidlig. Jeg husker snacksen vi fikk på flyet og hvem andre som hadde tatt samme flyreise fra Gardermoen til Helsingfors som meg og hvilken bil hun som hentet oss kjørte og at jeg satt i midten i baksetet og derfor følte meg mer tvunget til å holde konversasjonen i gang enn om jeg hadde sittet ved en vindusplass, sånt tenker jeg på når jeg finner meg i situasjoner med helt nye folk og saumfarer hodet mitt for ting å snakke om med fremmede, som er en helt annen måte å snakke på enn om jeg hadde sittet i en bil med bare folk jeg er venner med fra før, en må liksom ikke begynne med å si kontroversielle ting. Noen sier at man likegodt bare kan være seg selv og si det man mener fra begynnelsen av, noe jeg er delvis enig i, klart man skal være seg selv, men hva man velger å vise av seg selv justerer man jo fra situasjon til situasjon, og man trenger ikke si absolutt alt man mener. Jeg begynte derfor å snakke om været, eller kanskje det var noen andre som begynte, men jeg ble med på det. Og jeg synes ikke været er så ille å snakke om, det er ærlig og noe de fleste er opptatt av. Det finnes verre ting å snakke om, ting som folk egentlig ikke er interessert i. Jeg tenker med skrekk på familiesammenkomster f.eks. Hva driver du med, jo, det driver jeg med. Eller sykdommer. Jeg kan ikke fordra når folk snakker om sykdommer. Jeg overhører det av og til på bussholdeplasser når jeg ikke selv har ørepluggene på og hører på musikk eller på radio, f.eks. når iphonen har lite strøm igjen og jeg må prioritere. Kanskje jeg kommer til å måtte ringe noen senere, best jeg sparer på strømmen. Kanskje noen kommer til å ringe til meg senere, best jeg sparer på strømmen. Det kan være noe viktig, eller noe jeg vil være med på.

Vi satt og spiste kirsebær den dagen, drakk øl på en veranda oppe i femte etasje og snakket om Strindberg og Helle Helle, mye mer interessant enn været, men for å komme dit måtte vi først snakke om været. Senere snakket vi om livet og kjærligheten, men for å komme dit, måtte vi først snakke om litteratur, eller egentlig er ikke det ene adskilt fra det andre, for de to er jo egentlig det samme. I løpet av de påfølgende ukene sendte jeg to postkort til min nye ekskjæreste, jeg skulle skrive noe hyggelig og trivielt noe, jeg hadde Jan Erik Vold i bakhodet, men det ble ikke det, jeg fremstod heller som litt sint og irritert gjennom de få ordene jeg skrev, men jeg sendte kortene avgårde likevel fordi jeg ikke tror på sensur av meg selv og altfor mye på at man bare skal være seg selv, dessuten hadde han opplevd verre av meg (kanskje ikke på postkort, men definitivt på sms). De ordene jeg skrev med penn var kanskje de eneste ordene i løpet av en måned som jeg sendte fra meg, jeg ringte ikke og var ikke en gang på Facebook. Jeg skrev flere brev, men de var ikke til ham. Senere har jeg tenkt på å skrive brev, men slått det fra meg fordi det ikke er hans stil, kanskje jeg hadde gjort det hvis han hadde vært en annen, men da ville jeg kanskje ikke ha gjort det slutt heller, sånn kan man tenke langt inn i evigheten, tenk om tenk om, det går ikke. 

Kan du ikke fortelle litt om Finland, sier kvinnen jeg snakker med og det gjør jeg, og så snakker vi litt om hva vi skal gjøre når det snart blir jul, vi teller ukene, ni. Jeg har allerede spist pepperkaker og i kjøleskapet ligger julebrus. Jeg har ikke noen store prinsipper når det gjelder jul, ikke noe stort forhold til det, verken på den kjølige eller varme måten. Det er noe som skjer og så er det over. Litt sånn som været. Jeg tenker mer på at jeg håper det blir mye snø sånn at jeg får gått på ski. Jeg har vært ute og løpt skiløypa i skogen, det er en fin løype, terreng, jeg elsker å løpe i terrenget; og når jeg gjør det har jeg altså tenkt på det med skiturene og snøen.

Jeg har også tenkt på artikkelen jeg skal skrive, mens jeg løper på det og hører på den nye plata til Lars Vaular lager den seg selv i hodet mitt. Senere skriver jeg den mens jeg drikker kaffe og spiser müsli med skummet kulturmelk og proklamerer at jeg er enig i ting som både den nye arbeidsministeren og den nye likestillingsministeren har sagt. Flotte saker, sier jeg, og er egentlig litt perpleks over at jeg er enig med dem, de kommer jo fra at parti jeg i utgangspunktet ikke liker, men på en annen side er jo ikke verden svart og hvit, det vet jeg vel. Det er derfor den kan være så vanskelig, hva tenker man egentlig om ting, eller hvordan fortoner ting seg, man skulle likt å kunne kategorisere ting enkelt, ikke sant. Det der er bra, det der er dårlig. Noen ting tar lang tid å finne ut av, kanskje var det det hjernen gjorde da jeg gikk rundt i ørska. Etterpå kan ting bli klarere.