Det vanskeligste i begynnelsen av oppholdet i fengselet var at jeg hadde en fri manns tanker. Jeg kunne for eksempel få lyst til å være på en badestrand og gå ned mot havet. Når jeg forestilte meg lyden av de første bølgene under fotsålen, kroppen som gled ned i vannet og den befriende følelsen det ga meg, da var det jeg plutselig kjente hvor trangt det var i cellen. Og slik fortsatte det noen måneder. Senere hadde jeg bare en fanges tanker. Jeg så fram til den daglige lufteturen ute i gården eller til advokatens besøk. Jeg hadde ikke noen problemer med å få resten av tiden til å gå. Jeg tenkte da ofte at dersom man hadde plassert meg inne i stammen på et hult tre uten at jeg hadde noe annet å gjøre enn å betrakte himmelen over meg, ville jeg likevel litt etter litt ha vent meg til det. Jeg ville ha sett fram til at fugler skulle fly forbi eller at skyer skulle møtes, akkurat på samme måte som jeg her ventet på å få se de underlige slipsene til min advokat eller som jeg i en annen verden tålmodig hadde ventet like til lørdag på å klemme Marie inntil meg.

- Fra Albert Camus' Den fremmede, 1942