Kollektivliv

Første gang vi møtes den dagen forteller han at han gikk på ski forrige helg. Han sier han var på Geilo mens han hakker løk. Han hakker masse løk, tre-fire løk, vanlige løk, de som man kan kjøpe i sånne billige poser, det billigste som finnes i butikken omtrent; jeg har hørt noen si at romfolket kjøper det, og så tygger de på det, løk. En gang var det en som sa at det var veldig næringsrikt, jeg tenker bare at løk, det er ikke noe. Løk er bare noe maten skal være. Noe som skal skape en konsistens, noe som drukner i alt det andre retten er; i tomater (eller tomatsaus), gulrøtter, kidneybønner, erter; i en wok eller en pastarett eller det vi lager til vår vegetariske taco, den varme delen av vår vegetariske taco, som enten hovedsaklig er bønner eller sopp (eller begge deler). Løk er bare en ingrediens. (Selv om jeg vet at løk også kan være noe annet, f.eks. kan den bakes omtrent hel, eller skjæres i store biter og legges i et fat sammen med potetbåter og blomkål, dekket av olje og krydder og bakes i ovnen - det er veldig godt.)

Han hakker løk. Han kaster det oppi en stekepanne, alt sammen, og det er bare plass til løk der. Små biter av løk, små, små, små kvadratiske flater av løk. Det er ikke plass til noe annet oppi den stekepanna. Jeg vet ikke hva han skal gjøre med den løken. Han har en annen gryte på gang også, på en annen kokeplate. Jeg vet ikke hva som er oppi der. Han spør om jeg vet hvor Geilo er mens jeg smører knekkebrød med tomatpålegg og agurk og koker vann. Jeg vet hvor Geilo er, i hvertfall omtrent. Jeg sier jeg ikke har stått på ski siden jeg var ti år eller noe, og at det er synd, jeg skulle ønske jeg kunne begynne å gå på ski igjen. Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg ikke går på ski. Jeg liker jo snø og jeg liker å være ute. Han sier det er rart, alle nordmenn går jo på ski! Han er ikke nordmann. Han gikk på ski for første gang sist helg. Jeg spør om det var en suksess. Han sier at han falt mange ganger, men sånn er det jo. Så koker vannet mitt og telefonen ringer (det er mamma).

Andre gang vi møtes den dagen koker jeg vann og smører knekkebrød igjen. Han sier you eat so little og nå ser jeg hva jeg som er oppi den store gryta på komfyren, en pastarett uten tomatsaus (for den er gul), jeg tror det er fisk oppi, kanskje tunfisk, det ser sånn ut. Og grønne kuler av erter. Gryten er stor og den er nesten helt full. Han sier han lager middag for hele uka. Det er lurt. Jeg lurer på om det er han som har anskaffet kjøkkenet en mikrobølgeovn, eller om det er han andre som har flyttet inn. Jeg var ikke her da noen av de flyttet inn, jeg hadde ikke reist hit igjen ennå, så jeg vet ikke. Jeg lurer på hvem av dem som er av en sånn type at vedkommende har med seg en mikrobølgeovn. Jeg har ikke sett den i bruk, enda vi stadig vekk møtes på kjøkkenet (det er der vi hovedsaklig møtes). Jeg har lurt litt på hva man bruker en mikrobølgeovn til, og nå kommer jeg på at man kan jo varme opp mat i den. Det er kanskje det han gjør, tenker jeg. Jeg sier at jeg spiser litt veldig ofte. Jeg er stadig vekk på kjøkkenet. Sporene jeg legger fra meg er gryter i bløt i vasken etter at jeg har lagd havregrøt. Jeg liker havregrøt veldig godt og eksperimenterer med ulike toppings; min favoritt er havregrøt med peanøttsmør utblandet i den, salte peanøtter og en skivet banan. Jeg har en STOR boks med afrikansk peanøttsmør som jeg har kjøpt i en utlendingbutikk, den har grønt lokk og knallgul etikk. Grønt og lysebrunt og gult.

Tredje gangen vi møtes har jeg lest nesten hele første del av Marcel Prousts Veien til Swann. Jeg liker den så godt at jeg har helt glemt bort tiden, akkurat som jeg-personen i boken når han er på sommerferie i Combray og sitter og leser inni stuen til bestemorens irritasjon (han burde være ute, være ute og bli stor og sterk!). Jeg skal lage middag (dvs. en porsjon havregrøt - med hva? Jeg har ikke bestemt meg ennå), han er på vei ut. Han rydder bare litt, legger den gule pastaretten i bokser med grønt lokk i frysen. Han hadde ikke fått plass til dem i det ene kjøleskapet som virker, det er nesten stappa fullt nå, skal ikke huseieren snart fikse det kjøleskapet som er i stykker? Jeg hadde min egen hylle i kjøleskapet, nå er halvparten av den invadert av øl og andre ting som ikke er mitt og jeg føler det som om en intimsone er oversteget. Jeg vil virkelig helst ha min egen hylle, og ha et system på hva som er i den hyllen. Nå skvises grønnsakene mine til en kant og jeg må hele tiden passe på at sarte ting ikke havner på bunnen, f.eks. en pose med kiwi kunne risikere å bli knust av en oransj pose gulrøtter, en komma fem kilo. Eller ølen, den kunne kanskje komme til å rulle over på min side og dytte i min boks med cottage cheese sånn at hele kjøleskapet ville bli dekket av et meieriprodukt (og vi vet alle at det, etter en liten stund, ikke lukter så godt). Jeg er også redd for at det ikke er noen orden, og at de andre i kollektivet vil begynne å spise av mine ting fordi de ikke husker hva som er deres og hva som er andres, for det hender jo, eller at de tenker jaja, pyttsann, litt kan jeg vel ta, eller dette merker hun ikke. (Som jeg selv gjorde etter å ha sett en flaske med limesaft stående på benken en stund og jeg tenkte hvordan smaker den limesaften (jeg er veldig glad i sitrus), til jeg hadde lurt på det i så mange dager at jeg en dag lagde meg et glass med limesaft, pytt, hvem det nå enn er som eier denne saften kommer ikke til å merke at jeg tar en liten skvett og lager meg et glass limesaft. Jeg fant ut at den var helt ok og at jeg derfor ville komme til å kjøpe en annen saft neste gang jeg skal på butikken.)

Etter at han hadde ryddet gikk han ut og låste døra etter seg, enda jeg var hjemme og lagde havregrøt på kjøkkenet.